Kapittel 11: Håp er ikke eskapisme
«Det er bare virkelighetsflukt.»
Setningen brukes ofte om kristent håp. Om troen på himmelen. Om forventningen om det som kommer.
Den høres så skarp ut. Så avslørende. Som om den river masken av en naiv tro.
For vi kjenner jo kritikken. «Religion er opium for folket.» En bedøvelse som gjør at vi tåler urettferdigheten her fordi vi drømmer om rettferdighet der. En flukt fra virkeligheten fordi virkeligheten er for hard.
Men stemmer det?
La meg ta innvendingen på alvor.
Det finnes en eskapistisk tro. En tro som bruker himmelen som unnskyldning for å flykte fra ansvaret her. Som sier: «Hvorfor bry seg om urettferdighet når alt ordner seg i evigheten?»
Den troen finnes. Og den er et svik.
Den forråder de fattige ved å tilby trøst i stedet for brød. Den forråder de undertrykte ved å tilby løfter i stedet for frigjøring.
Kritikerne har rett i å avvise den.
Men er det kristent håp de avviser? Eller er det en karikatur?
For det håpet Bibelen tegner opp, ser annerledes ut.
Tenk på profetene.
Jesaja, Amos, Mika – de talte om Guds fremtidige rike. Om den dagen da rettferdigheten skulle flomme som en elv.
Var de eskapister?
Nei. De var de skarpeste kritikerne av urettferdigheten i sin egen tid. De gikk løs på konger og prester og rike som undertrykte fattige.
Fremtidshåpet gjorde dem ikke passive. Det gjorde dem radikale.
Tenk på Jesus.
Han forkynte Guds rike som skulle komme i fullt mål. Han lærte disiplene å be: «Komme ditt rike.»
Var han eskapist?
Han helbredet syke. Han ga mat til sultne. Han inkluderte utstøtte. Han utfordret makten.
Han var det mest jordnære menneske som har levd – og samtidig det mest himmelvendte.
Tenk på Paulus.
Han lengtet etter å «bryte opp og være sammen med Kristus». Han skrev om herligheten som ventet.
Var han eskapist?
Han plantet menigheter gjennom hele Romerriket. Han skrev brev fulle av praktisk veiledning. Han arbeidet med hendene sine. Han samlet inn penger til fattige.
Mannen som lengtet mest etter himmelen, gjorde mest på jorden.
Det er et mønster her.
Bibelsk håp driver ikke til flukt. Det driver til engasjement.
Ikke til tross for fremtidsperspektivet. På grunn av det.
Hvorfor er det slik?
Fordi kristent håp ikke er drøm om en annen verden. Det er forventning om denne verdens fornyelse.
Tenk på forskjellen.
Eskapisme sier: Denne verden er tapt. Gi den opp. Drøm deg bort til en annen.
Kristent håp sier: Denne verden skal fornyes. Gud gir ikke opp skaperverket. Han kommer tilbake for å gjøre alt nytt.
Det er helt forskjellig.
Hvis verden bare skal kastes, spiller den ingen rolle.
Men hvis verden skal fornyes, har den uendelig verdi.
Og det vi gjør her – for rettferdigheten, for de fattige, for skaperverket – er ikke meningsløst. Det er frø som sås for evigheten.
Paulus antyder dette når han skriver at vårt arbeid «ikke er forgjeves i Herren».
Noe av det vi bygger, består. Noe av det vi gjør for kjærligheten, bæres med inn i den nye verden.
Det er det motsatte av eskapisme. Det er dyp investering i denne verden – fordi denne verden har evig betydning.
Men hva med dem som lider?
Er ikke håpet om himmelen en billig trøst til dem som har det vondt? En måte å holde dem passive på?
La oss se nærmere på det.
Slavene i Amerika sang spirituals. Sanger om Jordan, om det lovede land, om å komme hjem.
Var det eskapisme?
Kritikere har sagt det. Sang dem passive. Holdt dem nede.
Men se hva som faktisk skjedde.
Sangene holdt dem oppe. Ga dem identitet. Minte dem om at de var mer enn slaver – de var Guds barn på vei til frihet.
Og fra den tradisjonen kom borgerrettighetsbevegelsen. Fra de samme sangene, det samme håpet.
Eskapisme? Nei. Motstandskraft.
Det er forskjell på bedøvelse og styrke.
Bedøvelse tar bort smerten uten å forandre noe. Den gjør deg passiv.
Styrke hjelper deg å bære smerten og kjempe videre. Den gjør deg aktiv.
Kristent håp er ikke bedøvelse. Det er styrke.
«Religion er opium for folket,» sa Marx.
Men han så bare karikaturen. En kirke som støttet undertrykkerne og trøstet de undertrykte med løfter om himmelen.
Det finnes slik religion. Og den fortjener kritikk.
Men den beste kristne tradisjonen har alltid vært annerledes. Den har stått på de fattiges side. Den har utfordret makten. Den har kjempet for rettferdighet.
Og den har gjort det nettopp fordi den trodde på dommen, på evigheten, på Guds rike.
Se på historien.
Hvem avskaffet slaveriet? I stor grad troende mennesker drevet av evighetsperspektiv.
Hvem bygget sykehusene? Kirken, lenge før staten tok over.
Hvem kjempet for borgerrettigheter? Pastorer og menigheter som sang om himmelen.
Eskapister?
Innvendingen treffer altså feil.
Ikke fordi den er helt uten grunnlag. Det finnes eskapistisk religion.
Men fordi den bommer på hva kristent håp egentlig er.
La meg snu det rundt.
Hva er alternativet til håp?
Hvis dette livet er alt – hvis det ikke finnes noen fremtid, ingen rettferdighet som kommer, ingen Gud som gjør opp – hva da?
Da hviler alt på oss.
Vi må fikse verden selv. Vi må skape rettferdighet selv. Vi må bære alt på egne skuldre.
Er det befriende?
Eller er det knusende?
Jeg ser aktivister som brenner ut. Idealister som gir opp. Mennesker som har kjempet og kjempet og ikke ser resultater.
De har ingen kilde utenfor seg selv. Ingen visshet om at seieren kommer. Ingen håp som bærer når alt ser mørkt ut.
Det er ikke eskapisme de mangler. Det er nettopp håpet.
Kristent håp er ikke flukt fra kampen. Det er drivstoff til kampen.
Det sier: Du trenger ikke redde verden alene. Gud kommer. Seieren er sikret. Ditt arbeid er ikke forgjeves.
Det er ikke passiviserende. Det er befriende.
Jürgen Moltmann, en av forrige århundres store teologer, skrev om dette.
Han kalte kristent håp for «theology of hope» – håpets teologi. Ikke flukt, men forventning som forandrer nåtiden.
«De som håper på Kristus, kan ikke lenger finne seg i virkeligheten slik den er,» skrev han. «De begynner å lide under den og motsette seg den.»
Håpet gjør deg urolig. Det får deg til å se gapet mellom det som er og det som skal være. Og det driver deg til å handle.
Det er det motsatte av eskapisme.
Eskapisme aksepterer virkeligheten og drømmer seg bort.
Kristent håp nekter å akseptere virkeligheten og arbeider for forandring.
Men, vil noen si, gjør ikke håpet at vi kan tåle urettferdighet fordi vi vet at Gud ordner opp til slutt?
Det er et godt spørsmål. La meg svare ærlig.
Ja, håpet gir tålmodighet. Det gjør at vi kan holde ut når forandringen tar tid.
Men tålmodighet er ikke det samme som aksept. Å holde ut er ikke det samme som å gi opp.
De som holdt ut slaveriet med håp i hjertet, ga ikke opp kampen. De fortsatte. Generasjon etter generasjon.
Håpet bar dem gjennom. Det holdt dem ikke nede.
Og se på alternativet.
Uten håp om at rettferdigheten seirer til slutt, hva driver kampen da?
Sinne? Det brenner ut.
Plikt? Den blir tung.
Optimisme? Den knuses av virkeligheten.
Bare håpet – det virkelige håpet om at Gud handler – har kraft til å bære gjennom generasjoner.
«Det er bare virkelighetsflukt.»
Nei.
Det er virkelighetsforandring.
Kristent håp ser virkeligheten klarere enn noe annet. Det ser urettferdigheten, lidelsen, ondskapen.
Men det ser også noe mer. Det ser at dette ikke er alt. At forandring kommer. At seieren er sikret.
Og det driver til handling.
De største forandrerne i historien var ikke kyniske realister. De var håpefulle drømmere.
Men deres drømmer var ikke flukt. De var visjon. Visjon om en bedre verden som ga kraft til å bygge den.
Håp er ikke eskapisme.
Håp er det som gjør at du ikke flykter.
Det er det som holder deg på plass, midt i smerten, midt i kampen, midt i virkeligheten.
Med blikket løftet mot det som kommer.
Og hendene i arbeid her og nå.