Kapittel 1: Tror vi egentlig at Gud finnes?
«Vi tror på Gud.»
Setningen sies overalt. I gudstjenester og trosbekjennelser. I dåpssamtaler og konfirmasjonsundervisning. I svar til dem som spør hva vi står for.
Den høres så selvfølgelig ut. Så grunnleggende. Så selvsagt.
For det er jo det vi gjør. Vi tror på Gud. Vi bekjenner ham. Vi tilber Ham. Vi kaller oss kristne.
Men spørsmålet er ikke om vi sier at vi tror. Spørsmålet er om vi lever som om han finnes.
Det er en samtale mange kjenner igjen.
En gruppe kristne snakker om tro og tvil. Om hva det betyr å være kristen i dag. Om verdier og fellesskap og mening.
En sier: «For meg handler tro mest om hvordan jeg lever. Om å være et godt menneske. Om fellesskapet.»
Alle nikker. Det virker så modent. Så jordnært. Så relevant.
Men så stiller noen et merkelig spørsmål: «Men ville det forandret noe om Gud ikke fantes?»
Stillhet. Pinlig stillhet.
For spørsmålet avslører noe vi helst ikke vil se. At troen vi snakker om, kanskje ikke trenger noen Gud i det hele tatt.
Det er et spørsmål vi sjelden stiller.
Ikke fordi det er for vanskelig. Men fordi det føles irrelevant. Gammeldags. Nesten pinlig.
«Finnes Gud?» Det høres ut som et spørsmål fra en annen tid. Et filosofisk spørsmål for dem som liker den slags. Et spørsmål som ikke angår vanlig tro og vanlig liv.
Vi har lært å snakke om andre ting. Om verdier. Om fellesskap. Om mening og tilhørighet. Om hvordan troen hjelper oss å leve.
Og alt dette er viktig. Men merk hva som har skjedd: Vi har sluttet å spørre om Gud faktisk er der.
Det skjedde gradvis.
Ingen bestemte seg for å gjøre Guds eksistens irrelevant. Ingen tok et bevisst valg om å slutte å spørre. Det bare – skjedde.
Sekulariseringen gjorde Gud unødvendig som forklaring. Vitenskapen tok over der Gud en gang sto. Og et sted på veien ble spørsmålet «finnes Gud?» erstattet av et annet: «Hva kan troen gjøre for meg?»
Og det er et helt annet spørsmål.
Det første spørsmålet handler om virkeligheten. Om noe utenfor oss selv. Om en Gud som enten finnes eller ikke finnes – uavhengig av hva vi tror.
Det andre spørsmålet handler om oss. Om vår opplevelse. Om hva troen gir av mening, fellesskap, retning.
Du kan svare ja på det andre spørsmålet uten å svare på det første.
Og det er nettopp det vi har gjort.
En prest forteller om en samtale med et menighetsråd.
De skulle planlegge fremtiden. Snakke om visjon og strategi. Om hva menigheten skulle være.
«Vi vil være et inkluderende fellesskap,» sa noen. «Et sted der folk opplever tilhørighet.»
«Vi vil formidle gode verdier,» sa en annen. «Hjelpe folk å leve meningsfulle liv.»
«Vi vil være relevante,» sa en tredje. «Møte folk der de er.»
Alt sammen godt. Alt sammen viktig.
Men etterpå slo det presten: Gud ble nesten ikke nevnt. Ikke én gang diskuterte de om Gud faktisk finnes – og hva det i så fall betyr.
Menigheten kunne vært en hvilken som helst ideell organisasjon. Med gode verdier og varmt fellesskap. Bare uten Gud.
Det er en test vi kan gjøre.
Ta troen din – slik du lever den, ikke bare slik du bekjenner den – og spør: Ville noe forandret seg om Gud ikke fantes?
Ville etikken din vært annerledes? Fellesskapet ditt? Verdiene dine? Måten du lever på?
Eller har du bygget en tro som fungerer like godt uten ham?
Dette er ikke et spørsmål om dogmatikk. Det handler ikke om hva du sier at du tror.
Det handler om hvordan du lever.
For mange av oss er svaret ubehagelig ærlig: Nei. Det ville ikke forandret så mye. Troen min fungerer uavhengig av om Gud faktisk er der.
Og det er nettopp problemet.
Det finnes et ord for dette: Funksjonell ateisme.
Ikke teoretisk ateisme – den som sier «Gud finnes ikke» og mener det.
Men praktisk ateisme. Den som bekjenner at Gud finnes, men lever som om det ikke spiller noen rolle.
Funksjonell ateisme er ikke å fornekte Gud. Det er å gjøre ham irrelevant.
Og det er dette som skjer i store deler av kirken.
Vi bekjenner Gud. Vi synger til ham. Vi ber i hans navn.
Men vi har bygget en kristendom som ikke egentlig trenger ham.
Verdiene våre? De står på egne ben. Fellesskapet vårt? Det fungerer uavhengig av Guds eksistens. Etikken vår? Den er begrunnet i nestekjærlighet og menneskeverd – ting som ikke krever at Gud finnes.
Vi har tatt innholdet ut av troen – og oppdaget at strukturen fortsatt står.
Det høres kanskje kynisk ut. Men se på det vi snakker om.
«Det viktigste er nestekjærlighet.» Sant. Men det krever ikke at Gud finnes.
«Kirken handler om fellesskap.» Viktig. Men det krever ikke at Gud finnes.
«Troen gir livet mening.» Fint. Men det krever ikke at Gud finnes.
Vi har redusert kristendommen til noe som fungerer like godt med eller uten Gud.
Og da har vi allerede svart på spørsmålet – uten å stille det.
Men hva om Gud faktisk finnes?
Da forandrer det alt.
Hvis Gud finnes, er du ikke en tilfeldighet. Du er skapt. Med hensikt. Av noen.
Hvis Gud finnes, er du ikke alene i universet. Det er en som ser deg. Som kjenner deg. Som bryr seg.
Hvis Gud finnes, er etikken ikke bare nyttig – den er grunnet i noe utenfor oss selv.
Hvis Gud finnes, er døden ikke slutten.
Og hva om Gud ikke finnes?
Da forandrer det også alt.
Da er vi alene. Da er etikken bare det vi blir enige om. Da er mening noe vi konstruerer for å holde meningsløsheten unna. Da er døden slutten – punktum, finale, ingenting mer.
Det er ikke det samme.
Det kan ikke være det samme.
Men vi har lært å late som om det er det samme.
Vi har lært å bygge en tro som fungerer uavhengig av svaret. En kristendom som ikke krever at Gud finnes. En religion som handler om verdier og fellesskap og mening – uten å spørre om den Gud vi bekjenner, faktisk er der.
Og dermed har vi svart på spørsmålet uten å stille det.
For hvis det ikke spiller noen rolle om Gud finnes – da har vi allerede bestemt at han ikke gjør det. I praksis. I måten vi lever på.
En kvinne hadde vært kristen hele livet. Aktiv i menigheten. Engasjert. Trofast.
Så stilte noen henne spørsmålet: «Tror du Gud finnes?»
Hun stusset. «Selvfølgelig. Jeg er jo kristen.»
«Men tror du det? Virkelig? At det finnes en Gud som har skapt deg, som ser deg, som du skal møte?»
Stillhet.
«Jeg vet ikke,» sa hun til slutt. «Jeg har aldri tenkt på det på den måten. For meg handler tro mest om... verdiene. Fellesskapet. Måten å leve på.»
Hun var ikke mindre ærlig enn de fleste av oss. Hun bare sa høyt det mange tenker lavt.
Det er ikke et angrep på henne. Eller på oss.
Det er en diagnose.
Vi har bygget en tro som ikke krever at Gud finnes. Og dermed har vi mistet Gud – midt i all vår kristendom.
Men hva om vi stilte spørsmålet igjen?
Ikke som et filosofisk puslespill. Ikke som en intellektuell øvelse. Men som det mest grunnleggende spørsmålet av alle:
Finnes Gud?
Og hvis han gjør det – hva betyr det for hvordan jeg lever?
Det er her vi må begynne.
Ikke med svar. Ikke med argumenter for og imot. Ikke med filosofiske bevis.
Men med ærligheten om at vi har sluttet å spørre.
For spørsmålet er ikke om du bekjenner Gud.
Spørsmålet er om Guds eksistens betyr noe for deg.
Om den forandrer noe.
Om du lever som om han finnes – eller som om det ikke spiller noen rolle.