Kapittel 6: Bønnens mange ansikter
Når vi hører ordet «bønn», tenker de fleste av oss på én ting:
Å be om noe.
«Kjære Gud, gi meg...» «Herre, hjelp meg med...» «Vær så snill, la...»
Bønn som forespørsel. Bønn som ønskeliste. Bønn som å sende bestillinger oppover og håpe de blir levert.
Men bønn er så mye mer.
Det er som om vi har tatt en samtale – en rik, mangfoldig, levende samtale – og redusert den til én type setning: «Kan du gi meg?»
Tenk på en samtale med et menneske du elsker. Den inneholder så mange elementer. Du forteller hvordan du har det. Du lytter til dem. Du deler gleder og bekymringer. Du ler sammen. Du sitter i stillhet. Du sier «takk» og «unnskyld» og «jeg elsker deg».
Ville du kalt det en god relasjon om du bare sa «gi meg» hver gang dere snakket?
Bønn har mange ansikter. Mange former. Mange uttrykk.
Kirken har visst dette i to tusen år. Den har utviklet et rikt språk for bønnens forskjellige dimensjoner.
Men mye av dette har vi glemt. Eller kanskje aldri lært.
La oss se på noen av bønnens ansikter.
Lovprisning.
Dette er bønnens mest uselviske form. Her ber vi ikke om noe. Vi gir.
Vi sier til Gud hvem Han er. Vi erklærer Hans storhet, Hans godhet, Hans hellighet. Ikke fordi Han trenger å høre det – men fordi vi trenger å si det.
«Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. Hele jorden er full av hans herlighet.»
Slik sang serafene i Jesajas syn. Og slik har Guds folk sunget etter dem, i to tusen år.
Lovprisning er merkelig for oss moderne mennesker.
Vi forstår takknemlighet – det er høflig å si takk. Vi forstår forbønn – det er naturlig å be om hjelp.
Men lovprisning? Å bare si at Gud er stor, uten at det fører til noe?
Det føles nesten bortkastet. Hva er vitsen?
Men lovprisning har en vits. Den løfter blikket vårt fra oss selv til Gud. Den minner oss om Hvem vi snakker med. Den setter samtalen i perspektiv.
Salmene er fulle av lovprisning.
«Pris Herren, min sjel! Herre, min Gud, du er stor.»
«La alt som lever og ånder, prise Herren! Halleluja!»
Disse ordene var ikke skrevet for å oppnå noe. De var skrevet for å uttrykke noe. En kjærlighet som bare måtte si det den så.
Takksigelse.
Nær beslektet med lovprisning, men likevel annerledes.
Lovprisning sier hvem Gud er. Takksigelse sier hva han har gjort.
«Takk for maten. Takk for dagen. Takk for venner og familie. Takk for at du er der.»
Det høres enkelt ut. Nesten banalt. Men takksigelse forandrer noe i oss.
Forskning viser at mennesker som praktiserer takknemlighet, er lykkeligere. Mer tilfredse. Mindre fokusert på det de mangler.
Men kristen takksigelse er mer enn psykologisk teknikk. Det er å erkjenne at alt vi har, er gave. At vi ikke er selvtilstrekkelige. At noen har gitt – og fortsetter å gi.
Takksigelse er ydmykhet uttrykt som bønn.
Paulus skriver: «Takk alltid Gud for alt.»
Alltid. For alt.
Det er en radikal holdning. For livet gir oss ikke bare gode ting. Det gir også smerte, tap, skuffelse.
Kan vi takke for det også?
Kanskje ikke alltid. Kanskje ikke med en gang. Men kanskje, med tid, kan vi finne noe å takke for selv i mørket. Ikke for smerten i seg selv – men for det vi lærer, det vi blir, det vi finner.
Bekjennelse.
Her snur bønnen innover. Ikke lenger mot Gud eller hans gaver – men mot oss selv.
«Jeg har syndet. Jeg har sviktet. Jeg har gjort det jeg ikke skulle og latt være å gjøre det jeg skulle.»
Det er ubehagelig. Vi liker ikke å se på oss selv slik. Vi foretrekker å fokusere på det positive.
Men bekjennelse er nødvendig. For relasjoner trenger ærlighet. Og vi er ikke perfekte.
Bekjennelse er ikke selvpisking. Det er ikke å dyrke skyldfølelse eller ligge i det negative.
Bekjennelse er å være ærlig i relasjon. Å si: Slik er det. Slik har jeg vært. Og så ta imot tilgivelsen som rekkes oss.
«Hvis vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.»
Bekjennelse er veien til renhet. Ikke fordi Gud trenger å høre det – han vet allerede – men fordi vi trenger å si det.
Klage.
Dette er bønnens ansikt som vi nesten har glemt.
Vi tror at bønn skal være positiv. Tillitsfull. Full av tro.
Men Salmene – bønneboken i Bibelen – er fulle av klage.
«Hvor lenge, Herre? Vil du glemme meg for alltid?»
«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
«Jeg er utmattet av å klage. Hver natt væter jeg sengen min med gråt.»
Det er ikke pen bønn. Det er ikke from bønn. Det er rå, ærlig, desperat bønn.
Og den er i Bibelen. Kanonisert. Godkjent for bruk i gudstjenesten.
Hva sier det oss?
Det sier at Gud tåler vår smerte. At vi ikke trenger å pynte på virkeligheten når vi kommer til ham. At vi kan komme som vi er – også når vi er rasende, fortvilt, oppgitt.
Klage er ikke mangel på tro. Det er tro i møte med smerte.
For den som klager til Gud, har ikke gitt opp Gud. Den tror fortsatt at det er noen der å klage til. At det nytter å rope – selv om svaret ikke kommer.
Stillhet ville vært verre. Stillhet ville vært å gi opp.
Forbønn.
Her ber vi for andre.
Ikke for oss selv og våre behov – men for dem vi elsker, dem vi ser, dem vi hører om.
«Herre, vær med henne i sykdommen. Gi ham styrke i sorgen. Beskytt dem i faren.»
Forbønn er å bære andre inn for Gud. Å løfte dem opp når de ikke klarer det selv.
Det er noe fint med forbønn. Det løfter oss ut av vår egen sirkel.
Når vi ber for andre, slutter vi å kretse rundt oss selv. Vi ser utover. Vi bryr oss. Vi tar del i andres liv, selv når vi ikke kan gjøre noe annet.
Forbønn er kanskje det eneste vi kan gjøre for noen som er langt borte, i en situasjon vi ikke kan påvirke. Men det er ikke ingenting. Det er å bringe dem til Gud.
Kontemplasjon.
Her stopper ordene.
Kontemplasjon er bønn uten ord. Stille tilstedeværelse for Guds ansikt. Bare være der, med ham.
Det er fremmed for mange av oss. Vi er så vant til å fylle stillheten. Med ord, med tanker, med aktivitet.
Men kontemplasjonen sier: Noen ganger er det nok å bare være. Å hvile i Guds nærvær uten å si noe.
Det er en lang tradisjon for dette i kirken.
Ørkenfedrene som trakk seg tilbake til stillheten. Mystikerne som søkte Guds ansikt i ordløs bønn. Klostrene der stillheten var hellig.
Vi har nesten mistet dette. Men det finnes der fortsatt. En form for bønn som ikke krever ord – bare åpenhet.
Det er flere ansikter enn dette. Bønn i tunger. Bønn med kroppen – kneling, løftede hender, prosternasjon. Bønn med sang. Bønn i naturen. Bønn i fellesskap.
Bønn er ikke én ting. Det er en hel verden av kommunikasjon med Gud.
Og her er poenget:
Hvis bønnen vår bare har ett ansikt – «gi meg» – da er den fattig.
Da går vi glipp av lovprisningens undring. Takksigelsens glede. Bekjennelsens renhet. Klagens ærlighet. Forbønnens kjærlighet. Kontemplasjonens hvile.
Vi går glipp av rikdommen i samtalen.
Fadervår, som Jesus lærte oss, inneholder mange av disse ansiktene.
«Helliget vorde ditt navn» – lovprisning.
«Gi oss i dag vårt daglige brød» – bønn om hjelp.
«Forlat oss vår skyld» – bekjennelse.
«Fri oss fra det onde» – forbønn for oss selv og andre.
Jesus visste at bønn er mangfoldig. Han lærte oss å be med alle bønnens ansikter.
Kanskje trenger vi å utvide bønnelivet vårt.
Ikke bare be om ting – men også takke. Ikke bare legge frem problemer – men også lovprise. Ikke bare snakke – men også lytte i stillhet.
Bønn er en samtale. Og gode samtaler har mange elementer.
Den som besøker et kloster, oppdager noe.
Munkene ber tidebønnene – de faste bønnene gjennom dagen. Laudes om morgenen. Vesper om kvelden. Kompletorium før natten.
Det som slår en, er variasjonen. Salmer av lovprisning. Salmer av klage. Lesninger fra Skriften. Stillhet. Sang. Forbønner for verden.
Alt er der. Alle bønnens ansikter. Gjennom dagen, gjennom året, gjennom livet.
Det er en rikdom mange av oss aldri har kjent.
Vi trenger ikke bli munker for å lære av dette.
Men vi kan spørre oss selv: Hvilke ansikter av bønnen har jeg forsømt?
Takker jeg – eller bare ber om mer?
Lovpriser jeg – eller har jeg glemt å se hvem Gud er?
Bekjenner jeg – eller later jeg som alt er i orden?
Klager jeg – eller holder jeg smerten for meg selv?
Ber jeg for andre – eller bare for meg?
Er jeg noen gang stille – eller fyller jeg all bønn med mine ord?
Bønn har mange ansikter.
Og samtalen blir rikere når vi bruker dem alle.