Kapittel 8: Stillhet er ikke fravær
Det er stille.
Du har bedt. Lagt frem det som tynger deg. Ventet på svar.
Og det er stille.
Ingen stemme fra himmelen. Ingen indre visshet. Ingen tegn. Bare stillhet.
Hva betyr det?
Den første tolkningen er den som ligger nærmest:
Gud er ikke der.
Stillheten betyr tomhet. Fraværet av svar betyr fravær av Gud. Bønnen traff ingenting – den forsvant ut i et tomt univers.
Det er en forståelig tolkning. Den er logisk. Den stemmer med hvordan vi opplever verden ellers.
Men den er ikke den eneste mulige tolkningen.
For stillhet kan bety så mye.
Stillhet kan bety at noen lytter.
Tenk på en god venn som hører på deg. Som ikke avbryter. Som ikke skynder seg med å gi råd. Som bare er der, oppmerksomt til stede, mens du snakker.
Det er stillhet. Men det er ikke fravær. Det er nærvær.
Stillhet kan bety at svaret ikke er klart ennå.
Ikke alle spørsmål har umiddelbare svar. Ikke alt kan besvares i det øyeblikket det spørres.
Noen ganger er stillheten et «vent». Ikke et nei. Ikke et ja. Men et «ikke ennå».
Stillhet kan bety at svaret er annerledes enn forventet.
Vi lytter etter det vi forventer å høre. Etter ja eller nei på våre spørsmål. Etter løsningen vi har tenkt oss.
Men hva om Gud svarer med noe annet? Noe vi ikke har ører til å høre fordi vi lytter etter feil frekvens?
Stillhet kan bety at nærværet er svaret.
Noen ganger er ikke poenget å få et svar. Noen ganger er poenget å være i relasjonen. Å være sammen – selv i stillheten.
Som to som har vært gift lenge. De trenger ikke alltid snakke. De kan sitte i samme rom, i stillhet, og likevel være dypt forbundet.
Det finnes perioder da bønnen føles som stein mot en vegg.
Du ber. Daglig. Men det er ingenting. Ingen følelse av nærvær. Ingen svar. Bare ordene dine ut i det som føles som ingenting.
Du begynner å lure på om Gud er der i det hele tatt.
Men så legger du merke til noe.
Selv om du ikke føler noe, fortsetter du å be. Noe drar deg tilbake. Dag etter dag.
Og gradvis innser du: Kanskje er det selve dragningen som er svaret. Kanskje er det noe som holder deg i bønnen – selv når bønnen føles tom.
Noen kaller det åndelig tørke. Andre kaller det den mørke natten. Men de som har gått veien før, sier det samme: Guds fravær føles ikke alltid likt Hans faktiske fravær.
Johannes av Korset skrev om dette.
Han kalte det «den mørke natten» – en tid da Gud trekker tilbake alle følbare trøster. Da bønnen blir tørr. Da troen føles som å gå i blinde.
Men han sa også at dette ikke var Guds fravær. Det var en annen form for nærvær. En renselse. En invitasjon til dypere tro.
Tro som ikke er avhengig av følelser. Tro som holder fast selv i mørket.
Det er en vanskelig tanke for oss.
Vi vil ha bekreftelse. Vi vil føle at Gud er der. Vi vil ha svar som vi kan kjenne, høre, se.
Men hva om troen noen ganger må gå uten dette?
Hva om stillheten er en invitasjon til å stole dypere – ikke på følelsene våre, men på Gud selv?
Se på Jesus på korset.
«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
Det er et rop fra en som opplever Guds fravær. Som kjenner stillheten i sin ytterste form.
Men var Gud virkelig borte?
Nei. Gud var der – midt i mørket. Midt i stillheten. Midt i det som så ut som fullstendig forlatthet.
Påskemorgen viste det. Stillheten på langfredag var ikke fravær. Den var forspillet til oppstandelse.
Jeg sier ikke at stillhet alltid føles bra.
Den gjør ikke det. Stillhet kan være pinefull. Forvirrende. Skremmende.
Når du desperat trenger svar og bare møter stillhet – da er det vondt. Det er ærlig å si det.
Men jeg sier at stillhet kan tolkes på mer enn én måte.
Og tolkningen vi velger, former troen vår.
Hvis vi tolker stillhet som fravær, vil vi gradvis gi opp. Hvorfor snakke til noen som ikke er der?
Men hvis vi tolker stillhet som en annen form for nærvær – da kan vi holde ut. Da kan vi bli i bønnen selv når den føles tom.
Det finnes et gammelt begrep: Deus absconditus. Den skjulte Gud.
Jesaja skriver: «Sannelig, du er en Gud som skjuler seg.»
Ikke en Gud som alltid er synlig. Ikke en Gud som alltid svarer tydelig. Men en Gud som noen ganger skjuler seg.
Ikke fordi Han er borte. Men fordi skjultheten har en hensikt.
Hva kan hensikten være?
Kanskje å lære oss å søke dypere. Å ikke slå oss til ro med overfladisk tro. Å lete etter Ham som etter en skjult skatt.
Kanskje å rense troen vår. Å skille mellom tro på Gud og tro på følelsene våre. Å avsløre om vi elsker Ham – eller bare det Han gir oss.
Kanskje å forberede oss på noe vi ikke ser ennå. Å arbeide i det skjulte med ting vi ikke forstår.
En kvinne hadde bedt i ti år for sønnen sin.
Han hadde forlatt troen. Levde et liv som såret henne dypt. Og hun ba. Hver dag. I ti år.
«Hører Gud?» spurte noen.
«Jeg vet ikke,» sa hun. «Men jeg vet at jeg ikke kan slutte. Noe i meg nekter å gi opp. Kanskje er det svaret – at jeg fortsatt ber.»
Stillheten varte ikke for alltid.
Sønnen vendte tilbake. Ikke slik hun hadde sett for seg. Ikke på den tiden hun hadde håpet. Men han vendte tilbake.
Og da hun så tilbake på de ti årene, sa hun: «Gud var der hele tiden. Jeg følte det ikke. Men Han var der. Han arbeidet med noe jeg ikke kunne se.»
Jeg kan ikke love at alle stillheter ender slik.
Noen bønner blir ikke besvart i dette livet. Noen stillheter varer lengre enn vi kan bære.
Men jeg kan si dette: Stillhet beviser ikke fravær.
For Gud er ikke avhengig av våre følelser for å være til stede.
Han er der – enten vi føler det eller ikke. Enten Han svarer hørbart eller ikke. Enten vi forstår eller ikke.
Troen sier: Gud er her. Selv nå. Selv i stillheten.
Ikke fordi vi føler det. Men fordi Han har sagt det.
«Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.»
Det er et løfte. Ikke betinget av våre følelser. Ikke opphevet av stillhet.
Når alt føles tomt – da holder vi fast i løftet. Ikke i følelsen.
Stillhet er ikke fravær.
Det er kanskje det vanskeligste vi kan tro.
Men det er kanskje også det viktigste.
For den som kan holde fast i stillheten – som kan be uten svar, stole uten bekreftelse, elske uten å føle – den har funnet en tro som tåler alt.
Så neste gang du ber og det er stille:
Ikke tolk stillheten for raskt.
Kanskje er den ikke tomhet.
Kanskje er den nærvær du ikke kan føle ennå.
Kanskje er den en Gud som lytter – selv når Han ikke svarer.
Og kanskje er det nok.