Kapittel 9: Å se døden i øynene
«Vi snakker ikke om sånt.»
Setningen faller når samtalen dreier mot døden. Et ubehag senker seg. Blikk vendes bort. Temaet skiftes.
Den høres så naturlig ut. Så beskyttende. Så omtenksom.
For hvem vil snakke om døden? Det er morbid. Deprimerende. Sykelig.
Men spørsmålet er hva vi mister når vi ikke snakker om det. Hva skjer når vi gjør døden til tabu?
Vi lever i en kultur som gjemmer døden.
De døende flyttes til institusjoner. Likene overlates til profesjonelle. Begravelsene er korte og kontrollerte.
En gang var døden en del av livet. Folk døde hjemme. Familier stelte sine døde. Barna så besteforeldrene dø.
Nå er døden blitt usynlig. Noe som skjer andre steder. Noe vi slipper å se.
Men døden forsvinner ikke fordi vi gjemmer den.
Den venter. Tålmodig. På hver av oss.
Og jo mer vi gjemmer den, jo mer skremmende blir den. Jo mer fremmede blir vi for vår egen dødelighet.
De første kristne hadde et annet forhold til døden.
De så den i øynene. Snakket om den. Forberedte seg på den.
Ikke fordi de var morbide. Men fordi de hadde et håp som rakte forbi den.
«Å leve er Kristus, å dø er en vinning.»
Paulus skrev det fra fengselet. Med døden som en reell mulighet.
En vinning. Ikke et tap. Ikke en tragedie. En vinning.
Kan vi si det i dag?
De fleste av oss nøler. Døden føles ikke som vinning. Den føles som slutt. Som tap. Som det vi frykter mest.
Og kanskje er det nettopp derfor vi trenger å gjenoppdage det de første kristne visste.
De visste at døden ikke var slutten.
Ikke fordi de fornektet den. De så den klarere enn vi gjør. De kjente dens brutalitet, dens uunngåelighet.
Men de så forbi den. Til det som ventet på den andre siden.
«Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?»
Det er Paulus igjen. Ikke naive ord fra en som ikke kjente døden. Men triumferende ord fra en som kjente noe større.
Døden har en brodd. Den gjør vondt. Den river fra hverandre.
Men brodden er trukket ut. Seieren er tatt fra den. Av ham som sto opp.
Her er kjernen: Jesu oppstandelse forandrer alt.
Hvis Jesus sto opp fra de døde, er døden ikke lenger endelig. Den er beseiret. Overvunnet.
Ikke at vi slipper å dø. Men at døden ikke får siste ord.
De første kristne levde i denne vissheten.
De så martyrene dø med fred. De sang salmer i katakombene. De gravla sine døde med håp.
Ikke håp som usikkerhet. Håp som forventning.
Gravskriftene fra oldkirken forteller historien.
Hedenske graver bar inskripsjoner som: «Jeg var ikke, jeg var, jeg er ikke, jeg bryr meg ikke.»
Kristne graver bar andre ord: «Her hviler i fred...» «I håp om oppstandelsen...» «Vi skal møtes igjen.»
To helt forskjellige måter å møte døden på.
Hva ga dem denne freden?
Ikke personlighet. Ikke naturlig mot.
Håpet. Det konkrete håpet om oppstandelsen.
Jeg tenker ofte på hva vi har mistet.
Vi har moderne medisin. Lengre liv. Mindre smerte.
Men vi har også mer angst for døden enn noen generasjon før oss.
For vi har mistet håpet som bar dem gjennom.
Uten håp blir døden bare mørke.
Et stup vi faller i. Et ingenting vi forsvinner inn i.
Ingen undrer på at vi ikke vil snakke om det.
Men med håpet blir døden noe annet.
Fortsatt alvorlig. Fortsatt smertefullt. Men ikke slutten.
En port. En overgang. En fødsel til noe nytt.
Jesus brukte akkurat det bildet.
«En kvinne som skal føde, er engstelig fordi hennes time er kommet. Men når barnet er født, husker hun ikke smerten lenger, for hun gleder seg over at et menneske er født til verden.»
Døden som fødsel. Smerte som går over i glede.
De hellige gjennom historien har sett det slik.
Frans av Assisi kalte døden «søster». Ikke fiende. Søster.
Thérèse av Lisieux sa på dødsleiet: «Jeg dør ikke, jeg går inn i livet.»
De så noe vi ikke ser. Eller rettere: De så noe vi har glemt å se.
Hva ville det bety å se døden i øynene igjen?
Ikke morbid grubling. Ikke sykelig opptatthet.
Men ærlig erkjennelse av at vi skal dø – og håpets svar på den erkjennelsen.
Det ville forandre hvordan vi lever.
For døden setter livet i perspektiv. Den minner oss om at tiden er begrenset. At valgene betyr noe. At noe er viktigere enn annet.
«Lær oss å telle våre dager,» ba salmisten, «så vi kan få visdom i hjertet.»
Visdom kommer fra å kjenne sin dødelighet.
Det ville forandre hvordan vi prioriterer.
Når du vet at livet er kort, bruker du det annerledes. Du kaster ikke bort tid på det uviktige. Du holder fast på det som varer.
Ingen sa på dødsleiet: «Jeg skulle ønske jeg hadde jobbet mer.»
Men mange har sagt: «Jeg skulle ønske jeg hadde elsket mer.»
Det ville forandre hvordan vi forholder oss til de døende.
Vi ville ikke flykte. Ikke overlate dem til andre. Men være der. Holde hender. Se døden i øynene sammen.
Det er en tjeneste vi har mistet. En tjeneste de døende trenger.
Og det ville forandre hvordan vi møter vår egen død.
Med frykt, ja. Frykt er naturlig. Jesus selv svettet blod i Getsemane.
Men ikke bare frykt. Også håp. Også forventning. Også tillit til ham som har gått veien før.
En kvinne som vet at hun skal dø. Kreften har spredd seg. Måneder, kanskje uker, sier legene.
«Er du redd?»
Hun tenker seg om. «Noen ganger. Om natten, mest. Men så minner jeg meg selv om at Jesus er der. At han har gått gjennom døden. At han venter.»
Hun smiler. «Det er litt som å reise til et fremmed land. Litt skummelt. Men noen du elsker venter ved ankomsten.»
Det er hva håpet gjør.
Det tar ikke bort frykten helt. Men det gir noe å holde fast i. Noen som venter.
De første kristne forberedte seg på døden.
Ikke som grubling, men som øvelse. De minte seg selv om dødeligheten. Tenkte gjennom hva som ventet.
«Memento mori,» kalte de det senere. Husk at du skal dø.
Det høres dystert ut. Men det var frigjørende.
For den som har sett døden i øynene, trenger ikke lenger flykte fra den.
Luther sa at en kristen skal øve seg på døden hele livet.
Ikke for å bli morbid. Men for å være klar. For å møte den uten panikk.
De som øver, dør bedre. De som forbereder seg, har fred.
Vi har sluttet å øve.
Vi later som døden ikke finnes. Til den plutselig står der. Og da er vi uforberedt.
Håpet gir oss mot til å se døden i øynene.
Ikke fordi vi fornekter alvoret. Men fordi vi ser noe på den andre siden.
Oppstandelsen. Gjensynet. Ham som venter.
«Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe vondt. For du er med meg.»
David visste det. Han gikk gjennom dalen. Men han gikk ikke alene.
Det er håpets hemmelighet. Ikke at vi slipper unna dalen. Men at vi ikke går alene.
Døden kommer. Til alle. Til deg.
Du kan gjemme den. Late som den ikke finnes. Vende blikket bort.
Eller du kan se den i øynene. Med frykt, ja. Men også med håp.
For den som har sett oppstandelsen, ser døden annerledes.
Den er fortsatt fiende. Den siste fienden. Men en beseiret fiende.
En fiende som ikke får siste ord.
«Å leve er Kristus, å dø er en vinning.»
Det er ikke ord for de overfladiske. Det er ord for dem som har sett dypt.
Sett døden i øynene. Og sett forbi den.
Kan du si det?
Kanskje ikke ennå. Kanskje må håpet vokse først.
Men det er dit vi skal. Dit håpet bærer oss.
Til et sted der selv døden er vinning.
Fordi den fører oss til ham.