Kapittel 10: De som ventet – og forandret verden
«De tenkte bare på himmelen.»
Setningen brukes som kritikk. Som forklaring på hvorfor kristen tro har sviktet verden. Som argument for at vi må fokusere på nåtiden i stedet.
Den høres så overbevisende ut. Så opplagt. Så moderne.
For hvis du tenker på himmelen, tenker du ikke på jorden. Hvis du venter på fremtiden, forsømmer du nåtiden. Eller?
Men hva om det er omvendt?
Her er det merkelige: De som tenkte mest på himmelen, forandret ofte verden mest.
Det er et historisk faktum. Ikke en from påstand. Et faktum.
De første kristne forventet Jesu snarlige gjenkomst – og de snudde Romerriket på hodet.
Hvordan henger det sammen?
La oss begynne med begynnelsen.
Urkirken levde i intens forventning. «Maranata,» ba de. Kom, Herre. De trodde det kunne skje når som helst.
Og hva gjorde de mens de ventet?
De solgte eiendommene sine og delte med alle som trengte. De brøt ned skillelinjer mellom jøde og greker, slave og fri, mann og kvinne. De tok seg av syke, fattige, utstøtte.
De forandret alt rundt seg.
Det er ikke til tross for at de ventet. Det er fordi de ventet.
Når du vet at Herren kommer snart, lever du annerledes. Du holder løst på det du eier. Du bryr deg mindre om status. Du investerer i det som varer.
Forventningen frigjorde dem.
Tenk på hva de møtte.
Et samfunn bygget på makt og ære. Et system der de sterke hersket og de svake led. Et imperium som tilba keiseren.
De første kristne nektet å tilpasse seg. De bygget fellesskap som var annerledes. De viste en annen måte å leve på.
Og verden la merke til det.
«Se hvordan de elsker hverandre,» sa de utenforstående. Det var ikke ironi. Det var forbløffelse.
Kjærligheten deres var synlig. Konkret. Radikal.
Og den sprang ut av håpet.
For når du venter på Guds rike, begynner du å leve som om det allerede er her.
Du behandler mennesker som om de har uendelig verdi – for det har de i evighetens perspektiv.
Du deler det du har – for du vet at det kommer noe bedre.
Du står opp mot urett – for du vet at dommen kommer.
Hopp noen århundrer frem.
Middelalderens klostre. Munker og nonner som hadde trukket seg tilbake fra verden for å vente på Gud.
Verdensfjerne drømmere? Virkelighetsfjerne mystikere?
Nei. De bevarte kunnskapen da sivilisasjonen kollapset. De bygget sykehus og skoler. De ryddet skog og dyrket jord. De la grunnlaget for europeisk sivilisasjon.
Mens de ventet på himmelen, forandret de jorden.
Eller tenk på abolisjonistene.
William Wilberforce kjempet i femti år mot slaveriet. Mot et system som hele det britiske imperiet var bygget på. Mot økonomiske interesser og politisk motstand.
Hva drev ham?
Hans personlige tro var gjennomsyret av evighetsperspektiv. Han trodde på dommen. Han trodde at Gud så. Han trodde at rettferdigheten ville seire – om ikke her, så i evigheten.
Det ga ham mot til å fortsette når alt så håpløst ut.
Eller tenk på dem som skjulte jøder under krigen.
Mange av dem var dypt troende mennesker. Mennesker som trodde på himmelen, på dommen, på evigheten.
Corrie ten Boom og familien hennes gjemte jøder i hjemmet sitt. De visste at det kunne koste dem livet.
«Hvert menneske har en udødelig sjel,» sa hun. «Det forandrer hvordan du behandler dem.»
Evighetsperspektivet ga mot til å gjøre det rette – selv når prisen var høy.
Eller tenk på borgerrettighetsbevegelsen.
Martin Luther King Jr. var pastor. En mann som trodde på himmelen, på dommen, på Guds rike.
«We shall overcome» var ikke bare en sang om sosial forandring. Den var en sang om håp. Om at rettferdigheten til slutt ville seire.
King talte om «the arc of the moral universe» – at historien bøyer seg mot rettferdighet.
Hvor fikk han den vissheten? Fra sitt håp. Fra sin tro på at Gud handler i historien og vil fullføre det han har begynt.
Det er et mønster her.
De som trodde mest på himmelen, gjorde ofte mest på jorden.
De som ventet på Guds rike, bygget dets tegn her og nå.
De som hadde håp for fremtiden, hadde kraft til å forandre nåtiden.
Hvorfor er det slik?
Flere grunner.
For det første: Håpet frigjør fra frykt.
Når du vet hvordan historien ender, trenger du ikke frykte dem som truer. Du kan stå imot makten fordi du vet at makten ikke er endelig.
Martyrene sang mens de døde. Abolisjonistene fortsatte trass i motgangen. King marsjerte selv når det var farlig.
Frykten mister grepet når håpet er sterkt nok.
For det andre: Håpet frigjør fra grådighet.
Når du vet at dette livet ikke er alt, kan du gi bort det du har. Du trenger ikke klamre deg til rikdom eller status.
De første kristne delte alt. Klostrene avstod fra eiendom. Wilberforce brukte formuen sin på kampen.
Generøsitet springer ut av håpet.
For det tredje: Håpet gir utholdenhet.
Kampen for rettferdighet er lang. Ofte ser du ikke fruktene av arbeidet ditt. Ofte virker alt håpløst.
Men når du venter på Gud, kan du fortsette. Du vet at ingenting er forgjeves. Du vet at seieren kommer, selv om du ikke ser den.
Wilberforce kjempet i femti år. King visste at han kanskje ikke fikk se det lovede land. De fortsatte likevel.
Utholdenhet springer ut av håpet.
For det fjerde: Håpet gir retning.
Når du vet hva Guds rike ser ut som, vet du hva du skal arbeide mot. Du har en visjon. Et mål.
Riket der de siste blir de første. Der de fattige får godt nytt. Der rettferdigheten råder.
Det er kompasset som viser vei.
Så hva skjedde?
Hvorfor tror vi i dag at himmelvendt tro gjør deg verdensfremmed?
Kanskje fordi vi har sett dårlige eksempler.
Det finnes kristne som har brukt evigheten som unnskyldning for likegyldighet. Som har sagt: «Det viktigste er sjelen, ikke kroppen. Det viktigste er frelsen, ikke rettferdigheten.»
De finnes. Og de har gjort skade.
Men de representerer ikke den store tradisjonen. De er unntaket, ikke regelen.
Kanskje fordi vi har misforstått hva håpet gjør.
Vi tror at håp om fremtiden tar fokus fra nåtiden. At det er et nullsumspill.
Men håpet fungerer ikke slik. Det tar ikke fra nåtiden. Det gir til den.
Det gir perspektiv, kraft, retning, mot.
Se på de store skikkelsene i kirkens historie.
De som kjempet for de fattige. De som sto imot undertrykkerne. De som bygget sykehus og skoler og barnehjem.
Nesten alle var mennesker med et sterkt evighetsperspektiv. Mennesker som ventet på Guds rike.
Og se på vår tid.
Se på dem som tror mest på himmelen. Ofte er det de samme som gjør mest på jorden.
Mother Teresa levde i intens forventning om evigheten – og ga livet sitt til de døende i Calcuttas slum.
Desmond Tutu trodde dypt på dommen og rettferdigheten – og kjempet mot apartheid.
De himmelvendte er ofte de mest jordnære.
Det er et paradoks.
Men det er et paradoks som stemmer med virkeligheten.
Hva betyr det for oss?
Det betyr at vi ikke trenger å velge mellom himmel og jord. Mellom fremtid og nåtid. Mellom håp og handling.
Tvert imot.
Jo sterkere vi venter på Guds rike, jo mer vil vi se tegn på det her. Jo mer vil vi arbeide for det. Jo mer vil vi leve det.
De som ventet, forandret verden.
Ikke til tross for håpet.
På grunn av det.
Og kanskje kan vi lære av dem.
Kanskje kan vi gjenoppdage at veien til å forandre verden ikke er å gi opp himmelen.
Men å vente på den så intenst at vi begynner å leve som om den allerede er her.