Helbredelsen av den blindfødte — Han som ga blikket

«Da Jesus gikk forbi, så han en mann som hadde vært blind fra fødselen.» Johannes åpner med å gå forbi. Jesus gikk forbi. Han så ham.

Åpningen preger hele kapittelet. Det første som skjer. Ikke at den blinde ropte til Jesus. Ikke at noen ledet ham fram. At Jesus så ham. Mannen hadde vært blind fra fødselen. Han hadde aldri sett en bryllupsdans. Han hadde aldri sett ansiktet til sin mor. Han hadde aldri sett himmelen. Han satt sannsynligvis hver dag på samme sted og tagget. Han var det vi i dag ville kalle en del av byens inventar. Folk visste hvor han satt. Men ingen så ham, egentlig. Bortsett fra én.

«Disiplene spurte ham: ‘Rabbi, hvem har syndet, han selv eller foreldrene hans, siden han ble født blind?’» Det er disiplenes første reaksjon. De så ham som et teologisk problem. Han ble født blind. Hvorfor? Det måtte være en grunn. Synd. Foreldrenes synd. Eller hans egen – men hvordan kunne en født blind ha syndet før han ble født? Det er en samtale teologer hadde drevet med i hundrevis av år. Mange svar var blitt foreslått. Ingen ga fred. Og her stod mannen, sittende ved veien, mens disiplene over hodet hans diskuterte hvorfor han hadde det slik. Sannsynligvis hadde han hørt det hele før.

«Jesus svarte: ‘Verken han eller foreldrene hans har syndet, men dette skjedde for at Guds gjerninger skulle bli åpenbart gjennom ham.’» Jesus svarer dem, men ikke som de forventer. Han avviser premissen. Det er ikke at en eller annen har syndet, og blindheten er straffen. Ikke at vi nå skal forsøke å finne ut hvem som har skylden. Det er at her skal Guds gjerninger åpenbares. Her. Gjennom denne mannen. Som har vært blind hele sitt liv. Det er en av Jesu mest revolusjonerende avvisninger. Han nekter å lese livet som en kjede av straff og belønning. Han nekter å se på lidelse som bevis på skyld. Det er en frihet for alle som har båret skyld for sin egen lidelse.

«Vi må gjøre gjerningene til ham som har sendt meg, så lenge det er dag. Natten kommer da ingen kan arbeide.» Det er en hastighet i Jesu ord. Det er ennå dag. Vi må gjøre. Natten kommer. Han vet at Hans tid er begrenset. Han vet at korset er nær. Han vil ikke at det skal være tid spilt på diskusjon når noe må gjøres. «Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.» Det er en kraftig påstand. Han som skal gi syn til en blind, sier seg å være verdens lys. Ikke metafor langs siden av miraklet. Sannheten som miraklet illustrerer.

«Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden og laget leire av spyttet. Så smurte han leiren på øynene hans.» Det er en merkelig metode. Ikke ord. Ikke håndspåleggelse. Spytt og jord, blandet til leire. Hvorfor? Noen har lest dette som en allusjon til skapelsen. Gud laget mennesket av jord. Her skaper Jesus syn på samme måte – med jord og det som er fra Ham selv. Han skaper, ikke bare helbreder. Andre har sett det som en bevisst provokasjon mot sabbatsforbudene – å lage leire var arbeid. Jesus utfordrer. Men kanskje Han bare gjorde noe konkret. Noe taktilt. Noe som mannen kunne kjenne. Han ville at mannen skulle vite at noe var gjort med ham.

«Og sa til ham: ‘Gå og vask deg i Siloa-dammen’ – det betyr ‘den utsendte’. Han gikk da og vasket seg, og da han kom tilbake, kunne han se.» Det skjedde i to faser. Først leiren på øynene. Så vandringen til Siloa-dammen. Han måtte gå – fortsatt blind, med leire på øynene – ned til dammen. Sannsynligvis ble han ledet av noen. Han viste på den måten at noe var i gjære, før han kunne se. Det var en handling i tillit. Og da han vasket seg, kunne han se. For første gang i sitt liv.

Det er ikke der historien slutter. Resten av Johannes 9 er ikke om miraklet. Det er om reaksjonen. Naboene som ser ham og lurer på om det er ham. Foreldrene som er redde for å si noe. Fariseerne som forsker. Mannen som blir forhørt om og om igjen. En historie om syn – men også en historie om dem som velger å ikke se.

«Naboene og de som før hadde sett at han var en tigger, sa: ‘Er ikke dette han som satt og tigget?’ Noen sa: ‘Det er ham.’ Andre sa: ‘Nei, han bare ligner ham.’» De kjenner ham ikke igjen. En interessant detalj. Han hadde vært en del av byens inventar i hele sitt liv. De hadde sett ham hver dag i kanskje tjue, tretti år. Men nå, når han kunne se, var han plutselig en annen person. Det er sannsynligvis fordi de aldri hadde sett ham som person. De hadde sett ham som «den blinde». Den kategorien. Det stedet på gaten. Med blikket forandret, var hele hans framtoning forandret. «Mannen selv sa: ‘Det er meg.’» Han måtte selv bevitne sin identitet.

«De førte ham som hadde vært blind, til fariseerne.» Og nå begynner forhørsrunden. Fariseerne ville vite hvordan dette hadde skjedd. De ville analysere det. De ville plassere det i sine kategorier. Det ble komplisert fordi det hadde skjedd på en sabbat. Det er to sett av kategorier som kolliderer. Et mirakel har skjedd. Det er sabbatsregler som er brutt. Hva betyr det? Noen av fariseerne sa: «Denne mannen er ikke fra Gud, for han holder ikke sabbaten.» Andre sa: «Hvordan kan en syndig mann gjøre slike tegn?» Det ble splittelse blant dem.

Det er det blikket gjør i denne historien. Det skaper splittelse. Ikke at Jesus er splittende fordi Han vil være det. Hans blikk avslører hva som virkelig er i folk. Når lys kommer, blir det tydelig hva som er i mørke. Fariseerne hadde ikke spesielt forberedt seg på å være de blinde. Men det er det som blir tydelig i historien. De som så fysisk, kunne ikke se det Gud gjorde. Den blinde, som hadde fått syn, kunne se hva ingen andre kunne se.

«Da sa de igjen til den blinde: ‘Hva sier du om ham, siden han åpnet øynene dine?’ Han svarte: ‘Han er en profet.’» Han svarer med det han har. Han kjenner ikke hele teologien. Han har ikke en uttenkt kristologi. Men han vet at den mannen som åpnet øynene hans, ikke kan være en vanlig person. «En profet,» sier han. Det er svaret han har. Det modige svaret en mann uten utdannelse kan gi i et rom fullt av lærde. Han sier det han vet.

Fariseerne tror ham ikke. De kaller foreldrene. Foreldrene bekrefter at han er deres sønn, at han ble født blind, men nekter å si mer. «Spør ham selv, han er voksen.» De er redde. Johannes legger til: «Dette sa foreldrene fordi de fryktet jødene. For jødene hadde allerede blitt enige om at den som bekjente ham som Messias, skulle utstøtes fra synagogen.» Å bli utstøtt var ingen liten ting. Det var å miste sin sosiale, religiøse, kulturelle plass. Det var å bli avskåret. Foreldrene ville ikke ta sjansen. De skyver sønnen foran seg.

«For andre gang tilkalte de mannen som hadde vært blind, og sa til ham: ‘Gi Gud æren! Vi vet at denne mannen er en synder.’» Det er det andre forhøret. De krever et nytt svar. De krever at han skal si det de vil høre. «Han svarte: ‘Om han er en synder, vet jeg ikke. Én ting vet jeg: Jeg var blind, men nå ser jeg.’» «Én ting vet jeg.» Jeg vet ikke alt. Jeg har ikke alle svarene. Jeg kan ikke svare på alle deres teologiske spørsmål. Men én ting vet jeg. «Jeg var blind, men nå ser jeg.» Det enkle vitnesbyrdet. Ikke teologi. Ikke argumentasjon. Erfaring. En realitet han kan stå inne for.

Det er en kraft i den enkelheten. Han trenger ikke fariseernes godkjennelse. Han trenger ikke å vinne diskusjonen. Han trenger ikke å være den lærde i rommet. Han har én ting han vet. Det er nok.

«Han svarte dem: ‘Jeg har allerede fortalt dere det, men dere hørte ikke etter. Hvorfor vil dere høre det igjen? Vil kanskje dere også bli hans disipler?’» Han spør nesten frekt. Det er kanskje en vending. Han som var en blind tigger er nå begynt å snakke tilbake. Han har funnet en stemme. Han kjente sin egen kropp, sin egen erfaring, og han stoler på det. «Vil kanskje dere også bli hans disipler?» Provokerende. Morsomt. Sant – på den måten at sannheten ofte er morsom. Fariseerne, som hadde sett seg som lærere over ham, blir nå spurt om de vil være disipler. Det er for mye.

«Da skjelte de ham ut og sa: ‘Du er hans disippel! Vi er disipler av Moses. Vi vet at Gud har talt til Moses, men denne mannen vet vi ikke hvor er fra.’» De skjeller ut. Det er det folk gjør når de mister kontrollen i en samtale. Men mannen er ikke ferdig. «Mannen svarte dem: ‘Dette er jo det merkelige, at dere ikke vet hvor han er fra, og likevel har han åpnet øynene mine. Vi vet at Gud ikke hører på syndere, men den som er gudfryktig og gjør hans vilje, ham hører han. Aldri i historien har noen hørt om at en har åpnet øynene på en som var født blind. Var ikke denne mannen fra Gud, kunne han ikke gjøre noe.’» Han taler logikk til dem. Han er ikke en lærd. Han har ikke lest deres bøker. Men han har en mektig logikk. Hvis Gud ikke hører syndere, men Gud har gjort dette gjennom denne mannen – så må Han være fra Gud. Enkelt. Sant.

«De svarte ham: ‘Du er helt og fullt født i synd, og så vil du lære oss?’ Og de kastet ham ut.» Det er det de gjorde med ham som vågde å se. De kastet ham ut. «Utstøtt fra synagogen» betyr akkurat det. Han var ekskludert fra det religiøse fellesskapet. Han var avskåret fra det stedet hvor han hadde hørt til. Han hadde fått syn, og det kostet ham hans plass.

«Jesus fikk høre at de hadde kastet ham ut. Da han fant ham, spurte han: ‘Tror du på Menneskesønnen?’» Jesus fikk høre. Han gikk og lette. Han fant ham. Det er den samme dynamikken som i lignelsene fra forrige kapittel. Hyrden som leter etter den ene. Kvinnen som leter etter mynten. Jesus som leter etter en utstøtt mann. Det går ikke an å gå glipp av denne mannen for Jesus. Han har gått ut etter ham.

«Tror du på Menneskesønnen?» Det er et åpent spørsmål. Han svarer: «Hvem er han, Herre, så jeg kan tro på ham?» «Jesus sa til ham: ‘Du har sett ham. Det er han som taler med deg.’» Det er et øyeblikk som strekker mannen helt ut. Han, som aldri hadde sett noe i sitt liv, så nå Den han skulle tro på. «Han sa: ‘Jeg tror, Herre!’ Og han tilba ham.»

Han hadde fått fysisk syn. Nå får han åndelig syn. Han ser Den som ser ham. Han kjenner igjen Den som åpnet hans øyne. Det er en utvikling. Først kalte han Jesus «den mannen som heter Jesus». Så kalte han Ham «en profet». Så «en fra Gud». Til slutt: «Herre.» Synet hans vokste, både fysisk og åndelig. Og det blikket som hadde sett ham i utgangspunktet, hadde ført ham hele veien.

«Jesus sa: ‘Til dom er jeg kommet til denne verden, for at de som ikke ser, skal se, og de som ser, skal bli blinde.’» Det er konklusjonen. Det er en av Jesu mest paradoksale uttalelser. Det er en videreføring av et tema som har vært gjennomgående hele historien. De som ikke ser, skal se. De som ser, skal bli blinde. Den blindfødte ser nå. Fariseerne, som så fysisk, er blinde for hva som skjer. Det er en omsnurring av kategoriene. Akkurat som saligprisningene.

«Noen av fariseerne som var sammen med ham, hørte dette og sa til ham: ‘Er vel ikke vi også blinde?’» De spør. Det er en god indikasjon på at de har hørt seg selv beskrevet. «Jesus sa til dem: ‘Var dere blinde, hadde dere ingen synd. Men nå sier dere: Vi ser. Derfor blir synden deres stående.’» Det er kjernen. Hvis du innser at du er blind, kan Gud arbeide med deg. Hvis du nekter for å være blind – hvis du insisterer på at du allerede ser – kan Han ikke arbeide med deg. Du har lukket døren. Det er den åndelige tilstanden som er farligst. Ikke å være blind. Men å være blind og insistere på at man ser.

Det er hva blikket gjør i denne lange historien. Det åpner øyne. Det åpner fysiske øyne, for den som har vært blind hele sitt liv. Det åpner åndelige øyne, for den som lar seg lede gjennom prosessen. Men det avslører også blindheten hos dem som tror de ser. Det er den dobbelte virkningen.

Det er noe oppmuntrende ved historien. Han som var blind, fikk syn. Det handler om hans egen erfaring. Han kunne stå inne for det. Han trengte ikke argumentere. Han kunne bare si: «Én ting vet jeg. Jeg var blind, men nå ser jeg.» Det er en kraft mange av oss bærer på. Vi har sannsynligvis ikke fått fysisk syn der vi var fysisk blinde. Men de fleste av oss kan si noe lignende. Jeg var i mørke. Nå ser jeg. Jeg var alene. Nå er jeg sett. Jeg var langt borte. Nå er jeg kjent. Det blikket har sett oss, og noe har endret seg.

Det er også noe viktig å si. Jesus fant ham etter at han var blitt utstøtt. Han kommer ikke til det fornemme rommet med fariseerne. Han kommer til den utstøtte. Den som har mistet sin plass. Den som har gått ut av rommet med sine spørsmål og sin nye sannhet. Han er der. Han finner alltid den som er kastet ut. Han ser. Han kommer.

Det er hva blikket gjør, til slutt. Det gir syn til den blinde. Det blir fest for den ydmyke. Det finner den utstøtte. Det avslører den arrogante – men det er fortsatt åpent for dem også. Hvis de sier: «Vi ser ikke. Hjelp oss.» Da er Han villig.