Kapittel 4: Han kommer igjen
«Han skal komme igjen for å dømme levende og døde.»
Vi sier det hver søndag. I trosbekjennelsen, sammen med menigheten. Ordene er så kjente at vi nesten ikke hører dem lenger.
De høres så selvfølgelige ut. Så rituelle. Så automatiske.
Men stopp opp et øyeblikk. Hva er det vi egentlig sier?
Vi sier at Jesus – han som levde for to tusen år siden, som døde og sto opp – skal komme tilbake. Fysisk. Synlig. Til denne verden.
Tror vi det?
Det er lett å bekjenne det. Det er vanskeligere å mene det.
For å mene det betyr å leve med en forventning. En forventning om at noe skal skje. At noen kommer.
Ikke en vag følelse av at «alt ordner seg». Ikke en abstrakt tro på at «Gud har kontroll». Men en konkret forventning: Han kommer tilbake.
Det kan slå ned midt i gudstjenesten.
Menigheten har nettopp sagt trosbekjennelsen. «Han skal komme igjen for å dømme levende og døde.»
Og plutselig treffer spørsmålet: Mener vi dette? Tror vi at Jesus faktisk kommer tilbake? At det en dag vil skje noe – synlig, konkret, verdensomveltende?
Eller er det bare ord vi sier fordi vi alltid har sagt dem?
For de første kristne var dette ikke abstrakt.
De ventet. Bokstavelig. De levde med forventningen om at Jesus kunne komme tilbake når som helst.
«Våk, for dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer,» hadde han sagt. Og de våket. De levde i beredskap.
Les brevene deres. Forventningen gjennomsyrer alt. De skrev ikke for fjerne generasjoner. De skrev for mennesker som ventet.
Paulus måtte til og med roe ned noen menigheter.
I Tessalonika hadde enkelte sluttet å arbeide. Hvorfor jobbe når Jesus kommer snart? Hvorfor planlegge for fremtiden?
Paulus korrigerte dem. Ikke fordi forventningen var feil. Men fordi den hadde fått et feilaktig uttrykk.
Poenget er: De forventet. Så sterkt at det påvirket livene deres.
Gjør vi det?
Det er noe merkelig med hvordan vi forholder oss til gjenkomsten i dag.
Vi bekjenner den. Vi synger om den, noen ganger. Vi leser tekstene om den.
Men vi lever ikke som om vi venter på den.
Vi planlegger livene våre som om Jesus ikke kommer tilbake. Vi tenker på karriere og pensjon og fremtiden – uten at gjenkomsten er med i regnestykket.
Det er ikke galt å planlegge. Men det er underlig at forventningen er så fraværende.
Hva har skjedd?
Delvis er det tiden som har gått.
To tusen år. Generasjon etter generasjon har ventet, og han har ikke kommet. Er det rart at forventningen har bleknet?
«Hvor er det blitt av løftet om hans gjenkomst?» spurte spotterne allerede i Peters tid. «For helt fra fedrene døde, har alt fortsatt som det var fra skapelsen av.»
Det er et gammelt spørsmål. Og det føles mer presserende jo lenger tiden går.
Delvis er det at gjenkomsten virker – ja, hva skal vi kalle det? – merkelig.
Jesus som kommer tilbake på skyene. Basunstøt. Dom. Verdens ende.
Det høres ut som science fiction. Eller som noe fra en annen tid, en annen virkelighet.
Vi vet ikke helt hva vi skal gjøre med bildene. Så vi legger dem til side.
Delvis har vi lært å tolke annerledes.
«Gjenkomsten handler om Guds nærvær i historien,» sier noen. «Om at Kristus kommer til oss igjen og igjen, i nattverden, i de fattige, i hverandre.»
Det er ikke feil. Kristus er nær. Han kommer til oss på mange måter.
Men er det alt? Eller venter vi også på noe mer? Noe endelig?
Jesus selv var ikke uklar.
«Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og alle jordens folk skal bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet.»
Det er ikke metafor. Det er løfte.
«Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet.»
Det er ikke symbol. Det er forventning.
Apostlene forstod det konkret.
Da Jesus ble tatt opp til himmelen, sto disiplene og stirret oppover. To menn i hvite klær sa: «Denne Jesus som ble tatt opp fra dere til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen.»
På samme måte. Synlig. Konkret. Virkelig.
Det er dette vi bekjenner. Hver søndag. Med ordene fra oldkirken.
Ikke at Jesus kommer til oss i nattverden – selv om han gjør det.
Ikke at Jesus møter oss i de fattige – selv om han gjør det.
Men at han selv skal komme. I egen person. For å fullføre det han begynte.
Hvorfor er dette viktig?
Fordi det forandrer alt.
Hvis Jesus kommer tilbake, er historien på vei et sted.
Den er ikke en endeløs syklus. Ikke et kaos uten mål. Men en fortelling som beveger seg mot et klimaks.
Alt det vonde vi ser – urettferdigheten, lidelsen, ondskapen – er ikke siste ord. Det kommer en dag da det skal gjøres opp.
Hvis Jesus kommer tilbake, vil sannheten seire.
Alt det skjulte skal fram i lyset. All løgn skal avsløres. Alle masker skal falle.
Det er skremmende, på en måte. Men det er også befriende. For det betyr at sannheten ikke kan undertrykkes for alltid.
Hvis Jesus kommer tilbake, vil rettferdigheten vinne.
Undertrykkerne vil stå til ansvar. Ofrene vil få oppreisning. Det som er galt, skal rettes opp.
Ikke av oss. Ikke av våre utilstrekkelige rettssystemer. Men av ham som ser alt og dømmer rett.
«For å dømme levende og døde.»
Det er alvorlige ord. Vi liker dem kanskje ikke.
Dommen høres hard ut. Skremmende. Vi foretrekker en snillere Gud.
Men tenk på hva det betyr for dem som har lidd. For ofrene for overgrep. For de undertrykte. For dem som aldri fikk rettferdighet her.
For dem er dommen godt nytt. Det betyr at ondskapen ikke går fri. At noen ser. At noen bryr seg nok til å gjøre noe med det.
Dommen er ikke Guds hevn. Den er Guds rettferdighet.
Og en Gud uten rettferdighet er ikke en Gud å stole på.
Men gjenkomsten handler ikke bare om dom. Den handler om gjenforening.
«Jeg skal komme tilbake og ta dere til meg,» sa Jesus. «For at dere skal være der jeg er.»
Det er kjærlighet. Lengsel. En brudgom som kommer for å hente sin brud.
De første kristne levde med begge sider.
De visste at dommen kom. Og de frydet seg over det – fordi de visste at rettferdigheten kom med den.
De visste at Jesus kom tilbake. Og de lengtet etter det – fordi de elsket ham og ville se ham.
«Kom, Herre Jesus,» ba de. Ikke av frykt. Av lengsel.
Når ba du sist den bønnen?
«Kom, Herre Jesus.»
Ikke som en frase. Ikke som en avslutning på en andakt. Men som et ekte ønske.
For mange av oss ville den bønnen føles fremmed. Vi er ikke sikre på at vi vil at han skal komme. Ikke ennå. Ikke nå.
Vi har ting å gjøre. Liv å leve. Planer å fullføre.
Kanskje er det her problemet ligger.
Ikke i at vi ikke tror på gjenkomsten. Men i at vi ikke ønsker den.
Vi har det for godt her. Vi er for komfortable. Gjenkomsten ville forstyrre.
De første kristne hadde det ikke godt.
De var forfulgt, marginaliserte, fattige. For dem var gjenkomsten befrielse. Endelig slutt på lidelsen. Endelig rettferdighet.
Vi har det annerledes. Vi har bygget oss gode liv. Og gjenkomsten truer med å avbryte dem.
Men kanskje er det nettopp derfor vi trenger å gjenoppdage forventningen.
Ikke fordi vi skal ønske oss vekk fra verden. Men fordi forventningen forandrer hvordan vi lever i verden.
Den minner oss om at dette ikke er alt. At vi ikke skal klamre oss til det vi har. At noe større kommer.
Jesus fortalte lignelser om dette.
Om brudepikene som ventet på brudgommen. Noen var klare. Andre var ikke.
Om tjenerne som fikk ansvar mens herren var borte. Noen forvaltet trofast. Andre gjorde ikke.
Om sauene og geitene som ble skilt ved dommen. Noen hadde tjent ham i de fattige. Andre hadde ikke sett ham.
Alle lignelsene har samme poeng: Vær klar. Han kommer.
Ikke: «Han kommer kanskje.» Han kommer.
Ikke: «Han kommer en gang i en fjern fremtid.» Han kommer – og du vet ikke når.
Det er en merkelig balanse Jesus kaller oss til.
Lev som om han kan komme i dag. Planlegg som om han kanskje ikke kommer på lenge.
Vær beredt. Men ikke vær passiv.
Vent. Men ikke slutt å arbeide.
De første kristne fant denne balansen.
De levde i intens forventning – og de bygget menigheter, tok seg av fattige, evangeliserte, skrev brev.
Forventningen gjorde dem ikke passive. Den gjorde dem fokuserte.
For de visste at det de gjorde, hadde evig betydning. At herren kom tilbake og ville spørre: Hva gjorde du med det jeg ga deg?
«Han skal komme igjen for å dømme levende og døde.»
Det er ikke en frase. Det er en forventning.
Det er ikke en parentes. Det er horisonten.
Og spørsmålet til oss er det samme som Jesus stilte:
Når Menneskesønnen kommer, vil han finne troen på jorden?
Vil han finne mennesker som ventet?
Eller vil han finne mennesker som hadde glemt at han kom?
«Kom, Herre Jesus.»
Det var urmenigheetens bønn. Deres rop. Deres lengsel.
Kanskje er det på tide å lære den igjen.
Ikke som frase.
Men som forventning.