Kapittel 12: Den virkelige Gud
Vi er kommet til slutten.
Gjennom denne boken har vi stilt ett spørsmål på ulike måter: Tror vi egentlig at Gud finnes – og betyr det noe?
Vi har sett på funksjonell ateisme. På kristendom uten Gud. På spørsmålet vi sluttet å stille.
Vi har sett på hva det betyr hvis Gud finnes – og hva det betyr hvis han ikke gjør det.
Vi har møtt Skaperen. Den som var før alt. Den verden peker mot.
Vi har snakket om å leve troen. Om tvilen og dens plass.
Men det er én ting til. Det viktigste av alt.
Den Gud vi har snakket om – finnes han?
Ikke som idé. Ikke som metafor. Ikke som symbol eller konsept eller projeksjon.
Men virkelig. Der ute. Uavhengig av oss. Før oss og etter oss og over oss.
Finnes den virkelige Gud?
Det er spørsmålet alt hviler på.
For vi kan snakke om Gud til evig tid. Vi kan analysere ham teologisk. Beskrive ham filosofisk. Bruke ham liturgisk.
Men hvis han ikke finnes – virkelig finnes – er alt dette bare ord.
Og her må vi være ærlige.
Mye av det vi kaller «gudstro» i dag, handler egentlig ikke om en Gud som finnes.
Det handler om verdier vi setter pris på. Om fellesskap vi trives i. Om tradisjoner vi viderefører.
Gud er blitt et ord vi bruker – men ikke en virkelighet vi møter.
Den virkelige Gud er annerledes.
Han er ikke et konsept vi kan kontrollere. Ikke en idé vi kan tilpasse. Ikke et symbol vi kan tolke som vi vil.
Han er en person. Med vilje. Med mening. Med krav og løfter og nærvær.
Han er ikke noe vi har funnet opp. Han er noen vi står overfor.
Det er forskjellen på religion og virkelighet.
Religion kan være menneskelig konstruksjon. En måte å organisere livet på. En ramme for mening og fellesskap.
Men den virkelige Gud sprenger rammen. Han er ikke vår konstruksjon – vi er hans. Han tilpasser seg ikke våre kategorier – vi må tilpasse oss hans.
Og det er skremmende.
Det er langt tryggere med en gud vi kan kontrollere. En gud som holder seg innenfor grensene vi setter. En gud som bekrefter det vi allerede tror.
Men en virkelig Gud? En som finnes uavhengig av oss? En som har egne meninger, egen vilje, egne planer?
Det er noe helt annet.
C.S. Lewis skrev om det første møtet med Aslan i Narnia.
Barna hører om løven og spør: «Er han trygg?»
Svaret kommer: «Trygg? Hvem sa noe om trygg? Selvfølgelig er han ikke trygg. Men han er god.»
Det er den virkelige Gud.
Ikke trygg – i betydningen tam, kontrollerbar, forutsigbar.
Men god. Dypt, uuttømmelig god.
Og dette er evangeliet.
Ikke at det finnes en gud et sted – abstrakt, fjern, likegyldig.
Men at Gud har kommet nær. At han har åpenbart seg. At han har vist hvem han er.
I Jesus ser vi den virkelige Gud.
Ikke en filosofs gud. Ikke en idé om det ultimate. Men Gud – i kjøtt og blod. Gående på veiene. Spisende med syndere. Døende på et kors.
«Den som har sett meg, har sett Faderen,» sa Jesus.
Det er en voldsom påstand. Den mest radikale påstanden i historien.
At denne mannen – denne tømreren fra Nasaret – er Gud selv. Den virkelige Gud. Kommet i menneskelig form.
Og det er her alt samles.
Spørsmålet om Guds eksistens er ikke abstrakt. Det er konkret. Det handler om denne personen. Denne Jesus.
Enten er han den han sa han var – og da finnes Gud, og vi vet hvem han er.
Eller så var han det ikke – og da vet vi ingenting sikkert om Gud i det hele tatt.
Kristen tro står og faller med Jesus.
Ikke med verdier. Ikke med etikk. Ikke med religiøsitet.
Men med ham. Med påstanden om at Gud ble menneske. At han døde og sto opp. At han lever nå.
Er det sant?
Hvis det er sant, forandrer det alt.
Da er den virkelige Gud ikke fjern og ukjent. Da har han vist seg. Da vet vi hvem han er.
Da er Gud den som tilgir. Som helbreder. Som kaller. Som elsker så høyt at han ga seg selv.
Da er Gud Jesus.
Og da er spørsmålet ikke lenger «finnes Gud?»
Da er spørsmålet: Hva gjør du med Jesus?
Det er her veien deler seg.
Du kan anerkjenne at Gud kanskje finnes – og la det bli med det. En interessant mulighet. En filosofisk posisjon.
Eller du kan møte ham. I Jesus. I evangeliet. I kirken og sakramentene og bønnen.
Det første er teori. Det andre er liv.
Den virkelige Gud vil ikke bare bli trodd på.
Han vil bli møtt. Kjent. Elsket.
Han vil ha et forhold – ikke bare en bekjennelse.
Og det er her det blir personlig.
For du kan lese en hel bok om Guds eksistens og bli uforandret. Du kan nikke til argumentene og gå videre som før.
Men du kan ikke møte den virkelige Gud og forbli den samme.
Møtet forandrer.
Det forandret Abraham. Og Moses. Og Jesaja. Og Peter. Og Paulus.
Det forandret mennesker gjennom to tusen år – kvinner og menn som møtte ham og aldri ble de samme.
Ikke fordi de fant en god filosofi. Men fordi de møtte en virkelig person.
Og han er fortsatt virkelig.
Ikke bare historisk – han levde en gang. Men nåværende – han lever nå.
Den oppstandne Kristus er ikke et minne. Han er en virkelighet. Han er her. Nå.
Det er påstanden.
Ikke at Gud en gang var virkelig. Men at han er virkelig. I dette øyeblikket. Mens du leser dette.
At han ser deg. Kjenner deg. Kaller deg.
«Se, jeg står for døren og banker,» sier Jesus. «Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid med ham, og han med meg.»
Det er invitasjonen.
Ikke til å tro at Gud finnes – abstrakt, teoretisk.
Men til å åpne døren. Til å møte ham. Til å la ham inn.
Så her er vi.
Ved slutten av boken. Ved begynnelsen av spørsmålet.
Finnes Gud? Ja – vi har sett hvorfor det gir mening å tro det.
Betyr det noe? Ja – det forandrer alt.
Men det avgjørende spørsmålet er ikke intellektuelt. Det er personlig.
Vil du møte ham?
Ikke som et konsept. Ikke som en tradisjon. Ikke som et sett med verdier du kan ta eller la være.
Men som den han er. Den virkelige Gud. Skaperen. Frelseren. Den levende.
Det krever noe av deg.
Det krever at du gir opp kontrollen. At du slutter å definere Gud etter ditt bilde – og lar ham definere deg.
Det krever at du kommer som du er – med tvilen og troen, med det gode og det skamfulle – og lar ham møte deg der.
Det krever at du tror – ikke fordi du er sikker, men fordi du vil.
«Jeg tror. Hjelp min vantro.»
Det er nok.
Det er begynnelsen.
For den virkelige Gud møter deg ikke fordi du har alt på stell.
Han møter deg fordi han vil. Fordi han elsker. Fordi han kom for å søke det som var fortapt.
Han venter ikke på at du skal bli god nok. Han venter på at du skal komme.
Gjennom hele denne boken har vi stilt spørsmålet: Lever vi som om Gud finnes?
Det er fortsatt spørsmålet.
Men nå er det ikke lenger et generelt spørsmål – det er ditt.
Lever du som om han finnes?
Vil du begynne?
Den virkelige Gud er virkelig.
Han finnes. Han ser deg. Han kaller deg.
Spørsmålet er om du vil svare.
Døren står åpen.
Han banker.
Hva vil du gjøre?
«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.»
Det var begynnelsen på alt.
Kanskje er det også begynnelsen for deg.
For den Gud som skapte alt, vil også skape noe nytt. I deg.
Hvis du lar ham.
Hvis du åpner døren.
Hvis du tror.
Den virkelige Gud venter.
Han har alltid ventet.
På deg.