Kapittel 2: Funksjonell ateisme
Det finnes to måter å ikke tro på Gud.
Den ene er åpen. Ærlig. Uttalt. Den sier: «Gud finnes ikke. Jeg tror det ikke, og jeg lever deretter.»
Den andre er skjult. Stille. Nesten usynlig. Den sier: «Gud finnes» – men lever som om det ikke betyr noe.
Den første kalles ateisme.
Den andre kalles funksjonell ateisme. Og den er langt mer utbredt enn vi liker å innrømme.
Funksjonell ateisme er ikke et opprør mot Gud.
Det er noe mer subtilt. Mer hverdagslig. Mer tilforlatelig.
Det er å bekjenne Gud på søndag og glemme ham på mandag. Å synge «Gud er her» og leve som om han ikke er det. Å si de riktige ordene uten at de forandrer noe.
Det er ikke å fornekte Gud. Det er å gjøre ham irrelevant.
En mann beskriver sitt kristne liv.
Han går i kirken. Regelmessig. Han gir tiende. Han er med i styret for søndagsskolen. Han vil kalle seg en troende.
«Men hva betyr det for hverdagen din?» spør noen.
Han tenker seg om. «Vel... jeg prøver å være et godt menneske. Ærlig. Hjelpsom. Jeg tar vare på familien min.»
«Og Gud?»
«Gud?» Han ser forvirret ut. «Hva mener du?»
«Hvordan påvirker Gud hverdagen din? Beslutningene dine? Måten du lever på?»
Stillhet.
Det er ikke at han ikke tror. Det er at troen ikke griper inn. Den ligger der, som en bakgrunn, et lydspor han knapt hører lenger. Tilstede, men uten betydning.
Dette er funksjonell ateisme.
Ikke fravær av tro. Men fravær av konsekvens.
Troen er der – som bekjennelse, som tilhørighet, som identitet. Men den forandrer ingenting. Den krever ingenting. Den griper ikke inn.
Det er forskjell på hva vi sier og hvordan vi lever.
Teologene kaller det «bekjent tro» og «levd tro». Det vi uttaler med munnen, og det vi viser med livet.
Og gapet mellom dem kan være enormt.
Vi kan bekjenne en allmektig Gud og leve som om vi er alene. Vi kan bekjenne en Gud som ser alt og leve som om ingen ser. Vi kan bekjenne en Gud som elsker og dømmer og frelser – og leve som om det ikke angår oss.
Bekjennelsen er på plass. Men livet forteller en annen historie.
Det er en øvelse vi kan gjøre.
Ta en vanlig uke. Se på beslutningene du tok. Samtalene du hadde. Prioriteringene du gjorde.
Og spør: Hvor i denne uken var Gud relevant? Hvor spilte hans eksistens en rolle? Hvor forandret troen på ham noe konkret?
For mange av oss er svaret nedslående. Gud var der – i bakgrunnen, som et anker vi ikke brukte. Men han grep ikke inn. Han var ikke med i ligningen.
Vi levde som om han ikke fantes. Ikke fordi vi ikke tror. Men fordi troen ikke fungerer.
Noen vil protestere.
«Men jeg ber jo,» sier de. «Jeg leser Bibelen. Jeg går i kirken. Gud er en del av livet mitt.»
Og det er sant. Gud er en del av livet. Som en vane. En praksis. En ramme.
Men spørsmålet er ikke om Gud er en del av livet.
Spørsmålet er om hans eksistens betyr noe. Om den forandrer noe. Om den krever noe.
Du kan ha Gud som en del av livet ditt – og likevel leve som om han ikke finnes. De to utelukker ikke hverandre.
Det er her skillet går.
Mellom teistisk bekjennelse og ateistisk praksis. Mellom å si at Gud finnes og å leve som om det er sant.
Funksjonell ateisme er ikke mangel på tro. Det er tro uten funksjon. Bekjennelse uten konsekvens. Gud uten betydning.
Og det skumleste er at vi knapt merker det.
For alt det ytre er på plass. Vi bekjenner. Vi tilber. Vi deltar.
Men innenfra har noe skjedd. Gud har gradvis blitt mindre. Mindre relevant. Mindre virkelig. Mindre til stede.
Ikke fordi vi har sluttet å tro. Men fordi troen har sluttet å bety noe.
Det fortelles om en kirke som gjorde et eksperiment.
De tok alle referansene til Gud ut av en gudstjeneste. Sangene ble til generelle oppbyggelsessanger. Prekenen ble til et foredrag om å leve godt. Bønnene ble til stille refleksjon.
Og de spurte menigheten etterpå: Savnet dere noe?
Svarene var overraskende få. Noen hadde merket at noe var annerledes. Men de fleste? De syntes det var en fin gudstjeneste. Oppbyggelig. Relevant.
De savnet ikke Gud. Fordi Gud allerede var blitt så lite til stede at hans fravær knapt var merkbart.
Det er diagnosen.
Vi har gjort Gud så liten, så abstrakt, så fjern – at hans fravær ikke kjennes.
Han er der, som et ord vi bruker. En ramme vi har. En tradisjon vi viderefører.
Men hans tilstedeværelse? Den har vi vent oss til å leve uten.
Funksjonell ateisme er ikke et bevisst valg.
Ingen står opp en morgen og bestemmer seg for å gjøre Gud irrelevant. Det skjer gradvis. Umerkelig. Som en elv som sakte endrer løp.
Vi begynner med å tilpasse troen til livet. Gjøre den mer håndterlig. Mindre krevende.
Vi fortsetter med å tone ned det vanskelige. Det som utfordrer. Det som koster.
Og vi ender med en tro som passer perfekt – fordi den ikke lenger forandrer noe.
Det er som et ekteskap der to mennesker bor sammen, men ikke lenger lever sammen.
De deler hus. De har rutiner. De snakker om praktiske ting.
Men intimiteten er borte. Samtalen er borte. Det som gjorde det til et ekteskap – ikke bare et bofellesskap – har forsvunnet.
Slik er det med funksjonell ateisme. Vi har fortsatt «forholdet» til Gud. Vi har strukturen. Rammene. Rutinene.
Men det som gjorde det til et forhold – den levende forbindelsen til en Gud som finnes – har gradvis fordampet.
Hvordan skjedde det?
Delvis gjennom det moderne livet. Vi ble travle. Opptatte. Fylt av andre ting. Gud ble én stemme blant mange – og ikke den sterkeste.
Delvis gjennom sekulariseringen. Gud ble unødvendig som forklaring. Vi klarte oss uten ham – i vitenskapen, i samfunnet, i hverdagen.
Delvis gjennom kirken selv. Vi gjorde troen mykere. Mer tilgjengelig. Mindre konfronterende. Og i prosessen gjorde vi Gud mindre.
Men kanskje mest av alt: Vi sluttet å ta eksistensen alvorlig.
Vi beholdt bekjennelsen. Men vi mistet overbevisningen.
Vi sa «Gud finnes» – men det ble en frase. Et utgangspunkt vi ikke tenkte over. En premiss vi aldri undersøkte.
Og en premiss du aldri undersøker, mister sin kraft. Den blir bakgrunn. Støy. Noe du ikke lenger hører.
Det er her vi må være ærlige.
Funksjonell ateisme er ikke noe som rammer «de andre». De svake i troen. De som egentlig ikke tror.
Den rammer oss. Midt i kirken. Midt i bekjennelsen. Midt i alt det kristelige.
Den rammer presten som forbereder søndagens preken og aldri spør om Gud virkelig er der.
Den rammer konfirmanten som lærer trosbekjennelsen og aldri lurer på om det er sant.
Den rammer menighetsrådet som planlegger neste år og aldri diskuterer hva Gud vil.
Vi har blitt så vant til å snakke om Gud at vi har glemt å spørre om han finnes.
Vi har blitt så komfortable med troen at vi har glemt at den handler om virkelighet.
Vi har blitt så opptatt av kristendom at vi har mistet Kristus.
Og det verste er at det fungerer.
Funksjonell ateisme er ikke smertefullt. Det gjør ikke vondt. Det forstyrrer ikke.
Tvert imot – det er behagelig. Enkelt. Uproblematisk.
Du kan leve et godt liv som funksjonell ateist. Et moralsk liv. Et meningsfylt liv. Et liv med fellesskap og tilhørighet.
Du kan til og med leve et «kristent» liv – med kirkegang og bønn og bibellesning.
Du mister bare én ting: Gud.
Men hva betyr det å miste Gud hvis du ikke merker at han er borte?
Det er spørsmålet vi må stille oss.
For kanskje er det nettopp det som har skjedd. Vi har mistet ham – så gradvis, så umerkelig – at vi ikke vet hva vi har mistet.
Vi har erstattet ham med verdier og fellesskap og mening. Gode ting. Viktige ting.
Men ikke Gud.
Funksjonell ateisme er ikke å si at Gud ikke finnes.
Det er å leve som om det ikke betyr noe om han gjør det.
Og det er kanskje den farligste formen for vantro. Fordi den kler seg i troens klær. Fordi den ser ut som tro. Føles som tro. Snakker som tro.
Men det er tro uten objekt. Kristendom uten Kristus. Gudstro uten Gud.
Så spørsmålet blir:
Er det oss?
Er det dette som har skjedd med vår tro? Har vi bekjent Gud så lenge at vi har glemt å tro på ham?
Har vi gjort ham så selvfølgelig at han har blitt usynlig? Så hjemmevant at han har blitt borte?
Testen er enkel.
Ville noe forandret seg – virkelig forandret seg – i livet ditt om Gud ikke fantes?
Ikke i bekjennelsen. Ikke i ordene. Men i praksis. I hverdagen. I måten du lever på.
Hvis svaret er nei – hvis livet ditt ville sett akkurat likt ut – da er du funksjonell ateist.
Ikke fordi du ikke tror. Men fordi troen ikke betyr noe.
Det er en hard diagnose.
Men den er ikke ment som dom. Den er ment som oppvåkning.
For det første steget ut av funksjonell ateisme er å innse at man er der.
Og det andre steget er å spørre: Hva ville det bety om Gud virkelig finnes?