Kapittel 4: Spørsmålet vi sluttet å stille
Finnes Gud?
Det er et merkelig spørsmål å stille i en kristen bok. Nesten pinlig. Som om svaret ikke allerede var gitt.
Men det er nettopp derfor vi må stille det.
For et sted på veien sluttet vi å spørre. Vi antok svaret. Vi tok det for gitt. Og et spørsmål du aldri stiller, mister sin kraft.
Tenk på sist gang du virkelig spurte.
Ikke som en frase. Ikke som en intellektuell øvelse. Men som et eksistensielt spørsmål. Et spørsmål som angikk deg. Som ville forandret noe om svaret var annerledes.
Finnes Gud? Virkelig?
For de fleste av oss er det lenge siden.
Det er flere grunner til at vi sluttet å spørre.
Noen sluttet fordi spørsmålet føltes utdatert. Gammeldags. Noe som hørte til en annen tid, før vitenskapen forklarte verden og filosofien avslørte religionens illusjoner.
Noen sluttet fordi spørsmålet føltes irrelevant. «Hva spiller det for rolle om Gud finnes? Det viktige er hvordan vi lever.»
Noen sluttet fordi spørsmålet føltes farlig. Hva om svaret var nei? Hva om alt vi hadde bygget livet på, viste seg å være tomt?
Og noen sluttet rett og slett fordi ingen stilte det til dem. Det var ikke et spørsmål kirken ga rom for. Bekjennelsen var klar. Tvilen var uvelkommen. Spørsmålet ble aldri stilt.
Men spørsmålet forsvinner ikke bare fordi vi slutter å stille det.
Det ligger der, under overflaten. Som et hull i fundamentet. Som noe vi går rundt, men aldri adresserer.
Og en tro som aldri konfronterer spørsmålet, er en tro som aldri blir testet. En tro som kanskje ikke er tro i det hele tatt – bare vane, tradisjon, tilhørighet.
Det er en samtale som skjer oftere enn vi tror.
En ung mann vokser opp i kirken. Han går på søndagsskole, blir konfirmert, er med i ungdomsgruppen. Alt det riktige.
Så kommer han på universitetet. Og noen spør: «Hvorfor tror du på Gud?»
Han vet ikke hva han skal svare. Ikke fordi han ikke tror. Men fordi han aldri har tenkt på det. Spørsmålet har aldri vært stilt. Troen har vært arvet, ikke prøvd.
Og han oppdager at han ikke har en tro som er hans egen. Han har bare overtatt noe han aldri har undersøkt.
Det er ikke hans feil.
Det er vår feil – vi som ga ham en tro uten å gi ham lov til å spørre. Vi som behandlet spørsmålet som farlig i stedet for fundamentalt.
For spørsmålet «finnes Gud?» er ikke en trussel mot troen. Det er troen's utgangspunkt. Det er stedet hvor alt begynner.
Tenk på hvor grunnleggende spørsmålet er.
Finnes Gud?
Hvis ja, forandrer det absolutt alt. Da er universet ikke tilfeldig. Da er du ikke alene. Da finnes mening bak tilværelsen. Da er det noen som ser deg, kjenner deg, elsker deg. Da peker alt – livet ditt, historien, fremtiden – mot noe utenfor seg selv.
Hvis nei, forandrer det også absolutt alt. Da er universet akkurat det det ser ut som – materie i bevegelse, uten hensikt, uten mål. Da er du alene på en måte ingen fellesskap kan fylle. Da er mening noe du konstruerer, ikke noe du oppdager. Da er døden slutten – ikke overgangen.
Det er ikke det samme. Det kan ikke være det samme.
Likevel har vi lært å behandle spørsmålet som om det ikke betyr noe.
«Det viktige er ikke om Gud finnes, men om troen fungerer for deg.»
«Guds eksistens er et filosofisk spørsmål. Vi er opptatt av det praktiske.»
«Hvem vet om Gud finnes? Det viktige er verdiene.»
Hver setning høres fornuftig ut. Men hver setning avfeier det mest grunnleggende spørsmålet et menneske kan stille.
For det er dette spørsmålet egentlig handler om:
Hva er virkelig?
Ikke hva som er nyttig. Ikke hva som fungerer. Ikke hva som føles godt. Men hva som faktisk er sant.
Er det noe mer enn materie? Er det noe utenfor universet som forklarer universet? Er det en Gud – en bevisst, personlig, skapende Gud – som ligger bak alt som eksisterer?
Spørsmålet er ikke abstrakt. Det er ikke filosofisk i negativ forstand. Det er det mest konkrete spørsmålet du kan stille.
For svaret forandrer alt.
Hvis Gud finnes, lever du i en annen virkelighet enn om han ikke gjør det. Du er ikke bare annerledes psykologisk – du er annerledes ontologisk. Du eksisterer i en verden der det er noen over deg, bak deg, foran deg.
Hvis Gud ikke finnes, er virkeligheten en annen. Du eksisterer i et univers uten tilskuer, uten dommer, uten far. Du er alene – sammen med andre som også er alene.
Det er derfor spørsmålet er så viktig.
Ikke fordi svaret er lett. Ikke fordi vi kan bevise det den ene eller andre veien. Men fordi svaret – uansett hva det er – forandrer alt.
Et spørsmål som forandrer alt, fortjener å bli stilt.
Men vi har sluttet å stille det.
I kirken antar vi svaret. «Selvfølgelig finnes Gud. Vi er jo kristne.»
I kulturen avfeier vi spørsmålet. «Det er et privat spørsmål. Enhver må finne sin egen sannhet.»
I akademia behandler vi det som gammeldags. «Gudsbevisene er motbevist. Spørsmålet er avgjort.»
Ingen av disse svarene tar spørsmålet alvorlig.
For spørsmålet er ikke avgjort.
Verken vitenskapen eller filosofien har bevist at Gud ikke finnes. De har heller ikke bevist at han gjør det. Spørsmålet står åpent – like åpent som det alltid har stått.
Men vi later som om det er avgjort. Som om moderne mennesker ikke lenger trenger å spørre. Som om spørsmålet tilhører fortiden.
Det gjør det ikke.
Det er noe befriende ved å stille spørsmålet igjen.
Befriende og skremmende. For det betyr å ta risiko. Å innrømme at du ikke vet alt. Å åpne for muligheten at svaret kan overraske deg.
Men det betyr også å ta virkeligheten alvorlig. Å innrømme at det betyr noe om Gud finnes eller ikke. Å nekte å late som om det ikke spiller noen rolle.
En filosof skriver om hvordan han begynte å tro.
Det startet ikke med et argument. Det startet med et spørsmål. Han hadde levd som om Gud ikke fantes – ikke fiendtlig, bare likegyldig. Gud var ikke relevant. Spørsmålet var ikke interessant.
Så en dag slo det ham: Hva om jeg tar feil?
Ikke som et argument. Bare som en mulighet. Hva om det faktisk finnes noe – noen – bak alt dette? Hva om universet ikke er tomt, men fylt? Hva om stillheten jeg hører, er fravær av lytting, ikke fravær av tale?
Han begynte å spørre igjen. Ikke fordi han hadde svaret. Men fordi spørsmålet grep ham.
Det er kanskje der vi må begynne.
Ikke med svar. Ikke med argumenter for eller imot. Ikke med filosofiske bevis.
Men med å ta spørsmålet alvorlig igjen.
Finnes Gud?
Det er noen som mener spørsmålet er meningsløst.
«Hva mener du med Gud?» spør de. «Ordet betyr så mange forskjellige ting. Spørsmålet er umulig å svare på.»
Det er en innvending verdt å ta alvorlig. For ja – ordet «Gud» brukes ulikt. Det kan bety alt fra en vag kraft i universet til en personlig skaper som handler i historien.
Men kristen tro er tydelig på hva vi mener.
Vi mener ikke en kraft. Vi mener ikke en idé. Vi mener ikke et prinsipp eller en energi eller en dimensjon.
Vi mener en person. En bevisst, villende, handlende person. En som har skapt alt som finnes. En som har åpenbart seg. En som kjenner deg ved navn.
Det er denne Gud vi spør om. Og spørsmålet er absolutt meningsfullt: Finnes en slik Gud?
Det er andre som mener spørsmålet er utdatert.
«Moderne vitenskap har gjort Gud overflødig,» sier de. «Vi trenger ikke lenger en skaper for å forklare verden.»
Men dette er en misforståelse av hva spørsmålet egentlig handler om.
Spørsmålet «finnes Gud?» er ikke et vitenskapelig spørsmål. Det handler ikke om hvordan ting fungerer – det er vitenskapens domene. Det handler om hvorfor det i det hele tatt finnes noe – og det er et spørsmål vitenskapen ikke kan svare på.
Vitenskapen kan forklare hvordan universet utviklet seg. Men den kan ikke forklare hvorfor det finnes et univers. Den kan beskrive naturlovene. Men den kan ikke forklare hvorfor det finnes lover i stedet for kaos.
Spørsmålet om Gud er ikke et gap i vitenskapen som blir mindre etter hvert som vi lærer mer. Det er et spørsmål om virkeligheten selv – et spørsmål som ligger under alle andre spørsmål.
Og det er noen som mener spørsmålet er privat.
«Enhver må finne sin egen sannhet,» sier de. «Om Gud finnes for deg, er det fint. Om ikke, er det også fint.»
Men dette gir ikke mening.
Guds eksistens er ikke subjektiv. Den avhenger ikke av hva du føler eller tror eller opplever. Enten finnes Gud – uavhengig av om du tror det – eller så gjør han ikke det – uavhengig av om du tror det.
Virkeligheten er ikke demokratisk. Den bryr seg ikke om hva vi stemmer på.
Hvis Gud finnes, finnes han for alle – også for dem som ikke tror. Og hvis han ikke finnes, finnes han ikke for noen – selv ikke for dem som tror av hele sitt hjerte.
Spørsmålet er ikke privat. Det er universelt. Og svaret gjelder for alle.
Så her står vi.
Med et spørsmål vi har sluttet å stille. Et spørsmål som forandrer alt. Et spørsmål som fortjener mer enn likegyldighet.
Finnes Gud?
Å stille spørsmålet er ikke å tvile på troen.
Det er å ta den alvorlig.
For en tro som aldri spør, er en tro som aldri har møtt spørsmålet. Og en tro som aldri har møtt spørsmålet, er kanskje ikke tro – bare vane.
De store troende gjennom historien var ikke folk som unngikk spørsmålet. De var folk som kjempet med det.
Abraham spurte. Moses spurte. David spurte. Job spurte. Salmisten ropte: «Hvor lenge, Herre?»
Til og med Jesus, på korset, ropte: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
Spørsmålet er ikke troens fiende. Det er troens følgesvenn.
Så la oss spørre igjen.
Ikke som en formalitet. Ikke som en intellektuell øvelse. Men som et eksistensielt spørsmål – et spørsmål som angår oss, som betyr noe, som forandrer alt.
Finnes Gud?
Og hvis han gjør det – hva da?