Kapittel 4: Samtale forutsetter to
En samtale krever to parter.
Det høres banalt ut. Så banalt at det knapt er verdt å si. Selvfølgelig krever en samtale to parter. Hva ellers?
Men når vi snakker om bønn, glemmer vi det.
Vi snakker om bønn som min praksis. Min disiplin. Min åndelige øvelse.
Vi snakker sjelden om bønn som noe som skjer mellom meg og Gud.
Jeg la merke til det i språket vi bruker.
«Jeg har et godt bønneliv.»
«Jeg bruker å be om morgenen.»
«Bønn hjelper meg å fokusere.»
Legg merke til hvem som er subjektet. Jeg. Alltid jeg.
Og legg merke til hvem som er fraværende. Gud.
Vi snakker om bønn som om det bare handler om oss. Som om Gud er en adresse vi sender til, men ikke en person vi møter.
Men hvis bønn er samtale – og det er det ordet betyr – da forutsetter det en som snakker og en som hører. En som spør og en som svarer. To parter, i relasjon.
Monolog er noe annet. Monolog er når én snakker og ingen lytter. Eller når én snakker og den andre bare venter på sin tur til å snakke.
Ekte samtale er gjensidig. Den går begge veier. Begge parter påvirker den andre.
Er bønnen vår slik?
Det er en erkjennelse som treffer mange: Bønnen har blitt monolog.
Du har kanskje bedt i mange år. Du har gode vaner. Fast tid om morgenen, før dagen starter. Du går gjennom takk og bekjennelse og forbønn, systematisk og grundig.
Men så slår det deg: Du venter aldri på svar.
Du snakker. Du legger frem det du har på hjertet. Og så reiser du deg og går.
Hvis du hadde gjort det samme i en samtale med et menneske – snakket ferdig og gått, uten å la den andre si noe – ville vi kalt det uhøflig. Vi ville sagt at du ikke egentlig var interessert i samtale.
Men i bønnen er det normalt.
Når sluttet vi å lytte?
Kanskje var det da vi sluttet å forvente at Gud hadde noe å si. Da vi bestemte at åpenbaringen var avsluttet, at Skriften var nok, at Gud ikke lenger talte direkte.
Og det er noe sant i det. Vi skal være forsiktige med å påstå at Gud sier ting til oss. Mye rart har blitt gjort i Guds navn av folk som var sikre på at de hørte hans stemme.
Men har vi gått for langt i motsatt retning?
Har vi, i forsøket på å beskytte oss mot villfarelse, stengt døren for at Gud i det hele tatt kan tale?
Bibelen beskriver en Gud som snakker.
«I begynnelsen var Ordet,» starter Johannes. Gud er en Gud som kommuniserer. Som uttrykker seg. Som taler – og skaper gjennom sin tale.
«Mange ganger og på mange måter har Gud talt til fedrene gjennom profetene,» skriver Hebreerbrevet. Og så: «Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen.»
Talt. Taler. En Gud som kommuniserer.
Ikke en Gud som bare lytter til våre bønner, men som svarer. Som initierer. Som har noe å si.
Og Jesus lovet at dette skulle fortsette.
«Når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. Han skal ikke tale ut fra seg selv, men det han hører, skal han tale, og det som skal komme, skal han forkynne dere.»
Ånden skulle tale. Veilede. Forkynne.
Det er språket til en Gud som fortsatt kommuniserer. Som ikke har sagt sitt og trukket seg tilbake. Som er aktivt til stede, i samtale med sitt folk.
Men vi har gjort bønnen til enveiskommunikasjon.
Vi sender. Gud mottar. Ferdig.
Noen ganger legger vi til en pause til slutt. For å «lytte». Men ofte er pausen bare en formalitet – noe vi gjør fordi vi har lært at vi bør gjøre det.
Virkelig lytting er noe annet. Virkelig lytting forventer å høre noe. Den er åpen. Mottakelig. Spent på hva som kommer.
Når lyttet du sist i bønnen – virkelig lyttet – med forventning om at Gud hadde noe å si?
Jeg vet at dette er vanskelig terreng.
For hvordan hører vi egentlig Gud? Og hvordan skiller vi mellom hans stemme og våre egne tanker? Mellom ekte veiledning og fromme ønsker?
Det er reelle spørsmål. Viktige spørsmål.
Men de bør ikke føre til at vi gir opp lyttingen helt. De bør føre til at vi blir mer oppmerksomme. Mer prøvende. Mer åpne for at Gud faktisk kan tale – på måter vi kanskje ikke forventer.
Noen hører Gud i Skriften. De leser, og plutselig står et vers frem med en tydelighet det ikke hadde før. Som om det var skrevet nettopp for dem, nettopp i denne situasjonen.
Det er ikke magi. Det er ikke at Bibelen forandrer seg. Men det er Ånden som gjør ordene levende. Som taler gjennom teksten.
Andre hører Gud i stillheten. En indre visshet. En retning som blir tydelig. En fred – eller en uro – som viser vei.
Det er ikke hørbare ord. Men det er kommunikasjon likevel.
Og noen hører Gud gjennom andre mennesker. En kommentar fra en venn. En preken som treffer. Et ord fra noen som ikke visste hvor mye det betydde.
Gud er ikke begrenset til én kommunikasjonskanal. Han taler på mange måter. Men han taler.
Spørsmålet er om vi lytter.
Jeg tror mange av oss har sluttet å forvente at Gud sier noe.
Vi har sendt så mange bønner oppover, og det har vært så stille, at vi har konkludert: Gud snakker ikke tilbake.
Så vi fyller bønnen med våre ord. Vår agenda. Våre ønsker og tanker og bekymringer.
Og så går vi. Før Gud har fått sjansen til å svare.
Det er et gammelt uttrykk i kristen tradisjon: Ora et labora. Be og arbeid.
Men det finnes en eldre praksis: Ora et ausculta. Be og lytt.
Benedikt av Nursia begynte sin regel med ordet «lytt». Ikke «snakk». Ikke «gjør». Men lytt.
For han forstod at samtale med Gud – som all samtale – begynner med å lytte. Med å være åpen for den andre. Med å gi rom for en stemme som ikke er min egen.
Hva ville skje om vi endret bønnen vår?
Om vi ikke bare sendte, men også ventet. Ikke bare snakket, men også lyttet. Ikke bare la frem vårt, men også spurte: «Hva vil du si meg?»
Det ville kreve mer tid. Mer tålmodighet. Mer stillhet.
Men det ville også forandre bønnen fra monolog til samtale. Fra enveiskommunikasjon til relasjon.
Det fortelles om en eldre mann som ba annerledes.
Han ba kort. Enkelt. Og så ble han stille. Lenge.
De som var sammen med ham ble rastløse. Skulle de ikke fortsette? Var det ikke mer å be om?
Men han bare satt der. Med lukkede øyne. Ventende.
Etterpå spurte noen hva han gjorde.
«Jeg lyttet,» sa han. «Jeg hadde sagt mitt. Nå var det hans tur.»
Samtale forutsetter to.
Hvis bønn bare er våre ord til Gud – uten forventning om at han svarer, uten rom for hans stemme, uten vilje til å lytte – da er det ikke samtale.
Da er det monolog. Kanskje from monolog. Kanskje meningsfull monolog.
Men monolog likevel.
Og her er det merkelige: Vi klager over at Gud er taus. At han ikke svarer. At bønnen føles som å snakke til veggen.
Men har vi gitt ham sjansen til å svare?
Eller har vi fylt alle rom med våre egne ord – og så lurt på hvorfor han ikke sier noe?
Bønn er samtale.
Samtale forutsetter to.
Og en samtale der bare én snakker, er ikke samtale.
Det er bare lyd.