Del 2: Spørsmål for samtale og refleksjon

Disse spørsmålene er ment for personlig refleksjon, samtalegrupper, ledergrupper i menigheter, eller prestemøter og fagsamlinger. De har ikke fasitsvar. Hensikten er å åpne for ærlig samtale om hvordan vi ber – og hvordan vi tror at Gud hører.

Ta den tiden dere trenger. Noen spørsmål vil være ubehagelige. Det er meningen. For spørsmålet om bønn er til syvende og sist spørsmålet om vi tror det er noen der.

Del I: Hva bønn har blitt

Kapittel 1: Når bønn blir selvterapi

Tenk på ditt eget bønneliv: Ber du først og fremst fordi det hjelper deg – eller fordi du tror Gud hører? Vær ærlig.
«Ville bønnen din fungert like godt om Gud ikke fantes?» Hva gjør dette spørsmålet med deg?
Kan du beskrive forskjellen mellom bønn som selvterapi og bønn som samtale med Gud? Hvordan kjenner du forskjellen i praksis?
«Det hjelper å be» – har du selv sagt dette? Hva mente du med det? Hjalp det fordi Gud hørte, eller fordi det var godt å sette ord på ting?
Hva ville forandre seg i bønnen din om du virkelig trodde at noen lyttet?

Kapittel 2: Bønn uten forventning

Når ba du sist med virkelig forventning om at Gud skulle gjøre noe? Ikke som rituale, men med tro på at noe ville skje?
Kjenner du deg igjen i beskrivelsen av å be med «nødutganger» – fromme formuleringer som beskytter mot skuffelse? Gi eksempler.
Har du opplevd å senke forventningene i bønn fordi du er redd for å bli skuffet? Hva gjorde det med bønnelivet ditt?
Jakob skriver at «den som tviler, ikke må vente å få noe av Herren». Er dette for strengt – eller treffer det noe sant?
Hva er forskjellen mellom tillit og resignasjon i bønn? Hvordan skiller du mellom dem i ditt eget bønneliv?

Kapittel 3: «Bønn forandrer ikke Gud, bønn forandrer meg»

Har du hørt denne setningen før? Hva tenkte du om den? Har du selv brukt den?
Kapittelet hevder at hvis bønn bare forandrer oss, trenger vi ikke Gud – vi trenger bare en teknikk. Er du enig? Hvorfor/hvorfor ikke?
Bibelens fortellinger om Abraham og Moses viser en Gud som lar seg bevege av bønn. Hvordan forholder du deg til disse tekstene?
«En Gud som ikke lar seg bevege av sine barns bønner, er ikke en Far – han er et skjebnehjul.» Hva gjør denne setningen med deg?
Tror du bønn kan forandre noe utenfor deg selv? Har du opplevd det? Fortell om det.

Del II: Hva bønn er

Kapittel 4: Samtale forutsetter to

Ser du på bønn som samtale – der begge parter snakker og lytter? Eller er det mest du som snakker?
Hvordan kan vi lytte til Gud i bønn? Hva har du erfart?
Kapittelet snakker om «ora et ausculta» – be og lytt. Har du en praksis for lytting i bønnen din? Hvordan ser den ut?
Den eldre mannen som ble stille etter å ha bedt og sa: «Nå er det hans tur.» Hva tenker du om dette?
Hva ville forandre seg i bønnelivet ditt om du brukte like mye tid på å lytte som på å snakke?

Kapittel 5: Jesus og bønn

Jesus ba hele netter. Han som var Gud, trengte å be. Hva sier det om bønn – og om vårt behov for å be?
Disiplene ba: «Herre, lær oss å be.» Har du bedt den bønnen selv? Hva ville det bety å be den på nytt?
Gå gjennom Fadervår linje for linje. Hvilke deler av bønnen har du forsømt i ditt eget bønneliv?
I Getsemane ba Jesus om å slippe korset – ærlig og direkte. Og så la han til: «Men ikke som jeg vil.» Hvordan holder du sammen frimodighet og overgivelse i dine bønner?
Jesus døde med en bønn på leppene. Hva sier det om bønnens plass i livet?

Kapittel 6: Bønnens mange ansikter

Hvilke av bønnens ansikter kjenner du best: Lovprisning, takksigelse, bekjennelse, klage, forbønn, eller kontemplasjon?
Hvilke ansikter har du forsømt? Hvorfor tror du det har blitt slik?
Salmene er fulle av klage – ærlig, rå, desperat klage til Gud. Har du gitt deg selv lov til å klage i bønn? Hvorfor/hvorfor ikke?
Kapittelet beskriver kontemplasjon som ordløs bønn – bare å være i Guds nærvær. Har du erfaring med dette? Føles det som «riktig» bønn?
Hva ville forandre seg om du bevisst begynte å be med flere av bønnens ansikter?

Del III: Det vanskelige

Kapittel 7: Når Gud ikke svarer

Har du opplevd bønner som ikke ble besvart slik du ba om? Hvordan påvirket det deg – og din tro på bønn?
Hvordan forholder du deg til de «fromme forklaringene» – «Gud har en plan», «det var hans vilje», «kanskje var ikke troen sterk nok»? Trøster de, eller sårer de?
Jobs venner kom med forklaringer. Gud sa de ikke hadde talt rett. Hva kan vi lære av det når vi møter mennesker som sliter med ubesvarte bønner?
Mannen som mistet konen sa: «Jeg sluttet å kreve forklaring. Og så valgte jeg å stole likevel.» Er dette mulig for deg? Hva kreves for å komme dit?
Kvinnen som fortsatte å be fordi hun ikke visste «hvor jeg ellers skal gå» – kjenner du igjen dette? Er det nok?

Kapittel 8: Stillhet er ikke fravær

Hvordan tolker du stillhet fra Gud? Som fravær – eller som en annen form for nærvær?
Har du opplevd perioder med «åndelig tørke» – der bønnen føltes tom og Gud føltes fjern? Hvordan kom du gjennom det?
Johannes av Korset kalte dette «den mørke natten» og sa det var renselse, ikke fravær. Gir dette mening for deg?
«Gud er ikke avhengig av våre følelser for å være til stede.» Hvordan lever du med dette i praksis – når følelsene sier at Gud er borte?
Løftet «Jeg skal ikke slippe deg» – kan du hvile i det også når du ikke føler noe? Hva hjelper deg å holde fast?

Kapittel 9: Å leve med mysteriet

Hvordan forholder du deg til det du ikke forstår i troen? Frustrerer det deg, eller kan du hvile i det?
Kapittelet sier at en Gud vi kan forstå fullt ut, ikke er Gud – men en avgud. Hva tenker du om dette?
Teologiprofessoren som sa «jo mer jeg vet, jo mer vet jeg at jeg ikke vet» – kjenner du igjen dette i din egen trosvandring?
Abraham, Maria og disiplene levde med mysteriet gjennom tillit. Hvem av dem kjenner du deg mest igjen i? Hvorfor?
«Tro er ikke å ha alle svar, men å ha noen å stole på.» Hva betyr denne setningen for deg?

Del IV: Å be på nytt

Kapittel 10: Forventning som tro

Kapittelet sier at forventning ikke er krav, men tillit. Hvordan opplever du forskjellen?
«Troen vår vises ikke i hva vi sier om bønn, men i hvordan vi ber.» Hva sier dine bønner om troen din?
Jakobs ord om at selv sennepsfrø-tro er nok – fordi den er rettet mot en stor Gud. Er dette frigjørende for deg?
Har du opplevd at forventning i bønn forandret hvordan du ser Gud i hverdagen? Fortell om det.
Hva holder deg tilbake fra å be med større forventning? Frykt for skuffelse? Tvil? Noe annet?

Kapittel 11: Å lytte, ikke bare snakke

Hvor mye av bønnetiden din bruker du på å snakke – og hvor mye på å lytte? Vær ærlig.
Kapittelet nevner fire prøvesteiner for det vi hører: Skriften, fellesskapet, frukten, og tiden. Bruker du noen av disse? Hvordan?
Har du opplevd å «høre» noe i bønn – et ord, en retning, en visshet? Hvordan visste du at det var fra Gud?
Samuels bønn: «Tal, Herre, din tjener hører.» Hva ville det bety å be denne bønnen og virkelig mene den?
Hva hindrer deg i å lytte mer i bønn? Rastløshet? Tvil på at Gud taler? Frykt for hva du kan høre?

Kapittel 12: Lær oss å be

Etter å ha lest denne boken – hva har forandret seg i hvordan du ser på bønn?
Den gamle munken som sa «Dårlig. Men jeg ber.» Hva tar du med deg fra dette?
«Bønn er ikke noe du mestrer. Det er noen du møter.» Hvordan forandrer dette synet på ditt eget bønneliv?
Kapittelet inviterer til å «bare begynne». Hva holder deg tilbake? Hva ville hjelpe deg å ta det steget?
Hva er én konkret ting du vil gjøre annerledes i bønnelivet ditt etter å ha lest denne boken?

Avsluttende spørsmål for hele boken

Hva har denne boken satt ord på som du har kjent, men ikke klart å formulere?
Spørsmålet boken stiller er: «Forventer du svar når du ber?» Hva er ditt ærlige svar – nå?
Har du gjort bønn til selvterapi, rituale, eller plikt – uten å merke det? Hva vil du gjøre med det?
Er det noen bønner du har sluttet å be fordi du ga opp håpet? Vil du prøve igjen?
Hva ville forandre seg i menigheten din om dere tok denne boken på alvor?
Er det noen du trenger å snakke med – eller be for – etter å ha lest dette?
Hvordan vil du be annerledes i morgen?

Veiledning for gruppeledere

Før samtalen:

Les kapittelet selv først, og be gjennom spørsmålene i stillhet.
Be om visdom til å lede samtalen uten å kontrollere den.
Forbered deg på at spørsmål om bønn kan vekke sterke følelser – mange har kompliserte forhold til dette temaet. Noen har opplevd dype skuffelser.

Under samtalen:

Gi rom for stillhet. Ikke fyll den for raskt.
La mennesker snakke ferdig før du responderer.
Unngå å gi «fasitsvar». Hensikten er å åpne for refleksjon, ikke å lage et program for «riktig» bønn.
Hvis noen deler smertefulle erfaringer med ubesvarte bønner, ikke kom med forklaringer. Lytt først. Vær til stede.
Vær ærlig om din egen kamp med bønn. Ledere som later som de har det på stell, hjelper ingen.
Pass på at samtalen ikke blir teoretisk – hold den personlig og konkret.

Etter samtalen:

Ikke oppsummer for mye. La mennesker bære med seg det som traff dem.
Avslutt med bønn – gjerne stille bønn der hver får komme til Gud med det de har kjent på.
Oppfordre gruppen til å prøve noe konkret i bønnelivet i den kommende uken.

Husk: Målet er ikke å bli enige om alt. Målet er ikke å løse mysteriet med ubesvarte bønner. Målet er å gjenoppdage bønn som samtale – en virkelig samtale med den levende Gud. Der vi snakker og lytter. Der vi forventer og stoler. Der vi kommer som vi er, til Ham som er.

Spørsmålet er ikke om du ber. Spørsmålet er om du forventer svar.

Og det finnes bare én måte å finne ut av det på: Ved å be.