Kapittel 12: Maranata – Kom, Herre Jesus
«Maranata.»
Ett ord. Arameisk. Fra den tidligste kirken.
Det betyr: Kom, Herre.
Det er et av de få arameiske ordene som har overlevd i Det nye testamente. Paulus bruker det i brevet til korinterne. Johannes avslutter Åpenbaringen med det.
De bevarte det på originalspråket. Som om det var for dyrebart til å oversette. For ladet til å endre.
Maranata. Kom, Herre.
Det var urmenighetens bønn.
Ikke en frase. Ikke en formel. Et rop fra hjertet.
De sa det ved nattverdsbordene. De hvisket det i katakombene. De ropte det i forfølgelsene.
Kom, Herre. Kom snart.
Tenk på hva det må ha betydd for dem.
De var fattige og forfulgte. De sto utenfor samfunnet. De hadde lite av det denne verden tilbyr.
Men de hadde et håp. En forventning. En visshet om at noe – noen – kom.
Og den forventningen bar dem.
Maranata var ikke resignasjon. Ikke flukt.
Det var lengsel. Aktiv, levende lengsel etter ham de elsket.
Som bruden som venter på brudgommen. Som barnet som venter på at far kommer hjem.
Når ba du sist den bønnen?
Ikke som ord i en liturgi. Ikke som avslutning på en andakt.
Men som ekte rop. Som virkelig lengsel.
Kom, Herre Jesus. Kom snart.
De fleste av oss nøler.
Vi er ikke sikre på at vi vil at han skal komme. Ikke ennå. Ikke nå.
Vi har planer. Ting vi vil oppleve. Liv vi vil leve.
Gjenkomsten ville avbryte alt det.
Kanskje er det her vi må begynne.
Ikke med teologi om de siste ting. Ikke med debatter om tusenårsriket.
Men med et enkelt spørsmål: Lengter jeg etter at Jesus skal komme?
Hvis svaret er nei – og for mange av oss er det ærlige svaret nei – da må vi spørre hvorfor.
Kanskje har vi det for godt. Kanskje er vi for komfortable. Kanskje har vi glemt hva vi venter på.
Eller kanskje kjenner vi ham ikke godt nok til å lengte etter ham.
For lengsel hører sammen med kjærlighet.
Du lengter etter dem du elsker. Du vil se ansiktet til den du har gitt hjertet til.
Hvis vi ikke lengter etter Jesu gjenkomst, må vi spørre: Elsker vi ham? Kjenner vi ham?
De første kristne elsket ham.
De hadde møtt ham. Eller de hadde hørt fra dem som møtte ham. Han var virkelig for dem. Nær.
Og de lengtet etter å se ham igjen.
Maranata. Kom, Herre.
Men lengselen handlet ikke bare om dem selv.
De lengtet etter at urettferdigheten skulle ta slutt. At lidelsen skulle opphøre. At sannheten skulle seire.
De så verden rundt seg – full av smerte og ondskap – og de ropte: Kom, Herre. Gjør ende på dette. Gjør alle ting nye.
Det er en lengsel vi kan kjenne igjen.
Når vi ser krigens grusomheter. Når vi hører om overgrep mot barn. Når vi møter lidelse uten mening.
Noe i oss roper: Det må finnes noe mer. Noen må gripe inn. Dette kan ikke være alt.
Maranata er det ropet gitt stemme.
Og lengselen handlet om skapningen.
De visste at verden selv lengtet – sukket og stønnet etter forløsning.
De så skjønnheten i skaperverket, og de så forfallet. De så løftet, og de så bristen.
Og de ropte på vegne av alt som lengter: Kom, Herre. Forny alt.
Maranata er altså ikke egoistisk flukt.
Det er solidarisk rop. Med de lidende. Med de undertrykte. Med skapningen selv.
Det er bønn om at Gud skal fullføre det han har begynt.
Men maranata er også hverdagsbønn.
Ikke bare i de store øyeblikkene. I de små.
Når du er sliten og vet at du ikke er nok. Når du ser dine egne feil og lurer på om du noen gang blir hel. Når livet føles grått og meningsløst.
Kom, Herre. Til meg. Nå.
For Jesus kommer ikke bare ved tidens slutt.
Han kommer til oss. Dag for dag. I ordet, i sakramentene, i de fattige, i hverandre.
Maranata er bønn om den store gjenkomsten. Men det er også bønn om at han skal komme nær i dag.
Og her er det merkelige: Når vi begynner å be den bønnen, forandres noe.
Forventningen vekkes. Lengselen får rom. Blikket løftes.
Vi begynner å leve som ventende.
Hva betyr det å leve som ventende?
Det betyr å holde løst på det vi har. Å vite at dette ikke er alt.
Det betyr å ha blikket løftet. Å se forbi det umiddelbare til det som kommer.
Det betyr å leve med forventning. Ikke passivt, men aktivt – som en gravid kvinne som venter på barnet.
De ventende lever annerledes.
De samler ikke skatter på jorden. De gir bort. De deler. De investerer i det som varer.
De frykter ikke dem som kan drepe kroppen. De har en frimodighet som springer ut av visshet.
De gir ikke opp. De holder ut. De vet at ingenting er forgjeves.
De ventende er til stede i nåtiden.
Ikke på tross av håpet, men på grunn av det.
For de vet at nåtiden er forberedelse. At det de gjør her, betyr noe. At tiden er dyrebar.
De ventende ser annerledes på hverandre.
Hvert menneske er skapt for evigheten. Hvert møte er et møte med en udødelig sjel.
Det forandrer hvordan du behandler andre. Hvordan du ser på fremmede. Hvordan du møter fiender.
De ventende ser annerledes på døden.
Ikke som slutten, men som porten. Ikke som mørket, men som overgangen.
De kan si med Paulus: Å leve er Kristus, å dø er en vinning.
De ventende har en glede verden ikke forstår.
Ikke en glede som avhenger av omstendighetene. Men en glede som springer ut av vissheten om det som kommer.
En glede ingen kan ta fra dem.
Men vi har glemt å vente.
Vi har gjort troen til et nå-prosjekt. Vi har redusert evigheten til en parentes. Vi har sluttet å rope maranata.
Og vi har mistet noe.
Vi har mistet perspektivet som setter alt i sammenheng.
Vi har mistet kraften som springer ut av håpet.
Vi har mistet frimodigheten som kommer av å vite hvordan det ender.
Vi har mistet gleden som ingen kan ta fra oss.
Kanskje er det på tide å begynne å vente igjen.
Ikke å trekke seg ut av verden. Ikke å gi opp ansvaret her og nå.
Men å løfte blikket. Å minne oss selv om at det kommer noe. Å be bønnen de første kristne ba.
Maranata.
Kom, Herre.
Si det stille. I morgen, når du våkner. I kveld, før du sovner.
Kom, Herre Jesus.
Si det i lidelsen. Når smerten er for stor. Når urettferdigheten raser.
Kom, Herre. Gjør alle ting nye.
Si det i gleden. Når skjønnheten tar pusten fra deg. Når kjærligheten fyller hjertet.
Kom, Herre. Fullfør det du har begynt.
Si det for verden. For de fattige, de undertrykte, de glemte.
Kom, Herre. De venter på deg.
Si det for skapningen. For jorden som sukker. For alt som lengter.
Kom, Herre. Forny alt.
For spørsmålet er ikke om du tror på evigheten.
Spørsmålet er om evigheten forandrer hvordan du lever i dag.
Og svaret på det spørsmålet begynner med en bønn.
En bønn så gammel som kirken selv. Så enkel at et barn kan be den. Så dyp at den bærer gjennom alt.
Maranata.
Kom, Herre Jesus.
De første kristne visste det. De ba det. De levde det.
Og verden ble aldri den samme.
Kanskje kan vi lære det på nytt.
Kanskje kan vi begynne å vente igjen.
Kanskje kan vi løfte blikket, åpne hendene, og be den eldgamle bønnen:
Maranata.
Kom, Herre Jesus.
Kom snart.