Forord

Denne boken handler om håp. Om forventningen vi har mistet. Om evigheten vi har gjort til en parentes.

Jeg husker da jeg skjønte at jeg hadde sluttet å vente. Det var ikke noe jeg bestemte meg for. Det bare skjedde. Jesu gjenkomst, som de første kristne lengtet etter med hele seg, var blitt en teologisk kuriositet. Legemets oppstandelse var blitt en from frase jeg sa i trosbekjennelsen. Evigheten var blitt noe jeg trodde på, men som ikke forandret noe. Det viktigste er her og nå, tenkte jeg. Det hørtes klokt ut. Jordnært. Ansvarlig.

Men noe manglet. En kraft. En retning. En horisont.

Jeg hadde gjort troen min til et nå-prosjekt. En etikk for dette livet. En måte å leve godt på her – uten å spørre hva vi lever mot. Og jeg oppdaget at en tro uten fremtid er en tro uten nerve.

Jeg skriver til prester som sier «han skal komme igjen» i gudstjenesten og lurer på om noen tror det lenger. Til ledere som har lært at «det viktigste er å gjøre godt her og nå» – og som kjenner at noe mangler i den setningen, men ikke vet hva. Til oss som bekjenner legemets oppstandelse hver søndag, men som for lengst har sluttet å tenke på hva det betyr.

Og jeg skriver til deg som har mistet håpet. Som har sett for mye lidelse til å tro på en lykkelig slutt. Som synes evigheten føles fjern, abstrakt, nesten pinlig. Som lurer på om kristent håp bare er ønsketenkning – en trøst for de som ikke tåler virkeligheten.

Denne boken handler om hva de første kristne ventet på – og hvorfor den forventningen forandret alt. Den handler om håp som ikke er «kanskje», men «ennå ikke». Om venting som ikke er passiv, men som former hvordan vi lever. Om evigheten som ikke er flukt fra verden, men verdens mål.

Jeg gir ikke en detaljert beskrivelse av himmelen. Jeg vil heller gjøre det vanskeligere å si «det viktigste er her og nå» uten å spørre: Hva mister vi når vi har mistet fremtiden?

For spørsmålet er ikke om du tror på evigheten. Spørsmålet er om evigheten forandrer hvordan du lever i dag.