Kapittel 5: Legemets oppstandelse
«Jeg tror på legemets oppstandelse og det evige liv.»
Slik slutter trosbekjennelsen. De siste ordene. Klimakset. Det hele munner ut i.
Vi sier det hver søndag. Men hva mener vi?
Mener vi at sjelen vår skal leve videre? At noe av oss overlever døden?
Eller mener vi noe mer? Noe merkelig? Noe konkret?
Det er en setning som har forstyrret meg lenge.
«Sjelen hans er i himmelen nå.»
Vi sier det i begravelser. Ved dødsleier. I trøst til de sørgende.
Det er ment godt. Og det er noe sant i det. De som dør i troen, er hos Herren.
Men det er ikke hele sannheten. Det er bare halvparten.
For kristendommen tror ikke egentlig på «sjelen til himmelen».
Ikke som det endelige. Ikke som målet.
Kristendommen tror på legemets oppstandelse. Kroppens oppstandelse. Hele menneskets oppstandelse.
Det er noe helt annet.
La meg forklare.
Mange religioner og filosofier tror på sjelens udødelighet. Kroppen dør, sjelen lever videre. Materien er midlertidig, ånden er evig.
Det er en vakker tanke. Og den er ikke helt feil.
Men det er ikke kristen tro. Ikke egentlig.
Kristen tro sier noe mer radikalt.
Den sier at kroppen også skal reises opp. At materien har verdi. At det fysiske ikke bare er et midlertidig fengsel for sjelen.
Gud skapte mennesket som kropp og sjel i enhet. Og han skal gjenopprette den enheten.
Paulus var klar på dette.
Da noen i Korint begynte å tvile på oppstandelsen, ble han nesten sint.
«Men nå vil noen spørre: Hvordan står de døde opp? Hva slags kropp har de?»
Og så forklarer han. Ikke at sjelen lever videre mens kroppen råtner. Men at det såes en fysisk kropp og reises opp en åndelig kropp.
Merk ordene: Åndelig kropp. Ikke bare ånd. Kropp.
Noe fysisk. Noe konkret. Men forvandlet. Herliggjort. Annerledes enn det vi kjenner nå.
Jesus viste oss hvordan det ser ut.
Etter oppstandelsen var han ikke et spøkelse. Ikke en ånd. Han hadde en kropp.
«Se på hendene og føttene mine. Det er meg. Ta på meg og se! En ånd har ikke kjøtt og bein, slik dere ser at jeg har.»
Han spiste fisk med disiplene. De kunne ta på ham. Han var virkelig.
Men han var også annerledes. Han kom gjennom lukkede dører. Han forsvant plutselig. Kroppen var den samme – og likevel forvandlet.
Det er dette vi venter på.
Ikke bare at sjelen skal «fly til himmelen». Men at vi skal reises opp som hele mennesker. Med kropper. Virkelige, fysiske – men forvandlede.
Hvorfor er dette viktig?
Fordi det sier noe om hva det betyr å være menneske.
Vi lever i en kultur som ser ned på kroppen.
Kroppen er et problem. Noe som skal fikses, optimaliseres, kontrolleres. Eller ignoreres. Det «egentlige» meg er noe inni – sjelen, sinnet, bevisstheten.
Denne tanken har gamle røtter. Gnostikerne i oldkirken mente at materien var ond, skapt av en lavere gud. Frelsen var å befri ånden fra materiens fengsel.
Kirken avviste dette. Skapelsen er god, sa de. Kroppen er god. Gud ble selv kjøtt og blod i Jesus.
Men gnostisismen har en tendens til å snike seg inn igjen.
Når vi snakker om «sjelen til himmelen» som det endelige målet, har vi egentlig blitt gnostikere. Vi har sagt at kroppen til slutt ikke betyr noe. At det åndelige er det som teller.
Legemets oppstandelse er kirkens protest mot dette.
Den sier: Kroppen betyr noe. Til evig tid.
Det forandrer hvordan vi ser på livet her og nå.
Hvis kroppen bare er et midlertidig fengsel, spiller det mindre rolle hva vi gjør med den. Hvordan vi behandler den. Hvordan vi bruker den.
Men hvis kroppen skal reises opp – hvis den har evig verdi – da betyr det noe.
Det forandrer hvordan vi ser på døden.
Døden er ikke befrielse fra kroppen. Døden er en fiende. Noe unaturlig. Noe Gud skal overvinne.
«Den siste fienden som blir tilintetgjort, er døden,» skrev Paulus.
Vi skal ikke flykte fra kroppen. Vi skal få den tilbake – forvandlet, herliggjort, udødelig.
Det forandrer hvordan vi ser på de døde.
De som har gått før oss, venter. De er hos Herren, ja. Men de venter på noe mer.
De venter på oppstandelsen. På den dagen da gravene åpnes. Da kroppene reises opp. Da de blir hele igjen.
Ved en grav. Kisten senkes ned. Presten sier: «Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Av jorden skal du igjen oppstå.»
Av jorden skal du igjen oppstå.
Det er i slike øyeblikk ordene treffer. Det er ikke poesi. Det er bekjennelse. Vi tror at denne kroppen – denne som legges i jorden – en dag skal reises opp.
Det høres umulig ut. Absurd, nesten.
Kroppen råtner. Blir til støv. Spres for alle vinder.
Hvordan kan den reises opp?
Paulus visste at spørsmålet kom.
«Du uforstandige menneske!» svarte han. «Det du sår, får ikke liv uten at det dør.»
Han brukte bildet av et frø. Frøet dør i jorden. Men det som vokser opp, er noe mer. Noe annerledes. Noe herligere.
Slik er det med oppstandelsen. Kroppen som legges i jorden er som frøet. Det som reises opp, er noe mer.
Vi vet ikke nøyaktig hvordan det skjer.
Vi vet ikke hvordan Gud samler det som er spredt. Hvordan Han gjenskaper det som er borte.
Men vi tror at Han kan. For Han skapte alt av ingenting. Å gjenskape fra støv er ikke vanskeligere.
Og vi har et forbilde.
Jesus sto opp. Med kroppen. Ikke som et spøkelse, men som et menneske av kjøtt og blod.
Graven var tom. Kroppen var borte. Fordi kroppen var reist opp.
Det er derfor den tomme graven er så viktig.
Den forteller oss at oppstandelsen er fysisk. Konkret. Virkelig.
Hvis sjelen bare hadde forlatt kroppen og fløyet til himmelen, ville kroppen fortsatt ligget der. Men graven var tom.
Jesus tok kroppen med seg. Forvandlet. Herliggjort. Men virkelig.
«Men hva slags kropp?» spør vi fortsatt.
Paulus svarer: En herlighets kropp. En uforgjengelig kropp. En kropp som ikke lenger er underlagt død og forfall.
Det «sjelelige» legeme blir reist opp som et åndelig legeme. Ikke mindre fysisk – men mer. Mer virkelig. Mer levende.
C.S. Lewis forsøkte å beskrive det.
Han sammenlignet våre nåværende kropper med skygger. Det som kommer, er det solide. Det virkelige.
Vi tror vi er virkelige nå. Men vi er bare forsmak. Et frø. Det som kommer, er blomsten.
Dette er håpet vi har mistet.
Vi har redusert evigheten til «sjelen i himmelen». Noe vagt og åndelig. Noe diffust.
Men det kristne håpet er mer konkret. Mer fysisk. Mer jordnært, på en paradoksal måte.
Vi skal ikke flykte fra materien. Vi skal se materien forvandlet.
Det er håp for hele mennesket.
Ikke bare for sjelen. For kroppen også. For hele deg.
Du – med kroppen din, ansiktet ditt, hendene dine – du skal reises opp.
Det betyr at døden ikke får siste ord over kroppen din.
Sykdom, alderdom, forfall – alt det som bryter ned kroppen – er midlertidig.
Det kommer en dag da kroppen skal gjenopprettes. Ikke til det den var. Men til det den var ment å være.
For noen er dette det mest trøstende av alt.
For dem som lever med kronisk smerte. Som har kropper som svikter dem. Som kjenner forfallet i hvert ledd.
Dere skal få nye kropper. Ikke bare «fred i sjelen». Nye kropper.
For dem som har mistet noen.
Kroppen dere la i graven – den kroppen dere elsket, kjente, holdt rundt – den er ikke tapt for alltid.
Den skal reises opp. Dere skal kjenne dem igjen. Dere skal holde rundt dem igjen.
Dette er legemets oppstandelse.
Ikke en åndelig metafor. Ikke en vag udødelighet.
Men kroppen – din kropp – gjenreist. Forvandlet. Evig.
«Jeg tror på legemets oppstandelse.»
Når vi sier det, sier vi noe radikalt.
Vi sier at Gud bryr seg om kroppen. At materien har verdi. At det fysiske ikke er noe mindreverdig.
Vi sier at vi venter på noe konkret. Ikke bare en tilstand. Men en ny kropp i en ny verden.
Det er et håp du kan holde fast i.
Ikke abstrakt. Ikke diffust.
Men solid. Fysisk. Virkelig.
Som den oppstandne Jesus som sa: Ta på meg og se.