Kapittel 6: Hvis Gud ikke finnes
La oss anta at han ikke gjør det.
Ikke som et angrep på troen. Ikke som en provokasjon. Men som en ærlig undersøkelse av alternativet.
Hvis Gud ikke finnes – hva da?
Det første som forandrer seg, er stillheten.
Universet blir stille. Ikke fysisk – stjernene brenner fortsatt, bølgene slår fortsatt. Men stille på en dypere måte.
For hvis Gud ikke finnes, er det ingen som taler gjennom skaperverket. Ingen som hvisker i vinden. Ingen som roper gjennom historien.
Det er bare materie i bevegelse. Atomer som kolliderer. Energi som omdannes. Alt det vi ser og hører og føler – det betyr ingenting. Det bare er.
Det er et univers uten tilskuer.
Ikke i den forstand at ingen observerer – vi er jo her. Men i den forstand at det ikke finnes noen utenfor som ser det hele. Ingen som husker. Ingen som bryr seg.
Universet utfolder seg. Galaksene dannes og dør. Stjerner brenner ut. Planeter blir til. Og ingen – absolutt ingen – ser det fra utsiden.
Vi er alene. Helt alene.
Hvis Gud ikke finnes, er du en tilfeldighet.
Ikke «tilfeldig» i den dagligdagse forstand – som i «det var tilfeldig at vi møttes». Men tilfeldig i den dypeste forstand: Det finnes ingen grunn til at du eksisterer.
Ingen ville at du skulle bli til. Ingen planla deg. Ingen så deg komme.
Du er resultatet av en uendelig kjede av tilfeldige hendelser – fra Big Bang til nå. Hver eneste ledd i kjeden kunne vært annerledes. Du er et uhell. Et vakkert uhell, kanskje. Men et uhell.
Det høres hardt ut.
Og kanskje vil noen protestere: «Men jeg er elsket av mine foreldre. De ville ha meg.»
Og det er sant. Menneskelig kjærlighet er reell. Foreldre ønsker seg barn. Venner bryr seg om hverandre.
Men bak all denne kjærligheten – hvis Gud ikke finnes – er det ingenting. Foreldrene dine er også tilfeldigheter. Og deres foreldre før dem. Og helt tilbake til begynnelsen: tilfeldighet på tilfeldighet.
Det er ingen som står bak det hele og vil det.
Hvis Gud ikke finnes, er livet uten gitt mening.
Merk ordet «gitt».
For ja – du kan skape mening. Du kan bestemme at noe er viktig for deg. Du kan vie livet ditt til en sak, en person, et prosjekt.
Men denne meningen er din konstruksjon. Den var ikke der før du laget den. Og den forsvinner når du forsvinner.
Det er en vesentlig forskjell.
Mening du oppdager, og mening du oppfinner.
Hvis Gud finnes, oppdager du meningen. Den var der før deg. Den venter på deg. Den er innskrevet i virkeligheten.
Hvis Gud ikke finnes, oppfinner du meningen. Den er din skapelse. Din projeksjon på et univers som i seg selv er meningsløst.
Noen finner dette befriende.
«Endelig er vi frie,» sier de. «Frie til å skape våre egne liv. Frie fra en Gud som forteller oss hva vi skal gjøre. Frie til å være våre egne herrer.»
Og det er noe i dette. Frihet fra en pålagt mening kan føles som lettelse.
Men friheten har en pris: ensomhet.
For å være din egen meningsskaper er å være alene med oppgaven. Ingen har svarene for deg. Ingen venter på deg. Ingen bekrefter at du er på rett vei.
Du konstruerer mening i et univers som ikke bryr seg om konstruksjonen din.
Hvis Gud ikke finnes, er etikken relativ.
Ikke relativ i den banale forstand – «du har dine meninger, jeg har mine». Men relativ i den dype forstand: Det finnes ingen objektiv standard.
«Du skal ikke drepe.» Hvem sier det? Hvorfor binder det meg?
Hvis Gud finnes, finnes det et svar: Den som skapte deg, sier det. Det er innskrevet i virkeligheten.
Men hvis Gud ikke finnes, er det bare mennesker som sier det. Og menneskers meninger – uansett hvor mange som deler dem – er ikke det samme som sannhet.
Vi kan bli enige om etikk. Vi kan lage lover. Vi kan bygge samfunn basert på gjensidig respekt.
Og vi bør gjøre det. Det er ingen grunn til å oppføre seg dårlig bare fordi Gud ikke finnes.
Men vi må innse hva vi gjør: Vi konstruerer regler. Nyttige regler. Viktige regler. Men regler som ikke har noe fundament utenfor oss selv.
Og regler uten fundament kan forandres. De gjelder til de ikke gjelder. De binder til vi bestemmer noe annet.
En filosof sa det slik:
«Hvis Gud ikke finnes, er alt tillatt.»
Det er en overdrivelse i praksis – vi har fortsatt lover, konsekvenser, sosiale normer. Men det er sant i prinsippet: Det finnes ingen kosmisk lov som forbyr noe.
Alt vi kaller «galt» er galt fordi vi har bestemt det. Og det vi har bestemt, kan vi ombestemme.
Hvis Gud ikke finnes, er mennesket ikke spesielt.
Vi liker å tenke at vi er det. At det er noe unikt ved oss. At vi har en særstilling i universet.
Men hvis Gud ikke finnes, hvorfor skulle vi være spesielle?
Vi er en dyreart blant millioner. Mer intelligent enn de fleste, ja. Men intelligens er ikke noe magisk – det er bare en egenskap, som hurtighet eller styrke.
Vi kom til ved evolusjon, akkurat som alle andre arter. Vi vil forsvinne, akkurat som de fleste andre arter. Universet vil ikke merke forskjellen.
«Men vi har bevissthet,» sier noen. «Vi kan tenke. Vi kan føle. Det gjør oss spesielle.»
Kanskje. Men bevissthet, hvis Gud ikke finnes, er bare et produkt av nevrologiske prosesser. Elektriske impulser i en klump av celler. Det føles spesielt innenfra – men fra utsiden er det bare materie som gjør det materie gjør.
Du opplever verden. Men universet opplever ikke deg.
Hvis Gud ikke finnes, er kjærligheten biologi.
Ikke mindre virkelig for det. Kjærligheten du føler, er reell. Hormonene er reelle. Følelsene er reelle.
Men de peker ikke mot noe. De er ikke ekko av noe større. De er bare kjemi – vakker kjemi, men kjemi.
Når du elsker noen, er det ikke et glimt av noe evig. Det er et produkt av evolusjon – mekanismer som har hjulpet arten å overleve.
Kjærligheten mellom foreldre og barn? Genetisk investering i avkommets overlevelse.
Romantisk kjærlighet? Parringsstrategi optimalisert gjennom millioner av år.
Vennskap? Gjensidig alliansebygging for økt overlevelse.
Det høres kynisk ut.
Og de fleste av oss vil protestere: «Men kjærligheten føles som mer enn det. Den føles transcendent. Hellig. Større enn oss selv.»
Og det er sant. Den føles slik.
Men hvis Gud ikke finnes, er følelsen en illusjon. En nyttig illusjon – evolusjonen har gitt oss den fordi den fungerer. Men fortsatt en illusjon.
Kjærligheten peker ikke mot noe. Den bare er.
Hvis Gud ikke finnes, er døden slutten.
Ikke slutten på en historie. Ikke avslutningen av et kapittel. Bare slutten. Punktum. Ingenting mer.
Du eksisterer – og så eksisterer du ikke.
Bevisstheten som er deg, slukner. Tankene stopper. Følelsene forsvinner. Alt du har opplevd, alt du har lært, alt du har elsket – borte.
Det finnes ingen dom. Ingen rettferdighet etter døden. Ingen gjenforening med dem du har mistet.
De du elsket og som døde før deg, er borte. Du vil aldri se dem igjen. Minnene dine om dem vil forsvinne når du forsvinner. Og til slutt vil ingen huske noen av dere.
Det er brutalt ærlig.
Noen finner det utålelig. Andre finner det befriende – ingen helvete, ingen straff, bare opphør.
Men uansett hvordan du føler om det, er det implikasjonen: Hvis Gud ikke finnes, er dette livet alt du har. Det kommer ingenting mer.
Hvis Gud ikke finnes, er håpet begrenset.
Du kan håpe på ting i dette livet. Håpe at ting blir bedre. Håpe at du oppnår det du drømmer om.
Men håp om noe mer? Håp om at døden ikke har siste ord? Håp om at lidelsen en dag skal forklares? Håp om gjenopprettelse og forsoning og evig liv?
Det er ønsketenkning. Vakker ønsketenkning, men ønsketenkning.
Og lidelsen?
Hvis Gud ikke finnes, er lidelsen meningsløs.
Ikke meningsløs fordi den ikke har årsaker – den har det. Sykdom. Ulykker. Ondskap.
Men meningsløs fordi den ikke fører til noe. Den løses ikke opp. Den blir ikke forvandlet. Den bare er – og så er den over – og ingenting kommer av den.
Barnet som dør av kreft. Folkemordet. Naturkatastrofen. Hvis Gud ikke finnes, er det ingen trøst. Ingen rettferdighet. Ingen mening.
Det skjer. Det er forferdelig. Og det er alt.
Tenk på summen av dette.
Hvis Gud ikke finnes:
Du er en tilfeldighet. Mening er din konstruksjon. Etikken er relativ. Du er ikke spesiell. Kjærligheten er biologi. Døden er slutten. Håpet er begrenset. Lidelsen er meningsløs.
Det er ikke ment som et argument for at Gud finnes.
At konsekvensene av ateismen er ubehagelige, betyr ikke at den er usann. Virkeligheten bryr seg ikke om hva vi foretrekker.
Men det er ment som en ærlig fremstilling.
For mange av oss lever som om Gud ikke finnes – men uten å ta konsekvensene. Vi vil ha meningen uten Gud. Kjærligheten uten Gud. Håpet uten Gud.
Men det henger ikke sammen.
Hvis Gud ikke finnes, må vi leve med det.
Ikke late som. Ikke låne fra en virkelighet vi ikke tror på. Ikke snakke om mening og kjærlighet og håp som om de er mer enn konstruksjoner.
Vi må se i øynene hva det betyr: Et univers uten tilskuer. Et liv uten gitt mening. En død uten fortsettelse.
Noen klarer det.
De har sett implikasjonene i øynene og akseptert dem. De lever tappert i et meningsløst univers, skaper sine egne verdier, tar det de kan få av lykke og kjærlighet, og godtar at det tar slutt.
Det er respektabelt. Det er ærlig.
Men det er også tungt.
Og for mange av oss er det et spørsmål som gnager:
Er dette virkelig alt?
Er det ikke noe mer?
Det er ikke et argument. Det er en lengsel.
Kanskje er lengselen illusjon. Kanskje er den bare evolusjonen som spiller oss et puss – får oss til å lete etter noe som ikke er der.
Men kanskje – kanskje – er lengselen et ekko.
Et ekko av noe utenfor oss selv. En hjemkomst vi aner, men ikke husker. En stemme vi nesten hører.
Hvis Gud ikke finnes, er lengselen meningsløs.
Men hvis han finnes – da peker den mot ham.
Så her står vi.
Med to muligheter. To virkeligheter. To måter å forstå alt på.
Hvis Gud finnes – alt vi har sagt i forrige kapittel.
Hvis Gud ikke finnes – alt vi har sagt nå.
Det er ikke det samme.
Det kan ikke være det samme.
Og spørsmålet presser seg på:
Hvilken virkelighet lever du i?
Hvilken virkelighet er sann?