Kapittel 10: Forventning som tro
Vi har snakket om det vanskelige.
Om stillheten. Om mysteriet. Om bønnene som ikke blir besvart slik vi håpet.
Men vi kan ikke bli der. For bønn er ikke først og fremst et problem å håndtere. Det er en gave å leve i.
Så la oss vende tilbake til begynnelsen. Til det som gjør bønn til bønn.
Forventning.
Forventning er et ladet ord.
For noen høres det ut som krav. Som å sette betingelser. Som å si til Gud: «Du må gjøre dette, ellers...»
Men det er ikke det jeg mener.
Forventning er ikke det samme som krav. Det er noe helt annet.
Tenk på et barn som løper til foreldrene sine.
Barnet forventer å bli tatt imot. Forventer å bli hørt. Forventer at foreldrene bryr seg.
Er det et krav? Nei. Det er tillit. Det er visshet om at relasjonen er ekte. At foreldrene er der. At det nytter å komme.
Slik er forventning i bønn.
Forventning sier: Jeg tror det er noen der.
Forventning sier: Jeg tror det nytter å snakke.
Forventning sier: Jeg tror Gud hører – og at det betyr noe.
Det er ikke krav. Det er tro i praksis.
Vi kan si at vi tror på bønn.
Vi kan bekjenne at Gud hører. Vi kan ha riktig teologi, riktige formuleringer, riktige svar på spørsmål om bønn.
Men troen vår vises ikke i det vi sier om bønn.
Den vises i hvordan vi ber.
Og her blir det ubehagelig.
For mange av oss ber uten forventning. Vi har sagt det før: Vi ber som et rituale, en vane, en øvelse. Vi sender ordene oppover, men vi forventer egentlig ikke at noe skal skje.
Vi ber forsiktig. Dempet. Med nødutganger innebygd i hver setning.
Er det tro?
Jakob skriver noe utfordrende.
«Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, er lik en bølge på havet, som drives og kastes av vinden. Et slikt menneske må ikke vente å få noe av Herren.»
Det er harde ord.
Men merk hva han sier: «Må ikke vente å få noe.»
Forventning – det å vente å få – er knyttet til tro. De hører sammen. Du kan ikke ha det ene uten det andre.
Det betyr ikke at tvil er forbudt.
Vi har alle tvil. Tvilens motstemme som sier: «Hva om det ikke er noen der? Hva om det er bortkastet?»
Men det er forskjell på å ha tvil og å la tvilen styre.
Tro med tvil sier: «Jeg er usikker, men jeg velger å stole likevel.»
Tvil uten tro sier: «Jeg ber, men jeg forventer egentlig ingenting.»
Forventning er et valg.
Det er ikke en følelse som kommer over oss. Det er ikke noe som bare skjer når troen er sterk nok.
Forventning er noe vi velger. Vi velger å be som om Gud hører. Vi velger å vente på svar. Vi velger å leve som om bønn betyr noe.
Og i det valget ligger troen.
En mann var i dyp krise.
Han hadde mistet jobben. Ekteskapet raknet. Han visste ikke hvordan han skulle komme seg videre.
Noen ba sammen med ham. Og da de var ferdige, spurte han: «Tror du det nytter? Ærlig talt?»
Hva svarer man? For det er et spørsmål som krever ærlighet.
«Jeg vet ikke hva som vil skje. Men ja. Jeg tror det nytter. Jeg tror Gud hørte oss akkurat nå. Og jeg tror det betyr noe – selv om jeg ikke vet hvordan.»
Det er forventning. Ikke garanti. Ikke løfte om spesifikt utfall. Men forventning om at bønnen har nådd frem. At den betyr noe. At Gud er involvert.
Og den forventningen – den nakne, sårbare forventningen – er tro.
Jesus snakket mye om dette.
«Alt dere ber om i bønnene deres – tro at dere har fått det, og dere skal få det.»
«Om dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: Flytt deg herfra og dit! – og det skal flytte seg.»
«Din tro har frelst deg.»
Gang på gang koblet Han tro og forventning sammen. Den som kom med forventning – den som trodde at Jesus kunne og ville – den fikk.
Men merk: Det var ikke forventningen i seg selv som hadde makt.
Det var ikke en magisk kraft i det å forvente hardt nok.
Forventningen var rettet mot noen. Mot Jesus. Mot Gud. Det var tillit til en person, ikke tro på en teknikk.
Det er viktig.
For noen har gjort forventning til en prestasjon. «Tro hardere! Forvent mer! Da vil Gud svare!»
Men det er ikke poenget. Poenget er ikke styrken i din forventning. Poenget er personen du forventer fra.
Selv svak forventning – sennepsfrø-tro – er nok. Fordi den er rettet mot en stor Gud.
Så hva betyr det å be med forventning?
Det betyr å komme til Gud som om Han er der. Ikke «kanskje er der». Ikke «forhåpentligvis lytter». Men er der.
Det betyr å be om ting – konkrete ting – fordi vi tror at bønn gjør en forskjell.
Det betyr å vente etterpå. Å holde øynene åpne for svar. Å leve som om noe kan skje.
Det er sårbart.
For forventning åpner for skuffelse. Den som forventer, kan bli såret. Den som ikke forventer, beskytter seg.
Men den som ikke forventer, ber egentlig ikke. Den snakker bare ord ut i luften.
Det finnes mennesker som har stengt av forventningen.
De ber fortsatt. Men de har sluttet å håpe. Sluttet å vente. Sluttet å tro at det nytter.
Det er forståelig. Livet har lært dem at forventning fører til smerte.
Men noe har dødd. Bønnen har blitt tom. Relasjonen har blitt kald.
Og det finnes mennesker som har gjenoppdaget forventningen.
Som har våget å håpe igjen. Å be som om det betyr noe. Å komme til Gud som barn til en far.
Det har ikke gjort livet enklere. De opplever fortsatt skuffelser. Fortsatt stillhet. Fortsatt ubesvarte spørsmål.
Men noe har kommet til live. Bønnen har fått puls. Relasjonen har våknet.
Forventning forandrer bønnen.
Ikke nødvendigvis utfallet – det er ikke alltid i vår kontroll.
Men selve bønnen forandres. Fra pliktøvelse til samtale. Fra rituale til relasjon. Fra monolog til møte.
Og her er hemmeligheten:
Forventning forandrer også oss.
Når vi ber med forventning, begynner vi å leve med forventning. Vi begynner å se etter Gud – i hverdagen, i tilfeldigheter, i små ting.
Vi begynner å forvente at Han er aktiv. At Han handler. At Han bryr seg om detaljene i livene våre.
Og plutselig er Han overalt.
Ikke fordi Han ikke var der før. Men fordi vi endelig har øyne som ser.
Forventning skjerper blikket. Den som forventer ingenting, ser ingenting. Den som forventer Gud, ser Ham.
Så våg det.
Våg å forvente.
Ikke fordi det garanterer noe. Ikke fordi det beskytter deg mot skuffelse.
Men fordi det er tro. Fordi det er slik barn kommer til sin Far. Fordi det er slik bønn blir virkelig.
Forventning er ikke krav.
Det er tillit.
Det er å si: Jeg tror du er der. Jeg tror du hører. Jeg tror det nytter.
Det er tro – ikke som tanke, men som liv.
Og det forandrer alt.