Kapittel 6: Den nye skapningen
«Og jeg så en ny himmel og en ny jord.»
Slik begynner det siste kapittelet i Bibelens store fortelling. Johannes på Patmos, forvist og alene, ser et syn av det som kommer.
Det høres så stort ut. Så fjernt. Så uvirkelig.
Men hva betyr det egentlig? Hva er det vi venter på?
La meg begynne med en vanlig misforståelse.
Mange tenker at det kristne håpet handler om å forlate jorden. Å flykte fra materien. Å komme «opp» til himmelen og la denne verden bak seg.
Jorden er syndig og ødelagt, tenker vi. Den skal brennes opp. Vi skal bort herfra.
Men det er ikke hva Bibelen sier.
Bibelen sier ikke at verden skal tilintetgjøres. Den sier at verden skal fornyes.
Ikke erstattes med noe helt annet. Men gjenskapt. Forvandlet. Gjort ny.
«Se, jeg gjør alle ting nye,» sier Gud i Johannes' syn. Ikke: «Se, jeg lager helt andre ting.» Men: «Jeg gjør alle ting nye.»
Det er en avgjørende forskjell.
Å kaste noe og lage noe nytt er én ting. Å ta noe ødelagt og gjenopprette det er noe annet.
Det kristne håpet er ikke at Gud gir opp skapelsen. Det er at han fullfører den.
Tenk på det slik.
Gud skapte verden og sa at den var god. Ikke bare brukbar. God.
Så kom synden og brøt ned. Skapningen ble «lagt under forgjengelighet», som Paulus sier. Ikke fordi den ville det selv, men fordi den ble trukket med i menneskets fall.
Men Paulus fortsetter: Skapningen «venter med lengsel» på å bli frigjort fra forgjengeligheten. Den venter på fornyelse.
Skapningen selv lengter.
Det er et merkelig bilde. Trærne, fjellene, havet – alt venter. Alt lengter etter befrielse.
Vi er ikke de eneste som venter. Hele verden venter med oss.
Og det som kommer, er ikke tilintetgjørelse. Det er fødsel.
Paulus bruker bildet av en fødende kvinne. Skapningen ligger i fødselsveer. Smertene er reelle. Men de peker mot noe – mot nytt liv som skal bryte fram.
Det er ikke slutten vi venter på. Det er begynnelsen.
Men hva er det som skal «fødes»? Hva er den nye skapningen?
Her må vi være ærlige: Vi vet ikke alle detaljene. Bibelen gir oss glimt, ikke kart.
Men glimtene er tydelige nok.
Johannes beskriver det han så.
En ny himmel og en ny jord. En by som kommer ned fra himmelen – det nye Jerusalem.
Og merk dette: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem.»
Gud kommer ned. Til jorden. Til oss.
Det kristne håpet er ikke at vi skal forlate jorden og dra til himmelen. Det er at himmelen skal komme til jorden. At Gud skal bo her. Hos oss.
Det snur opp ned på alt vi trodde.
Vi tenkte at målet var å komme bort. Men målet er at Gud skal komme hit.
Vi tenkte at jorden var midlertidig. Men jorden skal vare – fornyet, forvandlet.
Vi tenkte at materien skulle etterlates. Men materien skal gjennomsyres av Guds nærvær.
Det er derfor legemets oppstandelse hører sammen med den nye skapningen.
Vi får ikke bare nye kropper som flyter rundt i et åndelig ingenmannsland. Vi får nye kropper i en ny verden. Fysiske kropper på en fysisk jord.
Men en jord der døden er borte. Der tårene er tørket. Der forbannelsen er opphevet.
Johannes beskriver det slik:
«Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.»
Ikke at vi skal glemme. Men at det vonde skal være borte. Fjernet. Ikke lenger virkelig.
Prøv å forestille deg det.
Ingen sykdom. Ingen krig. Ingen urettferdighet.
Ingen gravsteder. Ingen sykehus. Ingen fengsler.
Ikke fordi vi har lukket øynene for det vonde. Men fordi det vonde ikke finnes lenger.
Det høres for godt ut til å være sant.
Og kanskje er det derfor vi har sluttet å tro på det. Det virker som ønskedrøm. Som eventyr.
Men det er løfte. Fra Ham som ikke lyver.
Og det er ikke bare fravær av det vonde. Det er nærvær av det gode.
«Guds bolig er hos menneskene.»
Vi skal se Hans ansikt. Vi skal leve i Hans nærvær. Ikke som gjester, men som hjemme.
Det er dette som er «himmelen», egentlig.
Ikke et sted langt borte. Ikke en sky vi sitter på.
Men å være hos Gud. Ansikt til ansikt. Uten noe som skiller.
Og det skal skje her. På jorden. I fornyede kropper, i en fornyet verden.
C.S. Lewis kalte denne verden for «skyggelandene». Virkelige nok, på sin måte. Men bare forsmak.
Det som kommer, sa han, er det egentlige landet. Mer solid. Mer virkelig. Mer levende enn noe vi har kjent.
Vi tror vi vet hva virkelighet er. Men vi har bare sett skygger på veggen. Det virkelige lyset kommer.
Dette forandrer hvordan vi ser på verden nå.
Hvis jorden bare var midlertidig – noe som skulle kastes – hvorfor bry seg om den?
Men hvis jorden skal fornyes, har den verdi. Den er ikke bare råmateriale for himmelen. Den er fremtidens hjem.
De som tror på den nye skapningen, kan ikke forakte skaperverket.
De kan ikke si: «Det spiller ingen rolle hva vi gjør med naturen. Alt skal jo brenne uansett.»
Nei. Alt skal fornyes. Og det vi gjør nå, forbereder – på mystisk vis – det som skal komme.
Paulus antyder dette når han skriver at vårt arbeid «ikke er forgjeves i Herren».
Noe av det vi bygger her, består. Noe av det vi gjør, bæres med inn i den nye verden.
Vi vet ikke nøyaktig hvordan. Men det gir mening til arbeidet vårt. Det er ikke bare tidevann som skyller bort. Det er frø som sås for evigheten.
Den nye skapningen er også forsoningens fullendelse.
Alt det som ble brutt ved syndefallet – forholdet til Gud, til hverandre, til skaperverket – alt skal gjenopprettes.
Ulven skal bo sammen med lammet, sier Jesaja. Barnet skal leke ved slangens hule.
Bildene er poetiske. Men de peker på noe virkelig: En verden der konflikten er over. Der freden råder. Der alt er som det var ment å være.
Shalom, kalte hebreerne det. Ikke bare fravær av krig, men fullstendig helhet. Alt på sin rette plass. Alt i harmoni.
Det er hva vi venter på. Ikke flukt fra verden, men verdens helbredelse.
Og i sentrum av alt: Lammet.
Johannes ser det nye Jerusalem, og i sentrum er ikke et tempel. For Gud selv er tempelet. Og Lammet er lyset.
Jesus – han som døde og sto opp – er sentrum i den nye skapningen. Ikke en abstrakt kraft. Ikke en upersonlig energi. Men Ham. Den korsfestede og oppstandne.
Det er derfor det kristne håpet er personlig.
Vi venter ikke på en tilstand. Vi venter på Ham.
Vi lengter ikke etter et sted. Vi lengter etter å se Hans ansikt.
Den nye skapningen er ikke målet i seg selv. Den er rammen rundt det egentlige målet: Å være hos Ham. For alltid.
«Amen. Kom, Herre Jesus!»
Slik slutter Åpenbaringsboken. Ikke med en beskrivelse. Med en bønn.
For det vi venter på, er ikke bare en ny verden. Det er ham som gjør den ny.
Men hva betyr dette for oss nå?
Det betyr at håpet er konkret. Vi venter på noe virkelig. Ikke en idé, men en verden.
Det betyr at skaperverket har verdi. Det skal ikke kastes, men fornyes.
Det betyr at arbeidet vårt betyr noe. Det vi gjør for kjærligheten, består.
Og det betyr at vi lever i mellomtiden.
Mellom det som var og det som kommer. Mellom første akt og siste akt.
Vi ser glimt av den nye skapningen allerede nå. Hver gang kjærligheten seirer. Hver gang rettferdigheten bryter gjennom. Hver gang det vakre tar pusten fra oss.
Det er forsmak. Løfter om det som kommer.
«Se, jeg gjør alle ting nye.»
Ikke: Jeg kaster alle ting.
Ikke: Jeg gir opp alle ting.
Men: Jeg gjør alle ting nye.
Det er håpet vårt.
Ikke flukt. Men fornyelse.
Ikke slutt. Men fullendelse.
Ikke borte fra verden. Men verden gjort ny.
Med Gud midt iblant oss.
For alltid.