Kapittel 3: Kristendom uten Gud
«Det viktigste er nestekjærlighet.»
Setningen sies overalt. I prekener og konfirmasjonsundervisning. I debatter om hva kristendom egentlig handler om. I svar til dem som spør hva vi tror på.
Den høres så riktig ut. Så bibelsk. Jesus sa det jo selv: Elsk din neste som deg selv.
Men spørsmålet er ikke om nestekjærlighet er viktig. Spørsmålet er om den trenger Gud.
For det er mulig å bygge en hel kristendom på nestekjærlighet.
En kristendom som handler om å være gode mot hverandre. Om å hjelpe de svake. Om å arbeide for rettferdighet.
En kristendom som handler om verdier. Om fellesskap. Om å gjøre verden til et bedre sted.
Alt sammen godt. Alt sammen viktig.
Men legger du merke til hva som mangler?
Gud.
Det har skjedd noe merkelig.
Vi har tatt innholdet i kristen tro – etikken, verdiene, idealene – og løsrevet dem fra den Gud som ga dem.
Vi har beholdt frukten, men kuttet forbindelsen til treet.
Og det fungerer. På en måte. Frukten smaker fortsatt. Verdiene virker fortsatt. Etikken står fortsatt.
Men et sted underveis mistet vi roten.
En kirkeleder ble spurt hva kristendom egentlig handler om.
«Kjærlighet,» svarte han uten å nøle. «Det handler om å elske hverandre. Om å se menneskets verdi. Om å skape gode fellesskap.»
«Og Gud?»
«Gud er jo kjærlighet. Så når vi elsker, lever vi ut Gud.»
Det høres vakkert ut. Nesten poetisk.
Men merk hva som har skjedd: Gud er blitt et annet ord for kjærlighet. Ikke en person som finnes. Ikke en skaper som handler. Bare et synonym. Et begrep. En måte å snakke om det gode på.
Dette er kristendom uten Gud.
Ikke uten ordet «Gud». Vi bruker det fortsatt. Flittig.
Men uten en Gud som faktisk finnes. Som er noe annet enn kjærligheten selv. Som eksisterer uavhengig av oss og våre verdier.
Vi har beholdt språket. Men tømt det for innhold.
Se på hva vi sier.
«Gud er kjærlighet.» Sant – men finnes han?
«Gud er det gode.» Fint – men er han virkelig?
«Gud er fellesskapet mellom oss.» Varmt – men er han mer enn det?
Hver setning høres from ut. Men hver setning gjør Gud til noe annet enn en person som eksisterer. Han blir et prinsipp. En verdi. En måte å snakke om det vi allerede verdsetter.
Og en verdi trenger ikke finnes. Den bare gjelder.
Det er en lang tradisjon for dette.
Teologer har i generasjoner forsøkt å gjøre kristendommen akseptabel for moderne mennesker. Og strategien har ofte vært den samme: Behold verdiene, nedton metafysikken.
«Du trenger ikke tro at Gud bokstavelig finnes,» har de sagt. «Det viktige er å leve etter Jesu lære.»
«Oppstandelsen trenger ikke være historisk. Den er en kraftfull metafor for nytt liv.»
«Bønn handler ikke om å snakke til noen. Det handler om indre transformasjon.»
Og slik, bit for bit, har Gud blitt omdefinert til noe som ikke krever eksistens.
Det er forståelig.
Det moderne mennesket har problemer med metafysikk. Med påstander om usynlige vesener. Med tro på noe vi ikke kan bevise.
Så kirken tilpasset seg. Gjorde troen lettere å svelge. Fjernet de vanskelige bitene.
Og det som ble igjen? Verdier. Etikk. Fellesskap. Alt det moderne mennesker kan akseptere – uten å måtte tro på noe overnaturlig.
Men her er problemet:
Hvis Gud ikke finnes, hvorfor skal vi da følge hans verdier?
Hvis Gud bare er et ord for kjærlighet, hvorfor ikke bare snakke om kjærlighet?
Hvis kristendom handler om etikk uten metafysikk, hvorfor trenger vi kristendom i det hele tatt?
Det finnes mange gode grunner til å elske sin neste. Humanismen har dem. Sekulær etikk har dem. Filosofien har dem.
Du trenger ikke Gud for å være et godt menneske. Du trenger ikke Jesus for å hjelpe de fattige. Du trenger ikke kirken for å arbeide for rettferdighet.
Hvis kristendom bare handler om verdier, er den overflødig.
Og det er nettopp det mange har konkludert.
De forlater kirken. Ikke fordi de er imot verdiene. Men fordi de ikke ser poenget. De kan ha nestekjærligheten uten gudstjenesten. Etikken uten bekjennelsen. De gode verdiene uten alt det religiøse pakket rundt.
De tar med seg frukten og lar treet stå.
Og hvorfor skulle de ikke det? Hvis treet ikke trengs, hvorfor beholde det?
En ung kvinne forklarte hvorfor hun sluttet i kirken.
«Jeg tror fortsatt på det meste,» sa hun. «Nestekjærlighet. Tilgivelse. Omsorg for de svake. Alt det viktige.»
«Men ikke på Gud?»
«Jeg vet ikke om Gud finnes. Men det spiller ingen rolle. Verdiene står på egne ben.»
Hun hadde rett. Verdiene står på egne ben.
Men da er det ikke kristendom lenger. Det er humanisme med kristent vokabular.
Det er her vi må være ærlige om hva som står på spill.
Kristendom er ikke primært et verdisystem. Det er ikke først og fremst etikk. Det er ikke i bunn og grunn en samling gode prinsipper for hvordan vi bør leve.
Kristendom er en påstand om virkeligheten.
Den sier: Gud finnes. Han har skapt verden. Han har åpenbart seg. Han har handlet i historien. Han har sendt sin Sønn. Jesus døde og sto opp. Han kommer tilbake.
Tar du bort disse påstandene, tar du bort kristendommen. Det du sitter igjen med, kan være verdifullt – men det er noe annet.
«Men er ikke verdiene det viktigste?»
Det er et spørsmål mange stiller. Og svaret er: Nei.
Ikke fordi verdiene er uviktige. Men fordi de ikke er grunnlaget.
Grunnlaget er Gud. Verdiene følger av hvem han er. Etikken springer ut av virkeligheten. Nestekjærligheten henger sammen med at vi er skapt av en Gud som elsker.
Tar du bort Gud, henger verdiene i løse luften.
Tenk på det slik:
Hvis et menneske har uendelig verdi, hvorfor det?
Humanisten svarer: Fordi vi har bestemt det. Fordi det er nyttig for samfunnet. Fordi vi føler det slik.
Men det er et svakt fundament. Det vi har bestemt, kan vi ombestemme. Det som er nyttig, kan bli unyttig. Det vi føler, kan forandre seg.
Kristen tro svarer annerledes: Et menneske har uendelig verdi fordi det er skapt av Gud i hans bilde.
Det er ikke noe vi har bestemt. Det er noe som er sant – uavhengig av hva vi mener om det.
Men dette svaret forutsetter at Gud finnes. At han virkelig har skapt. At mennesket virkelig bærer hans bilde.
Tar du bort Gud, tar du bort grunnlaget for verdien.
Det samme gjelder nestekjærligheten.
Hvorfor skal jeg elske min neste?
Fordi det er nyttig? Fordi det føles godt? Fordi samfunnet fungerer bedre?
Alt dette er gode grunner. Men de er ikke absolutte. De gjelder til de ikke gjelder lenger. De binder til de ikke binder.
Kristen tro sier noe annet: Du skal elske din neste fordi Gud har elsket deg. Fordi du selv er elsket av Skaperen. Fordi kjærligheten ikke er en strategi, men et svar på hvem Gud er.
Men dette forutsetter at Gud finnes. At han virkelig elsker. At det er noen å svare på.
Kristendom uten Gud er som et hus uten fundament.
Det kan se imponerende ut. Det kan til og med stå en stund.
Men det har ingenting å hvile på. Og når stormene kommer – når verdiene utfordres, når etikken koster, når nestekjærligheten blir vanskelig – da mangler det noe å stå på.
Det er derfor kristendom uten Gud til slutt kollapser.
Ikke fordi verdiene er dårlige. Men fordi de ikke har noe feste.
Første generasjon kan leve på dem. De husker fortsatt hvor verdiene kom fra. De har troen i bakgrunnen, selv om de ikke snakker om den.
Andre generasjon arver verdiene, men ikke grunnlaget. De lever på en arv de ikke forstår.
Tredje generasjon spør: Hvorfor? Og har ikke noe svar.
Vi ser det allerede.
En kultur som har kristne verdier, men ikke kristen tro. Som snakker om menneskeverd og nestekjærlighet og tilgivelse – men ikke vet hvorfor.
Og gradvis forvitrer det. Ikke fordi noen har bestemt det. Men fordi verdier uten fundament ikke holder i lengden.
«Jesus var et godt menneske.»
Setningen sies ofte. Av folk som vil berge noe fra kristendommen uten å måtte tro på Gud.
Og ja – Jesus var et godt menneske. Hans etikk er beundringsverdig. Hans lære er vakker.
Men Jesus selv ville vært forferdet over reduksjonen.
Han påsto ikke bare å være et godt menneske. Han påsto å være Gud. Han tilga synder – noe bare Gud kan gjøre. Han sa «Jeg er veien, sannheten og livet» – en påstand som er enten sann eller vanvittig.
Du kan ikke ha Jesus som etisk lærer og avvise hans påstander om hvem han er. Det henger ikke sammen.
C.S. Lewis sa det klart:
En mann som bare var et menneske og sa de tingene Jesus sa, ville ikke vært en stor moralsk lærer. Han ville enten vært en galning – på linje med en som sier han er et speilegg – eller han ville vært djevelen selv. Du kan kalle ham tosk, du kan spytte på ham og drepe ham som en demon, eller du kan falle ned for ham og kalle ham Herre og Gud. Men la oss ikke komme med nedlatende tøv om at han var en stor menneskelig lærer. Han har ikke gitt oss den muligheten.
Lewis har rett.
Jesus gir oss ikke muligheten til å beholde etikken og forkaste teologien. Enten er han den han sa han var – og da forandrer det alt. Eller så var han ikke det – og da faller hele grunnlaget bort.
Kristendom uten Gud er ikke kristendom.
Det er noe annet. Kanskje verdifullt. Kanskje nyttig. Men ikke det Jesus kom for å bringe.
For Jesus kom ikke primært med verdier. Han kom med seg selv. Han kom ikke med en etikk. Han kom med et rike. Han kom ikke med en filosofi. Han kom med frelse.
Og frelse forutsetter at det er noen å frelses av.
Så spørsmålet blir:
Hva er kristendommen vår bygget på?
Er den bygget på verdier vi liker? Etikk vi verdsetter? Fellesskap vi trives i?
Eller er den bygget på en Gud som finnes? En Skaper som har handlet? En Frelser som lever?
For hvis det er det første, har vi bygget på sand.
Og hvis det er det andre, må vi ta eksistensen alvorlig.
Gud er ikke en parentes i kristendommen. Han er poenget. Han er grunnlaget. Han er alt.
Uten ham har vi bare verdier i løse luften. Etikk uten fundament. Fellesskap uten sentrum.
Uten ham har vi kristendom uten Kristus.
Og det er ikke kristendom i det hele tatt.