Kapittel 2: Bønn uten forventning
Vi ber.
Hver søndag folder vi hendene i kirken. Hver kveld – noen av oss – sier vi ordene før vi sovner. Vi ber bordvers med barna. Vi ber Fadervår i begravelser. Vi ber om velsignelse over brudepar.
Vi ber mye.
Men forventer vi noe?
Det er et merkelig spørsmål å stille. For hva skulle bønn være, om ikke en forventning om å bli hørt?
Og likevel. Når jeg ser på mitt eget bønneliv – og på andres – begynner jeg å lure.
Vi ber. Men vi ber som om utfallet allerede er gitt. Som om bønnen er noe vi gjør, ikke noe som gjør noe.
Vi ber, men vi forventer ikke at noe skal skje.
Jeg la merke til det i meg selv første gang jeg skulle be for noe konkret.
En venn var syk. Alvorlig syk. Og jeg bestemte meg for å be om helbredelse. Ikke bare «Gud, vær med ham» – men faktisk be om at han skulle bli frisk.
Men da jeg bøyde hodet og åpnet munnen, kjente jeg motstanden. En indre sensur som sa: Ikke be om det. Du kommer bare til å bli skuffet.
Jeg ba likevel. Men jeg la merke til hvordan jeg automatisk dempet ordene. «Hvis det er din vilje.» «Om det er mulig.» «Gi oss kraft til å tåle uansett utfall.»
Alt sammen gode, fromme formuleringer.
Men også forsikringer. Nødutganger. Måter å beskytte meg selv mot skuffelsen som ville komme når bønnen ikke ble hørt.
Når ble vi så forsiktige?
Når begynte vi å be med ett øye på nødutgangen?
Jeg tror det skjedde gradvis. Gjennom alle gangene vi ba og ingenting skjedde. Gjennom alle bønnene som forble ubesvart – i hvert fall på den måten vi hadde håpet.
Vi lærte å beskytte oss. Vi lærte at forventning fører til skuffelse. Vi lærte at det er tryggere å be uten å håpe for mye.
Og så, nesten uten å merke det, ble bønn til et rituale. Noe vi gjør fordi vi skal. Fordi det hører med. Fordi vi alltid har gjort det.
Men ikke fordi vi forventer at det nytter.
Det er en teologi i dette. En uutalt teologi som har sneket seg inn.
Den sier: Gud har allerede bestemt. Det som skal skje, vil skje. Bønnen din forandrer ikke noe – den bare innretter deg etter det som uansett kommer.
Det høres fromt ut. Det høres ydmykt ut. Det høres ut som tillit til Guds suverenitet.
Men er det det?
Eller er det resignasjon kledd i fromme klær?
For Bibelen forteller en annen historie.
Den forteller om en Gud som hører. Som svarer. Som handler på bønn.
«Rop til meg, så vil jeg svare deg,» sier Herren gjennom Jeremia.
«Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp,» sier Jesus.
«Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye,» skriver Jakob.
Dette er ikke språket til en Gud som har bestemt alt på forhånd og bare lar oss be for syns skyld. Dette er språket til en Gud som responderer. Som lar seg bevege. Som tar våre bønner alvorlig.
Men vi har sluttet å tro det.
Ikke offisielt. Ikke i bekjennelsen. Men i praksis.
Vi ber «skje din vilje» – ikke som et uttrykk for tillit, men som en forsikring mot å bli skuffet. Vi ber «om det er mulig» – ikke fordi vi anerkjenner Guds visdom, men fordi vi ikke egentlig tror det er mulig.
Vi har gjort de fromme formuleringene til beskyttelse mot forventning.
Jeg snakket en gang med en kvinne som hadde mistet barnet sitt.
Hun fortalte at hun hadde bedt. Intenst. Desperat. I uker og måneder mens sykdommen utviklet seg.
«Og Gud svarte ikke,» sa hun. Ikke bittert. Bare konstaterende.
«Hvordan ber du nå?» spurte jeg.
Hun var stille lenge. «Jeg ber fortsatt. Men jeg forventer ingenting. Det er tryggere sånn.»
Jeg forstod henne. Hvem ville ikke forstå henne?
Men jeg ble sittende med et spørsmål: Er bønn uten forventning fortsatt bønn til Gud? Eller er det bare ord vi sier for å trøste oss selv?
Det er her vi må være ærlige om hva som står på spill.
For bønn uten forventning er ikke bare en forsiktig variant av bønn. Det er en fundamentalt annerledes ting.
Bønn med forventning sier: Jeg tror det er noen der. Jeg tror han hører. Jeg tror det nytter.
Bønn uten forventning sier: Jeg gjør dette fordi det er en del av min praksis. Fordi det hjelper meg. Fordi det hører med til å være kristen.
Det første er kommunikasjon. Det andre er rituale.
Og ritualer er ikke nødvendigvis dårlige. Ritualer kan bære oss gjennom tider der troen vakler. Ritualer kan holde oss i bønnen også når vi ikke føler noe.
Men et rituale som erstatter kommunikasjonen, har mistet sin mening.
Når vi folder hendene uten å tro at noen ser det. Når vi sier ordene uten å tro at noen hører dem. Når vi ber uten å vente på svar.
Da er ritualet blitt et skall. Vakkert, kanskje. Tradisjonelt. Meningsfullt på en kulturell måte.
Men tomt for det som gjorde det til bønn.
Noen vil si: Men er ikke dette ærlig? Er det ikke bedre å innrømme usikkerheten enn å late som vi har en tro vi ikke har?
Og jo. Ærlighet er viktig. Tvil er menneskelig. Gud tåler våre spørsmål.
Men det er forskjell på å si «jeg sliter med å tro» og å gjøre ikke-forventning til en dyd.
Det første er ydmykhet. Det andre er å gi opp.
For se hva som skjer når vi gjør bønn uten forventning til normalen:
Vi slutter å be om konkrete ting. Det blir for sårbart.
Vi slutter å vente på svar. Det blir for risikabelt.
Vi slutter å tro at Gud er den som handler. Vi blir den som handler – gjennom bønnen, for vår egen del.
Og så, gradvis, blir Gud en idé vi henvender oss til, ikke en person vi snakker med.
Det er en grunn til at Jesus lærte disiplene å be konkret.
«Gi oss i dag vårt daglige brød.»
Ikke «hjelp oss å akseptere det vi får». Ikke «gi oss styrke til å takle sultfølelsen». Men: Gi oss brød. I dag.
Det er en bønn som forventer handling. Som ber om noe spesifikt. Som regner med at Gud faktisk gjør noe.
Jesus lærte oss ikke å be forsiktig. Han lærte oss å be dristig.
Historien fortelles om en mann som ba annerledes.
Han ba høyt. Konkret. Nesten pågående.
«Herre, vi trenger penger til husleien innen fredag. Du sa vi skulle be, og at du ville svare. Så nå ber vi. Vi stoler på at du ordner det.»
Det var nesten pinlig å høre på. Så direkte. Så sårbart. Så utsatt for å bli gjort til skamme.
Men han sa noe etterpå som blir hengende: «Hva er vitsen med å be hvis jeg ikke tror Gud hører? Da kan jeg like godt snakke med veggen.»
Forventning er ikke det samme som krav.
Det er viktig å forstå. Å forvente at Gud hører, er ikke det samme som å kreve at han gjør det vi sier. Å be med tro, er ikke det samme som å tro at bønnen alltid blir besvart slik vi ønsker.
Men det er forskjell på «Gud vet best, jeg stoler på ham» og «det nytter ikke uansett».
Det første er tillit. Det andre er resignasjon.
Det første forventer at Gud er aktiv, at han bryr seg, at han handler – selv om vi ikke kontrollerer hvordan. Det andre forventer ingenting.
Hva ville det bety å begynne å forvente igjen?
Det ville bety å be mer sårbart. Mer konkret. Mer ærlig om hva vi faktisk ønsker.
Det ville bety å risikere skuffelse. Å sette oss selv i en posisjon der vi kan bli såret.
Men det ville også bety å gjenoppdage bønn som samtale. Som relasjon. Som noe som faktisk skjer mellom oss og Gud.
Jeg vet at det er vanskelig.
Jeg vet at mange har bedt og bedt og ikke fått svar. Jeg vet at forventningen har blitt knust, igjen og igjen.
Jeg har ikke et enkelt svar på det. Ingen har det.
Men jeg vet dette: Å slutte å forvente er ikke løsningen. Det er å gi opp samtalen. Det er å gjøre Gud til en idé i stedet for en person.
Og en idé ber man ikke til. En idé reflekterer man over.
Det er et gammelt ord for det vi mangler: Tro.
Ikke tro som intellektuell overbevisning – «jeg tror Gud finnes».
Men tro som tillit. Som forventning. Som visshet om at den du snakker til, faktisk hører.
«Tro er sikkerhet i det en håper på,» står det i Hebreerbrevet. Sikkerhet. Ikke håp om at det kanskje er noen der. Men sikkerhet.
Og så: «Den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.»
Lønner. Handler. Responderer.
Det er forventning. Det er tro i praksis.
Vi ber.
Spørsmålet er ikke om vi ber.
Spørsmålet er om vi ber som om det er noen der. Som om det nytter. Som om Gud faktisk hører og svarer.
For bønn uten forventning er som å ringe noen du ikke tror tar telefonen.
Du kan gjøre det. Men det er ikke lenger en samtale.
Det er bare lyd inn i tomheten.