Kapittel 7: Perspektivet vi har mistet
«Dette livet er det vi har.»
Setningen sies som en påminnelse. Om å være til stede. Om å gripe dagen. Om å ikke drømme bort tiden vi faktisk lever.
Den høres så klok ut. Så jordnær. Så takknemlig.
Og det er noe i det. Vi skal være til stede. Vi skal ikke flykte fra nåtiden.
Men spørsmålet er hva setningen gjør med oss når vi virkelig tror den. Når dette livet er alt vi har.
Det er et gammelt bilde: perspektiv.
Du står et sted og ser utover. Det du ser, avhenger av hvor du står.
Står du i dalen, ser du bare det som er rett foran deg. Står du på fjellet, ser du landskapet.
Perspektiv handler ikke om å fornekte det som er nært. Det handler om å se det i sammenheng med noe større.
De første kristne hadde et perspektiv vi har mistet.
De så dette livet – men de så det fra evighetens utsiktspunkt. Alt her ble veid mot det som kom.
Det gjorde ikke dette livet mindre viktig. Det gjorde det mindre overveldende.
Paulus uttrykte det slik:
«Våre trengsler er lette og kortvarige, og de skaper for oss en evig fylde av herlighet som veier uendelig mye mer.»
Lette og kortvarige? Paulus, som ble pisket, steinet, fengslet, forfulgt?
Hvordan kunne han si det?
Han kunne si det fordi han hadde perspektiv. Han veide trengslene mot evigheten – og da ble de lette.
Det er ikke at smerten ikke var virkelig. Det er at den ble satt i sammenheng.
Tenk på forskjellen mellom en smerte som aldri tar slutt og en smerte som du vet vil gå over.
Den første er fortvilelse. Den andre er utholdelig.
Perspektivet forandrer ikke smerten. Det forandrer evnen til å bære den.
Vi har mistet dette perspektivet.
Når dette livet er alt vi har, blir alt som skjer her uendelig tungt. Det finnes ingenting å veie det mot.
En sykdom er ikke en prøvelse på veien mot noe bedre. Den er bare tragisk.
Et tap er ikke et midlertidig skille. Det er endelig.
En urettferdighet er ikke noe som skal rettes opp. Den bare er.
Paradoksalt nok gjør fraværet av evighetsperspektiv oss mer desperate etter dette livet.
Vi må få alt ut av det. Nå. For det er alt vi har.
Vi må være lykkelige. Nå. For det kommer ingenting etterpå.
Vi må lykkes. Nå. For dette er vår eneste sjanse.
Presset blir enormt.
Jeg ser det i mennesker rundt meg.
Jakten på opplevelser. Frykten for å gå glipp av noe. Angsten for at tiden renner ut.
Hvis dette livet er alt, må hvert øyeblikk telle. Hver dag må være meningsfull. Hver beslutning blir avgjørende.
Det er utmattende.
De første kristne hadde en merkelig frihet.
De kunne tape ting. De kunne miste ting. De kunne til og med miste livet.
For de visste at dette ikke var alt. At det kom noe mer. At det de mistet her, ville bli funnet igjen – og mer til.
«Å leve er Kristus, å dø er en vinning,» skrev Paulus.
En vinning. Ikke et tap. En vinning.
Hvem kan si det hvis dette livet er alt? Da er døden det ultimate tapet.
Men Paulus hadde perspektiv. Han så forbi døden. Og det forandret alt.
Det er ikke at de første kristne var likegyldige til livet. Tvert imot.
Men de klamret seg ikke til det. De holdt det løst. De visste at det var noe større.
Det ga dem en frihet vi har mistet.
Tenk på hva perspektivet gjør med våre prioriteringer.
Hvis dette livet er alt, blir det materielle avgjørende. Penger, status, suksess – det er det eneste som teller.
Men hvis dette livet er forberedelse til noe mer, forskyves prioriteringene. Det som varer, blir viktigere enn det som forgår.
Jesus sa det rett ut:
«Samle dere ikke skatter på jorden, der møll og rust fortærer og tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen.»
Det høres naivt ut for moderne ører. Som om vi skal gi opp alt her for en belønning senere.
Men det er ikke poenget.
Poenget er perspektiv. Å se hva som varer. Å investere i det som består.
«Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?»
Spørsmålet gir bare mening hvis det finnes noe utover denne verden. Hvis sjelen er virkelig. Hvis evigheten venter.
Uten perspektivet blir spørsmålet meningsløst. Selvfølgelig skal du vinne verden – det er jo alt som finnes.
Det er her nå-kristendommen svikter.
Den vil ha Jesu etikk uten Jesu evighetsperspektiv. Den vil ha nestekjærligheten uten himmelen. Bergprekenen uten dommen.
Men Jesu ord henger sammen. Ta bort evigheten, og etikken mister sin grunn.
Hvorfor skal jeg elske mine fiender? Fordi Gud vil lønne meg. Fordi rettferdigheten kommer. Fordi det finnes en virkelighet der ondskapen ikke lønner seg.
Hvorfor skal jeg ikke bekymre meg for morgendagen? Fordi Gud ser meg. Fordi han holder meg. Fordi fremtiden er i hans hånd – og den fremtiden rekker forbi graven.
Hvorfor skal jeg være villig til å miste livet? Fordi den som mister sitt liv for Jesu skyld, skal finne det.
Alt dette forutsetter evigheten. Ta den bort, og ordene henger i løse luften.
Men perspektivet handler ikke bare om å holde ut det vonde. Det handler om å se det gode rett.
Uten evighetsperspektiv blir også gledene for tunge. De må bære hele vekten av lykken vår.
Denne ferien må være perfekt – det er kanskje den siste.
Dette forholdet må oppfylle alle behov – det er alt jeg har.
Denne karrieren må gi mening – for livet er kort.
Perspektivet letter trykket.
Det lar gledene være det de er – gaver, forsmak, glimt – uten at de må være alt.
En god middag trenger ikke være den ultimate opplevelsen. Den kan bare være god. For det kommer mer.
Et vennskap trenger ikke fylle alle tomrom. Det kan være det det er. For det kommer mer.
C.S. Lewis skrev om dette.
Han sa at de som tenker mest på himmelen, er de som gjør mest godt på jorden.
Det høres paradoksalt ut. Men det gir mening.
Når du ikke klamrer deg til denne verden, kan du gi mer av den bort. Når du vet at det kommer mer, kan du holde løsere på det du har.
De kristne gjennom historien som ga mest, var ofte de som tenkte mest på evigheten.
De som solgte alt for de fattige. De som ga livene sine i tjeneste. De som ikke samlet skatter på jorden.
Det var ikke fordi de foraktet jorden. Det var fordi de hadde perspektiv.
Vi har mistet dette perspektivet.
Og med det har vi mistet både evnen til å tåle det vonde og evnen til å nyte det gode.
For alt blir for tungt når dette livet er alt.
Hvordan får vi perspektivet tilbake?
Ikke ved å fornekte nåtiden. Ikke ved å drømme oss bort.
Men ved å løfte blikket. Ved å minne oss selv om at det vi ser, ikke er alt som finnes.
Det er derfor liturgien er så viktig.
Hver søndag bekjenner vi: «Han skal komme igjen.» «Jeg tror på legemets oppstandelse og det evige liv.»
Ordene minner oss. Løfter blikket vårt. Gir perspektiv.
Hvis vi mener dem.
Det er derfor vi trenger fortellingene.
Om de hellige som gikk før oss. Om martyrene som ga alt. Om de som levde med blikket festet på det usynlige.
De viser oss hva perspektiv betyr i praksis. Hvordan det formet liv.
Det er derfor vi trenger stillheten.
Øyeblikkene der vi stopper opp og spør: Hva varer? Hva består? Hva har virkelig verdi?
Spørsmål som bare gir mening hvis det finnes noe utover det umiddelbare.
«Dette livet er det vi har.»
Nei. Dette livet er det vi har nå. Det er ikke alt vi har.
Og forskjellen er avgjørende.
Perspektivet forandrer ikke virkeligheten. Det forandrer hvordan vi ser virkeligheten.
Og det vi ser, former hvordan vi lever.
De første kristne så annerledes. De så dette livet i lys av evigheten.
Og det ga dem frihet. Utholdenhet. Mot. Glede.
Vi kan se slik igjen.
Ikke ved å flykte fra nåtiden. Men ved å se den fra et annet sted.
Fra fjellet. Fra evigheten.
Der alt faller på plass.