Kapittel 9: Å leve med mysteriet
Vi vil ha svar.
Det ligger i oss. Fra barndommen av spør vi «hvorfor?» – og vi forventer å få vite.
Hvorfor regner det? Hvorfor er himmelen blå? Hvorfor må bestemor dø?
Og som voksne fortsetter vi. Vi vil forstå. Forklare. Finne mening. Sette ting i system.
Men noen ganger finnes det ikke svar.
Bønn er fullt av slike steder.
Hvorfor svarer Gud noen ganger og ikke andre? Hvorfor blir noen helbredet og andre ikke? Hvorfor føles Han nær i går og borte i dag?
Vi kan lese bøker. Høre prekener. Diskutere med kloke mennesker.
Men til slutt står vi ved en grense. En grense der forklaringene tar slutt og mysteriet begynner.
Det er ubehagelig.
Vi liker ikke å ikke vite. Det føles som svakhet. Som intellektuell kapitulasjon. Som å gi opp.
«Mysterium» kan høres ut som et fromt ord vi bruker for å slippe å tenke. En unnskyldning for dårlig teologi. En flukt fra de vanskelige spørsmålene.
Og noen ganger er det det.
Men ikke alltid.
Noen ganger er mysteriet ekte.
Ikke fordi vi er for dumme til å forstå. Ikke fordi vi ikke har tenkt godt nok.
Men fordi virkeligheten er større enn tankene våre. Fordi Gud er større enn teologien vår. Fordi noen ting simpelthen ligger utenfor det menneskelig forstand kan gripe.
Paulus skriver om dette.
«Å, dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor ufattelige hans veier!»
Uransakelige. Ufattelige.
Ikke bare «kompliserte» eller «vanskelige». Men utenfor rekkevidde. Bortenfor det vi kan nå.
Det er en frihet i å innrømme dette.
Så lenge vi tror vi må forstå alt, er vi fanget. Fanget i jakten på forklaringer. Fanget i frustrasjonen når de ikke kommer.
Men når vi aksepterer at noen ting er mysterier – virkelige mysterier – da kan vi hvile.
Ikke i likegyldighet. Ikke i anti-intellektualisme. Men i erkjennelsen av at vi er skapninger, ikke Skaperen. At vårt perspektiv er begrenset. At det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi kan fatte.
Det betyr ikke at vi slutter å tenke.
Mysterium er ikke det samme som irrasjonalitet. Vi skal bruke fornuften. Vi skal stille spørsmål. Vi skal søke forståelse så langt vi kan.
Men når vi har kommet til grensen – når tankene ikke strekker til – da er det lov å stoppe.
Ikke i bitterhet. Men i ydmykhet.
Det fortelles om en teologiprofessor som ble spurt om hva han hadde lært.
Han hadde brukt hele livet på å studere Gud. Skrevet bøker. Undervist studenter. Tenkt dypere enn de fleste.
Han var stille lenge. Så sa han: «Jeg har lært at jo mer jeg vet, jo mer vet jeg at jeg ikke vet. Gud blir ikke mindre mystisk når du studerer Ham. Han blir mer.»
Det er paradokset.
Vi tror kanskje at kunnskap fjerner mysteriet. At jo mer vi lærer, jo mer vil vi forstå.
Men de som går dypest inn i troen, rapporterer det motsatte. Mysteriet vokser. Undringen øker. Gud blir større, ikke mindre.
Kanskje er det fordi Gud ikke er et problem som skal løses.
Et problem kan løses. Du finner svaret, og så er du ferdig. Du går videre.
Men Gud er ikke et problem. Gud er en person. En uendelig person.
Og personer løser du ikke. Personer møter du. Lever med. Lærer å kjenne – uten noen gang å bli ferdig.
Å leve med mysteriet betyr å leve i relasjon.
Det betyr å akseptere at du aldri vil ha Gud helt «på plass». At det alltid vil være mer. At Han alltid vil overraske, forvirre, unndra seg dine kategorier.
Det er frustrerende noen ganger.
Men det er også det som gjør relasjonen levende.
For tenk på det motsatte.
Tenk på en Gud du kunne forstå fullt ut. Som du kunne forutsi. Som aldri overrasket deg.
Ville det vært en Gud verdt å tilbe? Eller ville det vært en avgud – et bilde du selv hadde laget?
En Gud du kan putte i en boks, er ikke Gud.
Bønn lever i dette mysteriet.
Når vi ber, vet vi ikke alltid hva som vil skje. Vi vet ikke hvordan Gud vil svare – eller om Han vil svare på den måten vi forventer.
Det er usikkert. Uforutsigbart. Mystisk.
Men det er også levende. Ekte. En samtale med en virkelig person, ikke en samtale med en maskin.
Noen har prøvd å fjerne mysteriet fra bønnen.
De har laget formler. Oppskrifter. «Fem steg til bønnhørelse.» «Slik får du Gud til å svare.»
Men formlene virker ikke. Ikke konsistent. Ikke slik en formel skal virke.
For bønn er ikke mekanikk. Det er relasjon. Og relasjoner følger ikke formler.
En kvinne hadde gitt opp bønn.
«Det er ingen logikk i det,» sa hun. «Noen ganger virker det, noen ganger ikke. Jeg finner ikke systemet.»
«Kanskje er det ikke noe system. Kanskje er det en person.»
Hun så opp. «Men hvordan lever man med det? Med ikke å vite?»
«Som i ethvert forhold. Du vet aldri helt hva den andre vil gjøre. Du bare... stoler.»
Tillit er nøkkelen til å leve med mysteriet.
Ikke tillit til at du forstår. Men tillit til Ham du ikke forstår.
Ikke tillit til systemet. Men tillit til personen bak.
Abraham levde med mysteriet.
Gud ba ham om å ofre Isak. Det ga ingen mening. Det motsatte alt Gud hadde lovet.
Men Abraham gikk. Ikke fordi han forstod. Men fordi han stolte på Gud mer enn på sin egen forståelse.
«Gud vil selv se seg ut et lam,» sa han.
Han hadde ikke svar. Han hadde tillit.
Maria levde med mysteriet.
En engel fortalte henne at hun skulle bli mor – uten å ha vært med en mann. Det var umulig. Det ga ingen mening.
Men hun sa: «La det skje meg som du har sagt.»
Ikke fordi hun forstod. Men fordi hun stolte på Gud mer enn på det mulige.
Disiplene levde med mysteriet.
De fulgte en rabbi som sa ting de ikke forstod. Som gjorde ting de ikke kunne forklare. Som lovet dem alt og så døde på et kors.
Men de ble. Ikke fordi de forstod. Men fordi de hadde møtt noen de stolte på.
Å leve med mysteriet er ikke passivitet.
Det er aktiv tillit. Bevisst overgivelse. Et valg om å holde fast selv når grunnlaget føles usikkert.
Det er å si: «Jeg forstår ikke. Men jeg stoler.»
Og kanskje er det dette bønn til slutt handler om.
Ikke å få svar. Ikke å forstå alt.
Men å være i relasjon med En som er større enn oss. Å snakke med Ham selv når vi ikke forstår. Å lytte selv når vi ikke hører. Å stole selv når vi ikke ser.
Mysteriet forsvinner ikke.
Spørsmålene blir ikke alltid besvart. Forvirringen letter ikke alltid.
Men midt i mysteriet er det noen der.
Noen som hører. Noen som ser. Noen som holder fast – selv når vi mister grepet.
Å leve med mysteriet er å leve i tro.
Ikke tro som har alle svar. Men tro som har noen å stole på.
Det er nok.
Det må være nok.
For det er alt vi har.
Og kanskje er det alt vi trenger.