Kapittel 1: Da vi sluttet å vente
«Det viktigste er her og nå.»
Setningen sies overalt. I prekener og andakter. I samtaler om tro og liv. I forklaringer på hva kristendom egentlig handler om.
Den høres så klok ut. Så jordnær. Så ansvarlig.
For det er jo sant – på en måte. Vi lever her og nå. Vi kan ikke flykte fra nåtiden. Vi må ta ansvar for livene vi lever, menneskene vi møter, verden vi er en del av.
Men spørsmålet er ikke om nåtiden er viktig. Spørsmålet er om nåtiden er alt.
Det er en samtale mange kjenner igjen.
En gruppe kristne snakker om håp. Om hva vi venter på. Om Jesu gjenkomst og den nye skapningen.
En sier: «Jeg tenker ikke så mye på det. Det viktigste er jo å leve godt her og nå. Himmelen får ta vare på seg selv.»
Alle nikker. Det virker så balansert. Så modent. Så fritt fra den gammeldagse fikseringen på «etterpå».
Men noe skurrer. For når sluttet vi å vente? Og hva mistet vi da det skjedde?
De første kristne ventet.
Ikke passivt, som i et venterom. De ventet intenst. Forventningsfullt. Med en lengsel som formet hele livet deres.
«Maranata,» ba de. Kom, Herre. Det var ikke en frase. Det var et rop.
De levde i skyggen av noe som skulle skje. Noe stort. Noe avgjørende. Jesus hadde lovet å komme tilbake, og de trodde ham. De ventet på det. Lengtet etter det.
Les brevene i Det nye testamente. Forventningen gjennomsyrer alt. «Vi som lever og blir igjen til Herren kommer.» «Ennå en kort, kort stund, så kommer han som skal komme.» «Våk, for dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer.»
De trodde det kunne skje når som helst. I morgen. I dag.
Men vi?
Når hørte du sist noen si at de lengtet etter Jesu gjenkomst?
Når ba du sist «kom, Herre Jesus» – og mente det?
Når levde du sist som om noe avgjørende sto for døren?
For de fleste av oss er svaret: Aldri. Eller i hvert fall: Lenge siden.
Vi har sluttet å vente.
Det skjedde ikke over natten.
Det var ingen som bestemte seg for å gi opp håpet. Ingen som tok et bevisst valg om å slutte å forvente. Det bare – skjedde. Gradvis. Umerkelig.
Generasjon etter generasjon kom og gikk. Jesus kom ikke tilbake. Og et sted på veien senket vi forventningene.
Først litt. Så mer. Til slutt forsvant de nesten helt.
Nå har vi lært å snakke annerledes.
«Guds rike er midt iblant dere,» sier vi. Og det er sant. Jesus sa det selv.
«Evigheten begynner her,» sier vi. Og det er noe i det.
«Det viktigste er å gjøre godt i denne verden,» sier vi. Og hvem kan argumentere mot det?
Men merk hva som har skjedd: Vi har gjort troen til et nå-prosjekt. En måte å leve på her. En etikk, en livsholdning, en måte å være i verden på.
Alt sammen godt. Men uten horisont.
Det er et ord for det vi har mistet: Eskatologi.
Et teologisk ord. Et ord som betyr «læren om de siste ting». Jesu gjenkomst. Oppstandelsen. Dommen. Den nye himmel og den nye jord.
En gang var dette hjerteslaget i kristen tro. Det pulset gjennom alt. Gudstjenester og bønner og hverdagsliv – alt var farget av forventningen om det som skulle komme.
Nå er eskatologien blitt en parentes. Et appendiks. Noe vi nevner i forbifarten, hvis vi nevner det i det hele tatt. Noe for spesielt interesserte. Noe som ikke angår vanlig tro og vanlig liv.
En teolog sa det rett ut:
«Eskatologien er ikke lenger relevant. Det som teller er hvordan vi lever nå. Jesus kommer ikke tilbake – det var en forestilling som hørte til en annen tid.»
Han sa det uten å nøle. Som om det var åpenbart. Som om alle tenkte det, men få torde si det.
Og kanskje hadde han rett i det siste. Kanskje er det mange som tenker det. Kanskje er det blitt den uuttalte forståelsen: Vi venter ikke egentlig på noe. Vi bare lever.
Men hva skjer med en tro som har mistet fremtiden?
Tenk på det. En tro som bare handler om nåtiden. Om hvordan vi lever her. Om etikk og fellesskap og mening – alt sammen viktige ting, men uten noe som ligger forut.
Hva driver en slik tro? Hva gir den retning? Hva skiller den fra en hvilken som helst annen livsanskuelse som handler om å leve godt?
Paulus stilte spørsmålet for to tusen år siden:
«Hvis vi bare for dette livet har satt vårt håp til Kristus, er vi de ynkeligste av alle mennesker.»
Det er en merkelig setning. Nesten sjokkerende.
Paulus sier ikke at dette livet er uviktig. Han sier at kristen tro som bare handler om dette livet, er noe som gjør oss ynkelige.
Hvorfor? Fordi det betyr at vi har gitt opp alt det andre. Oppstandelsen. Gjenskapelsen. Seieren over døden. Det nye livet som kommer.
Hvis alt dette bare er drøm – hvis det bare er dette livet som teller – da har vi mistet det meste av det kristendommen lover.
«Men er ikke det gammeldags?» spør noen. «Er ikke fokuset på 'himmelen etterpå' noe som hører fortiden til? Noe som gjorde folk passive og uengasjerte?»
Det er en vanlig innvending. Vi kommer tilbake til den senere.
Men la meg bare si dette nå: De første kristne, som ventet mest intenst på Jesu gjenkomst, var alt annet enn passive. De forandret verden. De trosse keisere og imperier. De ga livene sine.
Det var ikke til tross for at de ventet. Det var fordi de ventet.
Noe har gått tapt.
Ikke bare en teologisk idé. Ikke bare et dogme om «de siste ting». Men noe som formet hvordan de første kristne levde. Noe som ga dem kraft og retning og mot.
Vi har mistet horisonten.
Tenk på forskjellen mellom å gå uten mål og å gå mot noe.
Begge kan se like ut utenfra. Begge beveger seg. Begge tar skritt.
Men den ene vandrer. Den andre går et sted.
Kristen tro var aldri ment å være vandring uten mål. Den var alltid en reise mot noe. Mot oppstandelsen. Mot gjenskapelsen. Mot møtet med ham som lovet å komme tilbake.
Når vi mister dette, mister vi ikke bare en idé om fremtiden. Vi mister noe som former nåtiden.
For hvordan du lever nå, avhenger av hva du venter på.
Det skjer noe med troen når forventningen forsvinner.
Den føles flatere. Mindre. Som om den har mistet en dimensjon.
Alt det viktige er der fortsatt. Bønn. Bibel. Fellesskap. Tjeneste. Etikk.
Men forventningen er borte. Den dirringen av at noe stort ligger forut. Den tilliten til at det kommer noe mer. At dette ikke er alt.
En tro uten horisont.
«Det viktigste er her og nå.»
Er det det?
Hva om nåtiden får sin betydning fra fremtiden? Hva om det som ligger foran oss, forandrer hvordan vi lever nå?
Hva om en tro uten fremtid er en tro uten kraft?
Det er her vi må begynne.
Ikke med svar. Ikke med dogmer om endetiden. Ikke med spekulasjoner om når og hvordan.
Men med et spørsmål:
Hva mistet vi da vi sluttet å vente?
For det er noe som mangler.
Noe som de første kristne hadde, og som vi har mistet. Noe som bar dem gjennom forfølgelse og død. Noe som ga dem mot til å leve annerledes.
Det var ikke bare tro på Gud. Det var forventning om at han kommer.
«Maranata,» ba de.
Kom, Herre.
Når ba du det sist?
Og mente det?