Forord

Denne boken handler om bønn. Om det vi gjør hver dag, eller burde gjøre. Om ordene vi sender oppover – og spørsmålet vi sjelden stiller: Er det noen som hører?

Det er et øyeblikk mange av oss kjenner igjen. Du ber. Du har alltid bedt. Men så stopper du opp og spør deg selv: Forventer du egentlig at noe skal skje? Og svaret er pinlig ærlig: Nei. Ikke egentlig. Bønn har blitt noe du gjør. En vane. En øvelse. En måte å sortere tankene på. Men samtale? Med noen som faktisk lytter? Det har du sluttet å forvente.

«Det hjelper å be,» sier vi til hverandre. Og det er sant. Det hjelper. Men hjelper det fordi Gud hører – eller bare fordi det er godt å sette ord på ting? Ville bønnen vår fungert like godt om Gud ikke fantes?

Jeg skriver til prester som leder bønnemøter og lurer på om de selv tror det de sier. Til ledere som har lært at bønn «forandrer ikke Gud, bønn forandrer meg» – og som kjenner at noe er galt med den setningen, men ikke vet hva. Til oss som ber plikttro hver kveld, men som for lengst har sluttet å forvente svar.

Og jeg skriver til deg som har sluttet å be. Som ga opp fordi det føltes som å snakke til taket. Som ba og ba, men ingenting skjedde. Som nå lurer på om bønn bare er religiøs selvterapi – mindfulness med kristne ord.

Denne boken handler om bønn som samtale. Ikke som teknikk, ikke som terapi, ikke som rituale – men som faktisk kommunikasjon med den levende Gud. Den handler om hva vi har mistet når bønn ble noe vi gjør for oss selv i stedet for noe vi gjør med Gud. Om forventning som ikke er krav, men tillit. Om stillhet som ikke er fravær.

Jeg gir ikke en oppskrift på effektiv bønn. Jeg vil heller gjøre det vanskeligere å si «det hjelper å be» uten å spørre: Hjelper det fordi Gud hører, eller bare fordi det er godt å snakke?

For spørsmålet er ikke om du ber. Spørsmålet er om du forventer svar.