Kapittel 7: Når Gud ikke svarer
Vi må snakke om det vi helst vil unngå.
Om bønnene som ikke ble besvart. Om stillheten som varte. Om håpet som ble til skuffelse.
For hvis vi skal snakke ærlig om bønn, må vi snakke om dette. Ellers blir alt vi har sagt bare teori – vakre ord som knuses mot virkeligheten.
Hun hadde bedt i måneder.
Hver dag. Flere ganger om dagen. Med tårer og tro og alt hun hadde.
Barnet var sykt. Legene ga lite håp. Og hun ba. Fordi hva annet kunne hun gjøre? Fordi hun trodde. Fordi Jesus hadde sagt: «Be, og dere skal få.»
Hun ba.
Og barnet døde.
Jeg vet ikke hva jeg skal si om dette.
Det er fristende å si noe som gjør det lettere. Å finne en forklaring, en mening, en grunn.
«Gud har en plan vi ikke ser.»
«Barnet er på et bedre sted nå.»
«Kanskje var det noe i veien med troen.»
Men ordene smaker aske. De føles som fornærmelser mot smerten.
For sannheten er: Vi vet ikke.
Vi vet ikke hvorfor noen bønner blir besvart og andre ikke. Hvorfor noen blir helbredet og andre dør. Hvorfor Gud griper inn noen ganger og er stille andre.
Vi har teorier. Teologiske forklaringer. Men ingen av dem fjerner smerten.
Noen sier det handler om tro.
«Hadde du bare trodd sterkt nok, ville bønnen blitt hørt.»
Men er det sant? Trodde ikke moren som mistet barnet? Var ikke hennes bønner inderlige nok?
Og hva med alle som ble helbredet uten å ha bedt – mens de som ba intenst, ikke ble det?
Troen kan ikke være en formel. Et magisk passord som garanterer resultat.
Andre sier det handler om Guds vilje.
«Det var ikke Guds vilje at barnet skulle leve.»
Kanskje. Men da må vi spørre: Hva slags Gud vil at barn skal dø? Hva slags Far sier nei til en mors desperasjon?
Jeg tror ikke Gud vil alt som skjer. Jeg tror vi lever i en verden der mye vondt skjer – ikke fordi Gud vil det, men fordi verden er slik den er. Fallen. Ødelagt. I venting på forløsning.
Men det forklarer ikke hvorfor Han ikke griper inn. Hvorfor Han kan gripe inn – og noen ganger gjør – men andre ganger ikke.
Det er her vi møter mysteriet.
Ikke mysterium som fromhetsspråk. Ikke mysterium som måte å slippe unna vanskelige spørsmål.
Men virkelig mysterium. Noe vi ikke forstår. Noe vi kanskje aldri vil forstå.
Hvorfor svarer Gud noen ganger og ikke andre?
Jeg vet ikke.
Og jeg tror det er viktig å si det.
For når vi later som vi vet – når vi kommer med forklaringer og teorier som pakker inn smerten i teologi – da fornærmer vi de som lider.
Vi sier egentlig: «Din smerte kan forklares. Din fortvilelse har en løsning. Du har bare ikke forstått den ennå.»
Men noen ganger er det ikke noen løsning. Noen ganger er smerten bare smerte. Uforklart. Uforklarlig.
Job visste dette.
Han hadde mistet alt. Barna, eiendommen, helsen. Og vennene kom med forklaringer.
«Du må ha syndet.»
«Gud straffer deg for noe.»
«Hvis du bare omvender deg, vil alt bli bra.»
Men Job nektet å akseptere det. Han visste at han ikke hadde gjort noe galt. Han visste at forklaringene ikke stemte.
Og til slutt – etter førti kapitler med argumenter – ga Gud ham rett.
«Dere har ikke talt rett om meg,» sa Gud til vennene.
Det er en merkelig bok, Job.
For Gud svarer aldri på Jobs spørsmål. Han forklarer aldri hvorfor. Han gir aldri den teologiske løsningen vi ønsker oss.
I stedet åpenbarer Han seg. Han viser seg. Han taler fra stormen.
«Hvor var du da jeg grunnla jorden?»
Ikke et svar. En konfrontasjon med hvem som er hvem.
Og Job bøyer seg.
«Jeg har talt om ting jeg ikke forstod, om ting for underfulle for meg.»
Han fikk ikke forklaring. Men han fikk noe annet. Han fikk møte Gud.
«Før hadde jeg bare hørt om deg, men nå har jeg sett deg med egne øyne.»
Kanskje er det dette som gjenstår når forklaringene svikter.
Ikke svar. Men nærvær.
Ikke forståelse. Men tillit.
Ikke vite hvorfor – men vite hvem.
Historien er gjenkjennelig: En mann som hadde mistet konen sin.
De hadde vært gift i førti år. Hun ble syk. Han ba som han aldri hadde bedt før.
Hun døde likevel.
«Er du sint på Gud?» spurte noen ham.
Han tenkte lenge. «Jeg var det. Lenge. Men så skjønte jeg at jeg måtte velge. Enten å bli i sinnet – eller å bli i troen. Jeg kunne ikke ha begge.»
«Så du sluttet å være sint?»
«Nei. Jeg sluttet å kreve forklaring. Jeg aksepterte at jeg ikke forstår. Og så valgte jeg å stole likevel.»
Det er ikke et lett valg. Det er kanskje det vanskeligste valget et menneske kan ta.
Å stole på en Gud som ikke forklarer seg. Å be til en Gud som ikke alltid svarer. Å elske en Gud som lar smerten komme.
Det er ikke blind tro. Det er tro med åpne øyne. Tro som har sett mørket og likevel sier: Jeg stoler på deg.
Jesus kjente dette.
I Getsemane ba Han om å slippe korset. Svaret var nei.
På korset ropte Han: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
Selv Jesus kjente stillheten. Selv Han opplevde at Gud ikke svarte slik Han ba om.
Det gir ingen forklaring. Men det gir noe annet.
Det gir en Gud som vet hvordan det føles. Som ikke står utenfor vår smerte, men har gått gjennom den. Som ikke gir lettvinte svar, fordi Han selv har stått i mørket.
Jeg tror ikke vi noen gang vil forstå fullt ut.
Ikke i dette livet. Kanskje ikke i det neste heller.
Ubesvarte bønner forblir et mysterium. En smerte vi bærer. Et spørsmål uten svar.
Men jeg tror at Gud er der likevel. At Han hører likevel. At Hans stillhet ikke er det samme som Hans fravær.
For se på alternativet.
Hvis vi gir opp troen fordi Gud ikke svarer slik vi vil – hva har vi da?
Et univers uten mening. En verden uten håp. Smerte som bare er smerte, uten noe bakenfor.
Jeg forstår dem som velger det. Jeg dømmer dem ikke.
Men jeg klarer ikke velge det selv. Ikke fordi jeg har bedre svar. Men fordi jeg har møtt noe – Noen – som jeg ikke kan fornekte.
Kvinnen som mistet barnet.
Hun ber fortsatt.
Ikke på samme måte. Ikke med samme forventninger. Ikke uten sorg og sinne og fortvilelse.
Men hun ber.
«Hvorfor?» spurte jeg henne.
«Fordi jeg ikke vet hvor jeg ellers skal gå,» sa hun. «Peter sa det til Jesus: 'Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livets ord.' Jeg har ingen andre steder å gå.»
Det er kanskje ikke det svaret vi ønsker.
Vi vil ha forklaringer. Systemer. Garantier.
Men det vi får, er noe annet. En invitasjon til å stole uten å forstå. Å be uten garantier. Å bli i relasjonen selv når den sårer.
Når Gud ikke svarer.
Da er vi ved bønnens ytterste grense. Der ordene ikke strekker til. Der teologien svikter.
Og der er det bare én ting igjen:
Å bli.
Å være der likevel.
Å rope inn i stillheten og tro at noen hører.
Det er ikke lett.
Men kanskje er det der troen virkelig begynner.