Det tapte fåret — Han som lette

«Alle tollerne og synderne samlet seg omkring ham for å høre ham.» Slik åpner Lukas kapittelet. Folk strømmer til. Ikke hvem som helst. Tollerne. Synderne. Den slags mennesker som var sortert ut av det religiøse samfunnet. De som hadde fått et stempel, og som visste at de hadde fått det. De samlet seg om Jesus for å høre ham. Det er en bemerkelsesverdig setning. Hva var det de hørte hos ham som ingen andre kunne gi dem?

«Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa: ‘Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.’» Murringen. Vi har hørt den før. Det er den samme murringen som lød i Jeriko da Jesus gikk inn til Sakkeus. Det er det samme uttrykket de bruker hver gang Jesus krysser en grense de selv har trukket. «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» For dem var det en anklage. For Lukas, som forteller historien, er det et vitnesbyrd. Han tar imot syndere. Han spiser med dem.

Det er som svar på denne murringen at Jesus forteller tre lignelser. En om en sau. En om en mynt. En om en sønn. Tre fortellinger om noe som er tapt og som blir funnet igjen. Tre fortellinger om gleden i å lete og finne. I denne boken er det den første som er vår – den om sauen. Den andre, om mynten, tar vi i neste kapittel. Den tredje, om sønnen, hører hjemme i Møtet. Men det er én tråd som binder dem sammen. Det er Han som leter.

«Hvem av dere som har hundre sauer og mister én av dem, vil ikke forlate de nittini i ødemarken og lete etter den som er tapt, til han finner den?» En utfordring som Jesus kaster ut. «Hvem av dere.» Han henvender seg direkte. Han forutsetter at de vet hvordan en hyrde tenker. Selv om de fleste fariseere ikke selv gjette sauer, kjente de alle bildet. Hyrden er Guds bilde i Skriften. David var hyrde før han ble konge. Salmen 23 var deres salme. «Herren er min hyrde.» Og bildet Jesus tegner er nesten provoserende enkelt. Du har hundre sauer. Du mister én. Hva gjør du? Du forlater de nittini og leter etter den ene.

Tenk på matematikken. Det er en prosent. Du har 99 prosent fortsatt. Du har 99 sauer som er trygge. Du har bare mistet én. Logikken sier: la den ene være. Den er for liten å lete etter. Det er for risikabelt å forlate de andre. Det er bedre å beskytte det du har enn å risikere alt for én. Men Jesus snur det. Han sier: hyrden går. Han forlater de nittini. Han leter etter den ene. Ikke logikken i et regnskap. Logikken i kjærlighet.

«Til han finner den.» Det er kort, men det er hele saken. Han leter ikke en stund og gir så opp. Han prøver ikke i en time eller to. Han leter til han finner. Det er en utholdenhet vi ikke alltid får øye på i kjærligheten vår. Vi prøver. Vi blir trøtte. Vi gir opp. Men Han gir ikke opp. Han leter til han finner.

«Og når han finner den, legger han den på skuldrene sine med glede.» Sauen blir ikke jagd hjem. Den blir båret. Det er en detalj som er full av varme. En tapt sau er sannsynligvis utmattet. Den har gått feil. Den har vandret. Den har vært redd. Den har blødd eller skadet seg på veien. Hyrden tar den ikke i nakken. Han skjeller den ikke. Han skjønner. Han legger den på skuldrene. Han bærer den. Han tar dens vekt på seg. Et bilde på Gud som vi ikke alltid greier å holde i bevisstheten. Når vi har gått oss vill og blitt funnet, bærer Han oss. Han forventer ikke at vi skal gå hele veien hjem selv. Han kjenner hvor utslitte vi er. Han tar oss på seg.

«Og når han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet sauen min som var tapt!’» Festen begynner. Det er ikke som du kunne tro – at hyrden er glad i stillhet, men noe forlegen over å ha hatt en sau som rotet seg bort. Det er det motsatte. Han kaller naboer. Han kaller venner. «Gled dere med meg.» Offentlig glede. En fest. Kanskje en av de tingene vi har vanskeligst for å fatte ved Gud. Han gleder seg. Han gleder seg når en kommer hjem. Han gleder seg så sterkt at Han vil ha alle inn på det. Han vil ikke holde det for seg selv.

«Jeg sier dere: Slik skal det være større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.» Det er linjen som binder lignelsen til virkeligheten. Det er det himmelen gleder seg over. Det er som om Jesus river ned forhenget mellom himmel og jord et øyeblikk og lar oss kikke inn. Hva foregår der oppe? Hva er det englene snakker om? Hva får festene til å begynne? Det er én synder som vender om.

«Større glede ... enn over nittini rettferdige.» En utfordring til de som hører. Fariseerne hadde sannsynligvis sett seg selv som de nittini rettferdige. De hadde holdt loven. De hadde gjort det rette. De hadde tenkt at Gud var fornøyd med dem. Og Jesus sier: det er én toller som vender om som vekker større glede i himmelen. En knust ide om at rettferdighet er det som gleder Gud mest. Et knust hierarki. En omsnurring av verdier. Eller kanskje det er en avsløring. Kanskje fariseerne ikke egentlig var de nittini rettferdige. Kanskje også de var tapte sauer, som ikke en gang visste at de var tapte. Det er kanskje den underliggende utfordringen i denne lignelsen.

Det er noe i lignelsen som binder den til vårt tema – blikket. Hyrden ser at en sau er borte. Hvordan vet han det? Sannsynligvis fordi han teller. Hver kveld. Han kjenner sin flokk. Han har navn på dem. Han kjenner igjen hver av dem ved sitt utseende, sin gange, sin lyd. Han teller, og han savner. Mange ville ikke savnet en av hundre. Det er for lite. Hvem teller så nøye? Hvem holder så streng oversikt at de oppdager fraværet av én? Han gjør det.

Det er det blikket gjør. Det legger merke. Det teller. Det ser hvem som mangler. Noe vi kanskje må stoppe ved. Det er det Gud gjør med oss. Han teller. Han savner. Han ser oppmerksomt nok til at Han kjenner igjen alle sine får, og merker når en mangler. Ikke folkemengden Han ser. Hver enkelt. Den ene som ikke kommer hjem om kvelden, er sett. Han er savnet. Han er gått ut etter.

Det er kanskje verdt å sette dette ved siden av noe Jesus sa en annen gang. Matteus forteller en lignende historie, med samme bilde. «Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: Deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars ansikt.» Det er en bemerkelsesverdig påstand. Hver «liten» har en engel som alltid ser Faderens ansikt. Det er et bilde av tilstedeværelse, av at hver enkelt er kjent og bevoktet. «Hva mener dere? Om en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, vil han ikke da la de nittini være igjen i fjellet og gå og lete etter den som har gått seg vill?» Samme bilde. Samme hyrde. Samme søk. «Slik er det heller ikke deres himmelske Fars vilje at én eneste av disse små skal gå fortapt.» Det er konklusjonen. Det er ikke Fars vilje at én skal gå tapt.

En sterk teologisk påstand som er lett å gå forbi. Det er ikke Hans vilje at én skal forsvinne. Hver gang noen går seg vill, går det Gud imot. Hver gang noen er fortapt, er det ikke fordi Gud har trukket seg bort. Det er mot Hans hjerte. Han vil ikke at det skal skje. Han leter for å hindre at det skjer.

Det er et bilde av Gud vi ikke alltid bærer med oss. Vi tenker av og til på Gud som passiv. Som om Han sitter på sin trone og venter på at vi skal komme tilbake. Lignelsen sier noe annet. Han sitter ikke og venter. Han er ute. Han leter. Han er i ødemarken. Han er der hvor sauen har gått seg bort. Det er en gud i bevegelse. En gud som har forlatt det som er trygt for å gå inn i det som er farlig, for å lete etter den som er borte. Det er Gud. Han leter.

Kanskje det mest forbløffende ved bildet. Han forlater de nittini. Han risikerer flokken. Han setter dem som er trygge inn i mer risiko, for å gå etter den ene. Det er en gud som er villig til å gå hvor som helst for én. For deg. Gud.

«Han la den på skuldrene sine med glede.» Det blir noe vakkert å lese om en sau som ble lagt på en hyrdes skuldre, når man kjenner enden av Jesu egen historie. Han bar et kors på dine skuldre. Han bar verdens vekt. Han bar oss. Det er som om lignelsen ikke bare beskriver hva en hyrde gjør. Det er en profeti om hva Han selv kom for å gjøre. Han bar oss. På sine skuldre. Hjem.

«Gled dere med meg, for jeg har funnet sauen min som var tapt.» Det er ditt navn Han har funnet. Det er deg. Han har gått ut etter deg så mange ganger – flere enn du selv vet. Han har lett gjennom kratt og buskap. Han har gått inn på steder du aldri trodde Han ville. Han har funnet deg. Hver gang.

Det er noe vi også må stoppe ved. Gleden i himmelen. Det er noe nesten ufattelig. Tenk på himmelen. Tenk på englene. Tenk på de som er der fra før – de hellige, de som har gått hjem til Gud. Og himmelen feiret deg. Den dagen du vendte om. Den dagen du ble funnet. Den dagen du kom hjem. Det var fest. Det var glede. Det var venner og naboer som ble kalt sammen. Du visste det ikke. Du så det ikke. Men det skjedde. Det er det som skjer hver gang en kommer hjem.

Festen er ikke for vår skyld. Den er for Hans. «Gled dere med meg.» Han er glad. Det er ikke at vi har gjort noe Han måtte tilgi og som ergrer Ham. Det er at Han har funnet noe Han hadde mistet. Han ber alle om å glede seg sammen med Ham – fordi Han er overveldet av glede. Det er en gud som blir glad. Slik en mor blir glad når et barn som har vært borte kommer hjem. Slik en kjæreste blir glad når den andre vender tilbake fra en lang reise. Slik en venn blir glad når en gammel venn finnes igjen. Det er en glede Han bærer på, for hver enkelt som vender om.

Det ser hver enkelt. Det teller. Det savner. Det leter til det finner. Det bærer hjem. Og når det har funnet, gleder det seg så høyt at himmelen lyder av festen.

Det er Han som leter. Det er du som er funnet.