Kapittel 8: Den som var før alt
Det er et spørsmål barn stiller.
«Hvem skapte Gud?»
Det høres naivt ut. Nesten søtt. Et barnespørsmål som voksne smiler av.
Men det er et dypt spørsmål. For svaret avslører noe avgjørende om hvem Gud er.
Svaret er: Ingen.
Ingen skapte Gud. Han var ikke skapt. Han ble ikke til. Han bare – er.
Det er vanskelig å gripe.
Alt vi kjenner, har en begynnelse. Alt vi ser, kommer fra noe annet. Treet kommer fra frøet. Barnet kommer fra foreldrene. Universet kommer fra Big Bang.
Vi er vant til at alt har en årsak. At alt kan forklares ved noe som kom før.
Men Gud?
Gud er før alt. Ikke bare tidlig i rekken – først, før alt annet. Men utenfor rekken helt. Han er ikke et ledd i kjeden av årsaker. Han er det kjeden henger i.
Teologene har et ord for det: Aseitet.
Det betyr selveksistens. Å eksistere av seg selv. Ikke avhengig av noe annet.
Alt annet som finnes, finnes fordi noe annet frembrakte det. Du finnes fordi foreldrene dine fikk deg. De fantes fordi deres foreldre fikk dem. Og slik fortsetter kjeden – bakover og bakover.
Men kjeden må starte et sted. Eller rettere: Den må henge i noe som ikke er del av kjeden.
Det er Gud. Den som ikke ble til. Den som ikke avhenger. Den som bare er.
Moses spurte om navnet.
Ved den brennende busken, da Gud kalte ham til å føre Israel ut av Egypt, spurte Moses: «Hvem skal jeg si har sendt meg? Hva er navnet ditt?»
Og Gud svarte: «Jeg er den jeg er.»
Det er et merkelig navn. Nesten ikke et navn i det hele tatt.
«Jeg er den jeg er.»
Ikke «jeg er den mektige» eller «jeg er den vise» eller «jeg er den barmhjertige» – selv om han er alt dette.
Bare: «Jeg er.»
Det er et navn som sier noe om eksistens.
Gud er den som er. Ikke den som ble. Ikke den som avhenger. Men den som er – uavhengig, selvstendig, selveksisterende.
Alt annet har sin eksistens fra ham. Han har sin eksistens fra seg selv.
Det er svimlende.
Vi er så vant til at alt avhenger av noe annet. At alt kan forklares. At alt har en bakgrunn.
Men her møter vi noe som ikke har bakgrunn. Noe som bare er. Noe som er sitt eget grunnlag.
Og dette er ikke bare et filosofisk poeng. Det har enorme implikasjoner.
For det første: Gud er ikke avhengig av oss.
Det høres kanskje selvfølgelig ut. Men tenk på hvordan vi ofte snakker.
«Gud trenger vår tilbedelse.»
«Gud lengter etter fellesskap med oss.»
«Gud vil at vi skal elske ham.»
Alt dette er sant – på en måte. Men det kan misforstås.
Gud trenger ikke vår tilbedelse for å være komplett. Han lengter ikke etter fellesskap fordi han er ensom. Han vil at vi skal elske ham – men ikke fordi han mangler noe uten oss.
Gud var fullkommen før skapelsen.
Fader, Sønn og Hellig Ånd – i evig fellesskap, i evig kjærlighet, i evig fylde. Ingenting manglet. Ingenting var ufullstendig.
Skapelsen la ikke noe til Gud. Vi gir ham ikke noe han ikke hadde. Vår tilbedelse gjør ham ikke rikere. Vår synd gjør ham ikke fattigere.
Han er den han er. Uavhengig av oss.
Det er frigjørende.
For det betyr at Guds kjærlighet til oss ikke er et behov. Den er ren gave.
Han elsker deg ikke fordi han trenger deg. Han elsker deg fordi han vil.
Hans kjærlighet er ikke desperat, klamrende, avhengig. Den er fri. Suveren. Overskudd.
For det andre: Gud er grunnlaget for alt annet.
Hvis alt avhenger av ham, og han ikke avhenger av noe – da er han den ultimate virkelighet. Det som alt annet hviler på.
Du kan ikke grave dypere enn Gud. Du kan ikke komme bak ham. Du kan ikke finne noe som forklarer ham.
Han er forklaringen. Han er grunnlaget. Han er bunnen.
Filosofene snakker om «nødvendig eksistens» og «kontingent eksistens».
Kontingent eksistens er det som kunne vært annerledes. Du kunne ikke ha eksistert. Universet kunne vært annerledes. Alt vi ser, kunne vært annerledes.
Nødvendig eksistens er det som ikke kunne vært annerledes. Det som må være. Det som er grunnlaget for at noe annet kan være.
Gud er nødvendig eksistens. Ikke i den forstand at vi kan bevise det logisk. Men i den forstand at alt annet hviler på ham.
Det betyr at virkeligheten, i sin dypeste kjerne, er personlig.
Grunnlaget for alt er ikke materie. Ikke energi. Ikke lover. Men en person. En bevisst, villende, handlende person.
Før det fantes noe annet – før materie, før energi, før tid – var Gud. Personlig. Til stede.
For det tredje: Å møte Gud er å møte noe radikalt annet.
Vi er vant til å forstå ting ved å sammenligne dem med andre ting. Vi forstår nytt ved å knytte det til gammelt.
Men Gud kan ikke sammenlignes. Han er ikke «som» noe annet. Han er i en kategori for seg selv.
Det er det profetene opplevde.
Jesaja så Gud i templet og ropte: «Ve meg, jeg er fortapt!»
Esekiel så Guds herlighet og falt på sitt ansikt.
Johannes på Patmos så den oppstandne Kristus og «falt ned for føttene hans som død».
De opplevde noe de ikke hadde referanser for. Noe som sprengte alle kategorier. Noe radikalt annet.
Det er ikke fordi Gud er skremmende i vanlig forstand – som en farlig fiende. Det er fordi han er helt annerledes. Hellig. Adskilt. Utenfor alt vi kjenner.
Rudolf Otto kalte det «det numinøse» – opplevelsen av det hellige som både tiltrekker og overvelder. Som får oss til å skjelve og lengte på samme tid.
Det er opplevelsen av å møte den som var før alt. Den som ikke avhenger. Den som er sitt eget grunnlag.
Vi har mistet noe av dette.
Gud er blitt familiær. Hjemmekoselig. Trygg.
Og ja – han er nær. Jesus åpenbarer en Far vi kan komme til. Nåden inviterer oss inn.
Men nærheten skal ikke slette anderledesheten. Intimiteten skal ikke fjerne ærefrykten.
Vi kommer nær – men vi kommer nær den som var før alt. Den Hellige. Den Andre.
Det er en scene i Narnia-bøkene der barna spør om løven Aslan – som representerer Kristus – er trygg.
«Trygg?» svarer Mr. Beaver. «Hvem sa noe om trygg? Selvfølgelig er han ikke trygg. Men han er god.»
Det er poenget.
Gud er ikke trygg i den forstand at vi kan kontrollere ham. Han er ikke forutsigbar. Han er ikke tam.
Men han er god. Og hans godhet er forankret i hvem han er – ikke i hva vi synes er godt.
Å møte Skaperen er å møte den som var før du var.
Tenk på det.
Da du ble født, var han allerede gammel – evig gammel. Da dine besteforeldre ble født, var han allerede der. Da de første menneskene trakk pusten, var han der.
Da universet begynte – da tid selv begynte – var han der. Før. Utenfor.
Han er ikke en del av historien din. Du er en del av hans historie.
Det snur perspektivet.
Vi har en tendens til å sette oss selv i sentrum. Min tro. Min erfaring. Min opplevelse av Gud.
Men Gud er ikke en karakter i vårt liv. Vi er karakterer i hans.
Han er ikke en del av vår verden. Vi er en del av hans.
Det er ydmykende.
Og det er meningen.
For når vi forstår hvem han er – den som var før alt, den som ikke avhenger, den som er grunnlaget – da forstår vi også hvem vi er.
Vi er skapninger. Avhengige. Frembrakte.
Vi har vår eksistens fra ham. Han har sin eksistens fra seg selv.
«Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til – fra evighet til evighet er du, Gud.»
Det er salmistens ord. Og de er ikke bare poesi.
De er en påstand om virkeligheten. En påstand om hvem Gud er.
Evig. Før alt. Grunnlaget.
Og det er denne Gud som ser deg.
Den som var før fjellene ble til – han kjenner navnet ditt.
Den som frembrakte universet med et ord – han teller hårene på ditt hode.
Den som er fra evighet til evighet – han bryr seg om i dag.
Det er evangeliets mysterium.
At den som var før alt, ble en del av alt. At den evige trådte inn i tid. At Skaperen ble skapning.
Ikke fordi han måtte. Ikke fordi han trengte det.
Men fordi han ville. Fordi han elsket. Fordi han ville være nær.
«Jeg er den jeg er.»
Og denne Jeg Er – kom.
Ble et menneske. Vandret på veiene. Sov og spiste og gråt.
Døde. Sto opp.
Den som var før alt – ga seg selv for dem han hadde skapt.
Det er ikke en parentes i historien. Det er historiens sentrum.
Det er Skaperen som ikke bare skaper – men som går inn i skapelsen for å frelse den.
Så når vi snakker om Gud som Skaperen, snakker vi ikke om en fjern kraft.
Vi snakker om ham som var før alt – og som likevel kom nær.
Som er over alt – og som likevel bøyde seg ned.
Som ikke avhenger av noe – og som likevel valgte å elske.
Den som var før alt – er fortsatt.
Han er. Nå. Her.
Ikke bare i begynnelsen. Ikke bare før tid. Men i hvert øyeblikk.
Fortsatt den som holder alt oppe. Fortsatt grunnlaget. Fortsatt den alt hviler på.
Og spørsmålet er ikke om han finnes.
Spørsmålet er om vi lever i lys av at han gjør det.
Om vi møter ham som den han er – den som var før alt.
Eller om vi har gjort ham liten, familiær, kontrollerbar.
For den Gud som virkelig finnes, er ikke liten.
Han er før alt.
Og alt hviler på ham.