Kapittel 2: Nå-kristendommen
«Himmelen begynner på jorden.»
Setningen sies i prekener og bøker. I samtaler om hva kristen tro egentlig handler om. I forsøk på å gjøre troen relevant, jordnær, tilgjengelig.
Den høres så riktig ut. Så varm. Så engasjert.
For det er jo noe i det. Jesus lærte oss å be «komme ditt rike» – og riket bryter inn allerede nå. Guds vilje kan skje på jorden som i himmelen. Evigheten kaster skygger inn i tiden.
Men spørsmålet er ikke om himmelen begynner på jorden. Spørsmålet er om den også fortsetter et annet sted.
Det har vokst frem en måte å snakke om tro på. En måte som høres from ut, men som mangler noe vesentlig.
Kall det nå-kristendom.
Det er en kristendom som har flyttet hele tyngdepunktet til nåtiden. Som snakker om Guds rike her og nå, men sjelden om riket som kommer. Som handler om å forandre verden, men ikke om verden som skal fornyes.
Det er en kristendom uten horisont.
Du kjenner igjen språket.
«Det viktigste er å elske hverandre her og nå.»
«Evigheten er ikke et sted – det er en kvalitet ved livet.»
«Himmelen er der Guds vilje skjer.»
«Vi bygger Guds rike gjennom rettferdighet og omsorg.»
Alt sammen sant. På en måte. Men merk hva som mangler: Fremtiden. Det som kommer. Det vi venter på.
Nå-kristendommen er ikke ateisme. Den benekter ikke Gud. Den benekter ikke Jesus.
Men den har gjort noe annet. Den har gjort evigheten til en metafor. Himmelen til et bilde på det gode livet her. Oppstandelsen til et symbol på nye begynnelser.
Alt det konkrete – Jesu gjenkomst, legemets oppstandelse, den nye skapningen – er blitt omtolket. Åndeliggjort. Flyttet fra fremtiden til nåtiden.
En begravelse. Presten snakker vakkert. Om livet som var levd. Om kjærligheten som består. Om hvordan den avdøde lever videre i minnene våre.
Men da hun kommer til håpet – til det som ligger forut – blir ordene vage. Abstrakte. Noe om «å hvile i Guds kjærlighet». Noe om «å gå inn i det evige».
Etterpå spør noen: «Tror kirken fortsatt på oppstandelsen? Eller er det bare fine ord?»
Hva skulle man svare? For ordene var der. Men innholdet virket borte.
Det er noe som har skjedd med språket vårt om evigheten.
Vi snakker fortsatt om håp. Men det er blitt et diffust håp. Et håp som ikke handler om noe konkret. Et håp som egentlig bare er en følelse av at ting ordner seg.
Vi sier «evig liv». Men vi mener livskvalitet. Mening. Dybde.
Vi sier «oppstandelse». Men vi mener nye muligheter. Å reise seg igjen. Å begynne på nytt.
Vi har beholdt ordene. Men vi har tømt dem for innhold.
Hvorfor skjedde dette?
Delvis fordi vi ble flaue.
Snakk om himmelen høres gammeldags ut. Naivt. Som noe for barn og enkle sjeler. Moderne mennesker tror ikke på slike ting.
Så vi lærte oss å snakke annerledes. Å oversette. Å gjøre evigheten akseptabel ved å gjøre den til noe annet.
Delvis fordi vi ble engasjerte.
Verden har store problemer. Urettferdighet. Fattigdom. Klimakrise. Hvem har tid til å tenke på himmelen når jorden brenner?
«Vi trenger en tro som forandrer verden,» sa vi. «Ikke en tro som drømmer om en annen.»
Det høres så riktig ut. Så ansvarlig.
Men er det det?
Her er det merkelige: De som drømte mest om himmelen, forandret ofte verden mest.
Tenk på de første kristne. De levde i intens forventning om Jesu gjenkomst. Og de snudde Romerriket på hodet.
Tenk på abolisjonistene som kjempet mot slaveriet. Mange av dem var drevet av en glødende tro på Guds fremtidige dom – og det ga dem mot til å trosse nåtidens urettferdighet.
Tenk på borgerrettighetsbevegelsen. «We shall overcome» var ikke bare en sang om sosial forandring. Det var en sang om håp – om en fremtid der rettferdigheten seiret.
Det er som om håpet om fremtiden ga kraft til å forandre nåtiden.
Ikke til tross for at de så fremover. Men nettopp fordi de gjorde det.
For når du vet hvordan historien ender, kan du leve annerledes nå. Du trenger ikke klamre deg til det du har. Du trenger ikke frykte dem som truer. Du vet at noe større kommer.
Men nå-kristendommen har mistet dette.
Den har bare nåtiden. Bare denne verden. Bare det vi kan se og ta på og forandre selv.
Og merkelig nok gjør det oss svakere, ikke sterkere. For nå hviler alt på oss. På våre anstrengelser. På vår evne til å fikse verden.
Det er et tungt ansvar. Et ansvar ingen kan bære.
Historien er gjenkjennelig: En ung aktivist som har vokst opp i kirken.
«Jeg brenner for rettferdighet,» sier hun. «For klima og flyktninger og alt det andre. Men jeg er så sliten. Så utmattet. Noen ganger lurer jeg på om det nytter.»
«Hva gir deg håp?»
Hun tenker lenge. «Jeg vet ikke. Jeg tror ikke på himmelen, hvis det er det du mener. Jeg tror vi må fikse verden selv.»
Og der er det. Byrden av en tro uten fremtid. Alt hviler på oss. Det finnes ingen hjelp utenfra. Ingen seier som kommer. Bare vår egen innsats, som aldri er nok.
Nå-kristendommen lover engasjement, men leverer utmattelse.
For uten håpet om at Gud til slutt vil gjøre alt nytt, blir kampen vår sisyfosk. Vi ruller steinen opp bakken, igjen og igjen, vel vitende om at den vil rulle ned igjen.
Det er modig. Det er heroisk, kanskje.
Men det er ikke kristendom. Ikke den kristendommen de første kristne kjente.
De første kristne visste at de ikke kunne frelse verden.
De visste at urettferdigheten var for stor. At ondskapen var for mektig. At ingen menneskelig innsats kunne rette opp alt.
Men de ga ikke opp. For de ventet på en som kunne.
«Se, jeg gjør alle ting nye,» hadde Gud lovet. Ikke: «Dere skal gjøre alle ting nye.» Men: «Jeg gjør det.»
Det var ikke passivitet. Det var befrielse. Befrielse fra den umulige byrden av å frelse verden selv.
Det er forskjell på å si «vi må gjøre alt» og «vi gjør det vi kan, mens vi venter på ham som gjør resten».
Det første er en byrde. Det andre er frihet.
Det første er nå-kristendom. Det andre er kristen tro.
«Men er ikke fokus på himmelen bare en unnskyldning for å ikke gjøre noe her?» spør noen.
Det kan det være. Feilbrukt, blir alt farlig.
Men historien viser det motsatte. De som hadde det sterkeste håpet, gjorde ofte mest.
Wilberforce, som kjempet mot slaveriet i femti år, drevet av troen på at Gud ville dømme rettferdig.
Bonhoeffer, som sto imot nazismen til det kostet livet, styrket av vissheten om oppstandelsen.
King, som drømte drømmen, næret av salmene om Guds kommende rike.
Håpet om fremtiden gjør oss ikke passive. Det gjør oss tålmodige. Det gjør oss utholdende. Det gjør oss i stand til å fortsette når alt ser mørkt ut.
For vi vet at kampen ikke hviler på oss alene. Vi vet at seieren kommer, uansett om vi ser den eller ikke.
Det er ikke eskapisme. Det er utholdenhet.
Nå-kristendommen har enda et problem: Døden.
For hva sier du til den døende, hvis himmelen bare er en metafor? Hva sier du ved graven, hvis oppstandelsen bare betyr nye muligheter?
«Du lever videre i minnene våre»?
«Din ånd er en del av universet»?
Det er fine ord. Men de bærer ikke. Ikke i møte med dødens virkelighet.
De første kristne hadde noe annet å si.
«Død, hvor er din brodd?» skrev Paulus. Ikke fordi døden ikke var virkelig. Men fordi oppstandelsen var virkeligere.
«Salige er de døde som dør i Herren,» skrev Johannes. Ikke fordi døden var god. Men fordi noe bedre ventet.
De så døden i øynene. Og de så forbi den. Til noe konkret. Noe de ventet på.
Det er her nå-kristendommen svikter mest.
Den har ingen svar på døden. Ikke egentlig. Bare vakre ord og vage håp.
Men kristen tro – den opprinnelige, den som de første kristne kjente – hadde et svar: Oppstandelsen. Legemets oppstandelse. Ikke sjelen som flyr til himmelen, men hele mennesket som reises opp til nytt liv.
Det er konkret. Det er fysisk. Det er håp du kan holde fast i når alt annet svikter.
«Himmelen begynner på jorden.»
Ja. Det gjør den.
Men den slutter ikke der.
Det er dette nå-kristendommen har glemt. At himmelen er mer enn en metafor. At oppstandelsen er mer enn et symbol. At Jesu gjenkomst er mer enn et bilde.
At vi venter på noe virkelig. Noe konkret. Noe som kommer.
En tro som bare handler om nåtiden, har mistet horisonten.
Den kan inspirere til gode gjerninger. Den kan skape fellesskap. Den kan gi mening i hverdagen.
Men den kan ikke bære gjennom døden. Den kan ikke gi håp når alt ser umulig ut. Den kan ikke svare på spørsmålet: Hva kommer?
For svaret den gir er: Ingenting. Bare dette. Bare nå.
Men de første kristne hadde et annet svar.
De sa: Han kommer. Han gjør alle ting nye. Døden er beseiret. Og vi skal se det.
Det var ikke drøm. Det var ikke projeksjon. Det var tro på en Gud som handler. Som kommer. Som fullfører.
Nå-kristendommen har gjort troen lettere å forsvare.
Den har fjernet det som støter. Det som virker naivt. Det som moderne mennesker ikke kan tro.
Men i prosessen har den fjernet det som bærer. Det som gir kraft. Det som gjør kristen tro til noe annet enn en livsfilosofi.
Spørsmålet er ikke om vi skal engasjere oss i verden. Selvfølgelig skal vi det.
Spørsmålet er om vi har noe å håpe på utover vår egen innsats.
Spørsmålet er om det kommer noe mer.
«Himmelen begynner på jorden.»
Men fortsetter den?
Det er spørsmålet nå-kristendommen ikke kan svare på.
Og det er spørsmålet som forandrer alt.