Kapittel 8: Kraften som kommer fra å vente
«Jeg orker ikke mer.»
Setningen sies oftere enn vi tror. Ikke alltid høyt. Ofte bare som en stille oppgivelse innvendig.
Kreftene tar slutt. Motet svikter. Veien virker for lang.
Det er menneskelig. Vi er sårbare. Og livet er hardt.
Men spørsmålet er hva som gir oss kraft til å fortsette. Hvor henter vi styrke når vår egen er brukt opp?
De første kristne hadde en kraft vi har glemt.
De ble forfulgt. Fengslet. Drept. De hadde alle grunner til å gi opp.
Men de ga ikke opp.
Hvor kom kraften fra?
Den kom fra håpet.
Ikke et vagt «kanskje går det bra». Ikke en optimistisk innstilling. Men et konkret håp om det som skulle komme.
De visste at det de led, var midlertidig. De visste at seieren var sikker. De visste hvordan historien endte.
Og den vissheten ga kraft.
Det er noe merkelig med å vite slutten.
Tenk på en film du har sett før. Du vet at helten overlever. Du vet at det vonde tar slutt.
Det forandrer hvordan du ser de mørke scenene. De er fortsatt mørke. Men de er ikke håpløse.
De første kristne så livet som en slik film.
De var i de mørke scenene. Forfølgelse, smerte, død. Men de kjente slutten.
«Vi er mer enn seierherrer,» skrev Paulus. Ikke: «Vi håper å seire.» Men: «Vi er allerede seierherrer.»
Hvordan kunne han si det midt i lidelsen? Fordi han visste slutten.
Håpet ga dem utholdenhet.
Ikke utholdenhet som grå resignasjon. Ikke det å «holde ut» med sammenbitte tenner.
Men utholdenhet som springer ut av visshet. Som en løper som ser målstreken.
Hebreerbrevets forfatter beskriver det:
«Også vi som har så stor en sky av vitner omkring oss – la oss legge av alt som tynger... og løpe med utholdenhet i den kampen vi har foran oss.»
Og så kommer nøkkelen: «Med blikket festet på Jesus, troens opphavsmann og fullender.»
Blikket festet. Ikke på problemene. Ikke på smerten. Men på ham som venter ved målstreken.
Det er her vi finner kraften.
Ikke i oss selv. Ikke i vår egen viljestyrke. Men i det vi ser mot.
Kraften kommer fra håpet.
Men vi har mistet denne kilden.
Når evigheten blir en parentes, når fremtiden forsvinner, står vi igjen med bare våre egne krefter.
Og våre egne krefter er ikke nok.
Jeg ser det overalt.
Utbrenthet. Utmattelse. Mennesker som gir alt de har – for familie, arbeid, gode saker – og så kollapser.
Vi har ingen reserver. Ingen kilde utenfor oss selv. Ingenting å hente kraft fra.
Det er her håpet gjør en forskjell.
Ikke som flukt fra virkeligheten. Men som en kilde som aldri tørker ut.
For håpet peker på noe utenfor oss. Noe større enn oss. Noe som kommer til oss, ikke fra oss.
Paulus beskrev det slik:
«Vi mister ikke motet. Selv om vårt ytre menneske går til grunne, fornyes vårt indre menneske dag for dag.»
Dag for dag. Ny kraft. Ny fylling.
Ikke fra egen innsats. Men fra håpet om det som kommer.
Det er en paradoks her.
De som venter, er ofte de sterkeste.
Ikke fordi de er hardføre av natur. Men fordi de har en kilde som ikke tar slutt.
Tenk på martyrene.
Mennesker som gikk i døden med sanger på leppene. Som velsignet sine bødler. Som nektet å fornekte.
Var de bare spesielt tapre? Noen var det kanskje.
Men mange var helt vanlige mennesker. Svake. Redde. Menneskelige.
Det som bar dem, var ikke personlighet. Det var håp.
Polykarp, den gamle biskopen, ble truet med bålet.
«Sverg ved keiserens ånd, og jeg slipper deg fri,» sa prokonsulen.
«I åttiseks år har jeg tjent ham, og han har aldri gjort meg noe vondt,» svarte Polykarp. «Hvordan kan jeg spotte min konge som har frelst meg?»
Hvor kom den kraften fra? Fra en åttiseksåring med sviktende kropp?
Nei. Fra håpet. Fra vissheten om det som ventet.
Vi har mistet denne kraften.
Vi har mange teknikker for selvhjelp. Mange strategier for å klare oss. Mange metoder for å håndtere stress.
Alt sammen nyttig. Men alt sammen begrenset.
For det henter kraft fra oss selv. Og vi tar slutt.
Håpet henter kraft fra utsiden.
Det peker på noe som kommer. Noe som gis. Noe vi ikke må skape selv.
Og den kraften tar aldri slutt.
Det er derfor Paulus kunne si: «Når jeg er svak, da er jeg sterk.»
Ikke fordi svakhet er styrke. Men fordi svakheten åpner for en annen kraft.
Når egen styrke ikke er nok, kommer håpets kraft til sin rett.
Men håpet gir ikke bare utholdenhet. Det gir frimodighet.
Tenk på hva de første kristne våget.
De talte til keisere. De nektet å tilbe avguder. De brøt med alt de kjente for å følge Kristus.
Hvor kom motet fra?
Det kom fra vissheten om fremtiden.
Når du vet at det verste noen kan gjøre deg er å drepe kroppen – og at kroppen skal reises opp – da mister truslene sin makt.
Når du vet at ingen urettferdighet er endelig – at dommen kommer – da kan du tåle urett nå.
Når du vet at du har et hjemland i himmelen – da kan du være fremmed her.
Håpet gjør deg fri.
Fri fra frykten for å tape. Fri fra behovet for å klamre deg fast. Fri til å gi det du har.
For du vet at det kommer mer.
De kristne som ga mest, var ofte de som holdt løsest på det de hadde.
Ikke fordi de var likegyldige. Men fordi de var frie.
Frie fordi de ventet på noe større.
Håpet gir også tålmodighet.
Ikke den grå tålmodigheten som resignerer. Men den levende tålmodigheten som vet at det er verdt å vente.
Jakob skriver:
«Vær tålmodige, søsken, til Herren kommer. Bonden venter på jordens dyrebare grøde og er tålmodig til den har fått høstregn og vårregn.»
Bonden venter. Ikke passivt. Han har sådd. Han har arbeidet. Men nå venter han.
For han vet at høsten kommer.
Slik er det med håpet.
Vi arbeider. Vi tjener. Vi lever. Men vi venter også.
Og ventingen er ikke passiv. Den er full av forventning.
Det er forskjell på å vente uten håp og å vente med håp.
Å vente uten håp er tomhet. Det er bare tid som går.
Å vente med håp er forventning. Det er tid som beveger seg mot noe.
De første kristne ventet med håp.
De visste ikke når. Men de visste at. Og det var nok.
Håpet gir også trøst.
Ikke billig trøst som sier at alt er bra når det ikke er det. Men ekte trøst som anerkjenner smerten – og likevel peker videre.
«Vi vil ikke at dere skal være uvitende om dem som er sovnet inn,» skrev Paulus til tessalonikerne. «For dere skal ikke sørge som de andre, som er uten håp.»
Merk hva han sier. Han sier ikke: Ikke sørg. Han sier: Ikke sørg som de uten håp.
Sorgen er reell. Tapet er virkelig. Tårene er ekte.
Men håpet forandrer sorgen. Det gir den en annen kvalitet.
Sorg uten håp er fortvilelse. Sorg med håp er lengselfull venting.
Begge gjør vondt. Men den ene har en horisont.
Jeg tenker på alle som har mistet noen.
Sorgen kan være knusende. Fraværet kan være uutholdelig.
Men håpet – det konkrete håpet om oppstandelsen, om gjensynet – gir et sted å sette føttene.
Ikke at smerten forsvinner. Men at den ikke er alt.
Dette er kraften som kommer fra å vente.
Utholdenhet. Frimodighet. Tålmodighet. Trøst.
Alt springer ut av håpet.
Vi har mistet denne kraften.
Vi har gjort troen til et nå-prosjekt, og så lurer vi på hvorfor vi er utslitte.
Vi har fjernet evigheten, og så lurer vi på hvorfor vi ikke har frimodighet.
Vi har glemt fremtiden, og så lurer vi på hvorfor sorgen knuser oss.
Men kraften er tilgjengelig.
Ikke i oss selv. Ikke i teknikker og metoder.
Men i håpet. I det vi venter på.
«De som venter på Herren, får ny kraft,» skrev Jesaja. «De løfter vingene som ørner, de løper og blir ikke trette, de går og blir ikke utmattet.»
Ny kraft. Ikke egen kraft. Ny.
Den kommer til dem som venter.
Venter du?
Ikke passivt. Ikke resignert.
Men forventningsfullt. Med blikket festet på ham som kommer.
Der er kilden.
Der er kraften.
I håpet som aldri tar slutt.