Sakkeus — Han som ville se

Han var liten. Det er det første Lukas forteller oss, etter navnet hans. «Han var liten av vekst.» Det høres ut som en detalj. Som om Lukas trengte å forklare hvorfor en mann måtte klatre opp i et tre for å få se noen. Men det ligger mer i den setningen. Sakkeus hadde sannsynligvis hørt det hele sitt liv. Liten. Han var liten av vekst. Han var liten i folks øyne. Han var liten på et helt annet vis enn de andre store mennene i Jeriko. Han var også overtoller og svært rik. Det betyr at han hadde gjort seg selv stor på den eneste måten han kunne. Han hadde kjøpt seg makt. Han hadde bygd seg et hus. Han hadde ansatt andre tollere under seg som krevde inn enda mer enn loven sa, slik at han kunne ta sin del på toppen. Det er hva tollere gjorde. Romerne fastsatte hvor mye en region skulle betale. Tollerne presset inn mer enn det. Forskjellen var deres. I Jeriko var sannsynligvis ingen mer hatet enn Sakkeus.

Jeriko var ikke en hvilken som helst by. Den lå like nord for Dødehavet, i en av de mest fruktbare oasene i hele landet. Den var rik på dadler, balsam, parfymer. Den hadde et viktig handelssted. Og romerne hadde gjort den til et tollsenter. Det betyr at varer som gikk gjennom Jeriko måtte skattlegges. Og det betyr at det var en hel kjede av tollere som tok sin del. Sakkeus stod på toppen. Han bodde i en av byens fineste hus. Han hadde tjenere. Han hadde alt det penger kunne kjøpe. Men han hadde ingenting av det penger ikke kan kjøpe. Han hadde ingen venner. Han hadde ingen som så på ham og smilte tilbake. Han hadde et folk som visste hva han hadde gjort med dem, og som hatet ham for det.

Og en dag hørte han at Jesus skulle gjennom byen. «Han kom inn i Jeriko og dro gjennom byen.» Det er hvordan Lukas åpner. Han kom. Han skulle gjennom. Det er nesten skuffende kort. Som om vi skulle få inntrykk av at Jesus ikke hadde tenkt å stoppe. Han var faktisk på vei til Jerusalem. Det var Hans siste reise. Han skulle dø der noen uker senere. Jeriko var en mellomstasjon, ikke et mål. Folk hadde samlet seg langs gatene. De ville se Ham. De hadde hørt om Lasarus. De hadde hørt om mannen som var blitt blind og som nå kunne se – Lukas forteller akkurat før dette kapittelet om en blind tigger utenfor Jeriko som fikk synet igjen. Hele byen visste at noe var i gjære. Og i denne folkemengden, et eller annet sted i bakgrunnen, prøvde Sakkeus å få et glimt.

«Han ville gjerne se hvem Jesus var.» Det er en setning som rommer mer enn den sier. Sakkeus var ikke en typisk søker. Han var ikke en from mann. Han kom ikke i mørket som Nikodemus med teologiske spørsmål. Han var rett og slett en mann som hadde hørt nok til å bli nysgjerrig. «Han ville se hvem Jesus var.» Hva slags mann var dette som kunne åpne en blind manns øyne? Hva slags rabbi var det som spiste med tollere? Var dette en bedrager? Eller var det noen som var annerledes? Han ville bare se. Det var det.

«Men klarte det ikke på grunn av folkemengden, for han var liten av vekst.» Han var for kort. Folkemengden stengte ham ute. Det er noe symbolsk over det. Hele samfunnet stengte ham ute, og denne dagen gjorde de det helt fysisk. Han kunne ikke komme nær. Han kunne sikkert ha presset seg fram. En rik mann kan vanligvis kjøpe seg en plass forrest. Men Sakkeus hadde lært gjennom mange år at det å presse seg fram bare gjorde det verre. Folk ville gjøre plass og glo og hviske. Han var lei av blikkene. Han ville bare se.

«Så løp han i forveien og klatret opp i et morbærfiketre.» Det er kanskje den morsomste detaljen i hele evangeliene. En voksen, velkledd, rik mann løp gjennom Jerikos gater og klatret opp i et tre. Tenk på det. Han var i sin beste alder. Han hadde sin status som overtoller. Han hadde fine klær – kanskje en kappe han nå skulle dra opp gjennom greinene. Han var en mann som vanligvis aldri ville løpt foran folk. Og likevel: han løp. Han fant et morbærfiketre langs ruten Jesus skulle komme. Han klatret opp i det.

Det er noe ved sulten etter å se Jesus som overgår selvbildet. Sakkeus var villig til å se latterlig ut for å få se. Han var villig til å gjøre noe en mann i hans posisjon aldri skulle gjøre. Fordi det var verdt det. Vi som lever i en kultur som er mer opptatt av hvordan vi ser ut enn av hva vi virkelig søker, må stoppe ved dette. Sakkeus klatret opp i et tre. Han brydde seg ikke om hvordan det så ut. Han ville se Jesus. Folk som virkelig vil se Ham, gjør slike ting.

Han satte seg i greinene. Han ventet. Sannsynligvis kunne folk se ham fra bakken. Sannsynligvis pekte de og lo. «Se, der sitter Sakkeus.» Men Sakkeus brydde seg ikke. Han var oppe. Han hadde utsikt. Han kunne se prosesjonen komme.

«Da Jesus kom dit, så han opp og sa til ham: ‘Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg være gjest hos deg.’» Det er den setningen. Det er det øyeblikket alt forandrer seg.

Sakkeus hadde gått opp for å se. Han hadde forventet å få et glimt og så fortsette å være Sakkeus, overtoller, foraktet, alene i sitt rike hus. Han hadde ikke forventet å bli sett. Men Jesus så opp. Jesus visste hva han het. Han kalte ham ved navn. Det er en av de første viktige detaljene. «Sakkeus.» Hvordan visste Jesus hva han het? Lukas forklarer det ikke. Men det skjedde slik. Den fremmede rabbien fra Galilea kom inn i Jeriko og sa navnet til mannen oppe i treet: Sakkeus.

«Skynd deg og kom ned.» Det er en befaling, men ikke som domsord. Det er som om Jesus sier: vi har ikke tid å miste. Vi skal være sammen i dag. «For i dag må jeg være gjest hos deg.» «Må». Det er et lite ord, men det rommer alt. Jesus måtte. Det var en del av Hans oppdrag. Han hadde dratt ned fra Galilea, gått gjennom Samaria, kommet inn til Jeriko, og det Han måtte gjøre denne dagen, var å spise hos Sakkeus. Sakkeus hadde ikke bedt om det. Han hadde ikke invitert. Han hadde bare prøvd å se. Og Jesus inviterte seg selv inn.

Det er noe som må sies klart. Jesus inviterte seg selv inn til en mann ingen andre ville sette sin fot i huset til. Det fantes regler i Israel om hvem man kunne være i hus med. Tollere var blant dem du ikke skulle ha samkvem med. De var regnet som rituelt urene. De var sett som forrædere mot sitt eget folk. Å spise i en tollers hus var å gjøre seg selv uren. Hver rabbiner som passerte gjennom Jeriko hadde sannsynligvis holdt seg unna Sakkeus' hus. Og Jesus sa: i dag må jeg være gjest hos deg.

«Da skyndte han seg ned og tok imot ham med glede.» Han skyndte seg ned. Tenk på det. Han hadde brukt energi på å klatre opp. Han hadde satt seg til rette i greinene. Han hadde tenkt å bli der til prosesjonen passerte. Og nå skyndte han seg ned. Som om han ikke kunne bli rask nok. «Tok imot ham med glede.» Glede. Lukas bruker ordet. Det er ikke skepsis, ikke beregning, ikke teologi. Glede. Sakkeus, mannen som sannsynligvis ikke hadde kjent ekte glede på mange år, var fylt av glede da Jesus sa at Han ville være gjest i hans hus.

Det er noe rørende ved Sakkeus her. Han var sannsynligvis vant til å være en ensom mann i mengder. Han var vant til at folk hilste høflig fordi han var mektig, men aldri varmt fordi han var elsket. Og her var en rabbi, en kjent rabbi, som så ham og sa: jeg vil hjem til deg. Den gleden som var i Sakkeus i det øyeblikket – det er kanskje noe vi knapt kan forstå. Den hadde sannsynligvis ventet i tiår på å få lov til å komme ut.

«Alle som så det, murret og sa: ‘Han har tatt inn hos en synder.’» Folkemengden. Den samme folkemengden som hadde stengt Sakkeus ute. Den samme folkemengden som hadde vært grunnen til at han måtte klatre opp i et tre. Den var ikke glad. «Han har tatt inn hos en synder.» De nølte. De forundret seg. Noen raste. Hvorfor skulle denne rabbien spise med Sakkeus? Hva slags rabbi gjorde det?

Det er et mønster vi vil se mange ganger i evangeliene. Når Jesus møter en, blir mengden ofte sint. Det er som om Hans nåde med en provoserer alle andre. «Han spiser med tollere og syndere» var en av de hardeste anklagene mot Ham. Den ble brukt om og om igjen. Og Han slo den aldri tilbake. Han forsvarte ikke seg selv ved å si: «Nei, jeg gjør ikke det.» Han bekreftet det. Han fortsatte å gjøre det. Det er hvem Han er. Han som kommer for å lete etter de bortkomne.

Vi som leser dette i dag, må stoppe ved det. Hva er det i oss som gjør at vi murrer over hvem Jesus tar inn hos? Hva er det i oss som finner det vanskelig at Han skulle gå inn hos en bestemt person – en korrupt politiker, en kjent kriminell, en som lever på en måte vi finner moralsk frastøtende? Han gjorde det. Med glede. Han ble kritisert for det. Han fortsatte. Han gjør det fortsatt.

«Men Sakkeus sto fram og sa til Herren: ‘Herre, halvparten av det jeg eier, gir jeg til de fattige. Og har jeg presset penger fra noen, gir jeg det firedobbelt tilbake.’» Han sto fram. Det er det øyeblikket Sakkeus ikke lenger trenger å gjemme seg. Han som hadde levd i et hus omringet av rikdom, hadde unngått å regne på hva han hadde gjort. Han hadde fortalt seg selv at det bare var jobben. At andre gjorde det. At han ikke kunne være annerledes. Og nå, foran Jesus og en mengde med folk som hatet ham, sa han det høyt. «Halvparten av det jeg eier, gir jeg til de fattige.» «Har jeg presset penger fra noen, gir jeg det firedobbelt tilbake.»

Loven hadde sagt at en tyv som ble grepet skulle gi det dobbelte tilbake. Eller, i visse tilfeller, det firedobbelte. Sakkeus går rett til den hardeste straffen loven kjente. Han gir det firedobbelte. Han gjør det frivillig. Han sier ikke: «hvis jeg har gjort det.» Han sier: «har jeg gjort det – og du vet jeg har.» Han var helt åpen. Han skjuler seg ikke lenger.

Det er det møtet med Jesus gjør. Det er ikke at Jesus krevde noe. Han hadde ikke sagt et eneste ord om penger. Han hadde bare invitert seg inn. Men det å møte Ham gjorde at Sakkeus så seg selv. Tydeligere. Det han hadde holdt skjult, kom fram. Det han hadde unngått å tenke på, fikk han se på. Og han sa det. Det er omvendelse. Ikke en moralsk beslutning tatt i ensomhet. Ikke en lov pålagt utenfra. Det er det som hender med et menneske som virkelig har blitt møtt.

«Da sa Jesus om ham: ‘I dag er frelsen kommet til dette huset, siden også han er en sønn av Abraham.’» «I dag.» Det er et ord Jesus bruker mye. Han sa det til en røver på et kors: «I dag skal du være med meg i paradis.» Han sa det i synagogen i Nasaret: «I dag er det skriftordet oppfylt.» Han sa det her: «I dag er frelsen kommet til dette huset.» Det er ikke i morgen. Det er ikke om en stund. Det er ikke etter at du har ryddet opp. Det er i dag. Sakkeus var en sønn av Abraham. Han hadde alltid vært det. Men i dag ble det virkelig.

«For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.» Den siste setningen. Det er kanskje den mest kjente og dypeste setningen i Sakkeus-historien. Mange kaller den nøkkelverset til hele Lukas-evangeliet. Han kom for å søke. Det er det som er møtet. Sakkeus klatret opp i et tre for å se, men Jesus var Den som søkte. Det var ikke Sakkeus som fant Jesus. Det var Jesus som fant Sakkeus.

Vi tenker ofte på Gud som Den vi må lete etter. Som om Han var en skatt skjult bort. Som om vi måtte gjøre det rette, finne det rette stedet, si de rette ordene, og så til slutt komme nærme nok. Men det er ikke slik det er i evangeliet. Han søker. Han kommer. Han ser opp i trærne der mennesker har klatret av frykt eller skam eller bare nysgjerrighet, og Han sier navnet deres. Det er hvem Han er. Han er Den som søker.

Sakkeus' historie står i kontrast til en annen, et par kapitler tidligere hos Lukas. En rik ung mann hadde også møtt Jesus. Han hadde fulgt alle budene fra ungdommen. Han ble bedt om å selge alt og følge — og gikk bedrøvet bort. Han var meget rik. To rike menn. To møter. Den ene gikk bort med sin rikdom intakt og sjelen tung. Den andre delte sin rikdom med glede og fant frelse. Sakkeus spurte aldri «hvor mye må jeg gi?». Han sa «halvparten» og «firedobbelt». Han var allerede ferdig før Jesus sa noe.

Sakkeus er kanskje den tydeligste illustrasjonen av hva møtet kan gjøre med en. Han var liten av vekst. Han var liten i folks øyne. Han var liten i sin egen sjel, kanskje. Han hadde gjort seg stor på den eneste måten han trodde han kunne. Og så kom Jesus. Etter møtet var Sakkeus stor på en helt annen måte. Stor i raushet. Stor i bekjennelse. Stor i å gå ut der man kan bli sett, og bli sett uten skam.

Det er noe annet å si om det måltidet. Vi får ikke høre hva som ble sagt rundt bordet. Lukas tegner det opp, og så går han videre. Men de snakket nok hele kvelden. Det var antagelig andre tollere der – Sakkeus var jo overtoller, han hadde sin krets. Det var fest. Det vi får, er at Han satt der. Han spiste deres mat. Han delte deres kveld. Det var det.

Det er en god ting å huske. Jesus brukte tid med folk. Han stoppet ikke etter to setninger. Han satte seg ned. Han spiste sammen. Han var ikke i hast. Han som var på vei til Jerusalem, der Han skulle dø, hadde tid til å bli en kveld i Jeriko hos en mann ingen andre ville sette sin fot i hus til. Tid er en av de største gaver Han gir. Han var aldri på vei et annet sted når Han var med noen. Han var der.

Det er en annen liten historie vi må sette ved siden av denne. En annen gang, mens Jesus talte til folkemengden, kom Hans mor og brødre. De stod utenfor og ville snakke med Ham. Noen sa det til Ham. Han svarte: «Hvem er min mor, og hvem er mine brødre?» Han pekte på disiplene sine og sa: «Se, her er min mor og mine brødre! For den som gjør min himmelske Fars vilje, er min bror og søster og mor.»

Det er en historie vi ofte leser som om Jesus var litt kald mot Sin egen familie. Men det er ikke det den sier. Den sier at det å være Hans familie ikke avhenger av blod. Det avhenger av hjertet. Sakkeus var en sønn av Abraham etter blodet. Men det var ikke det som gjorde at Jesus kalte ham bror. Det var det som skjedde i huset. Det var bekjennelsen. Det var det Sakkeus gjorde med pengene sine. «Den som gjør min himmelske Fars vilje, er min bror og søster og mor.» Sakkeus gjorde det. Han var familie nå.

Det er den dypeste lærdom fra dette møtet. Familieforhold til Jesus etableres ikke gjennom religiøs status. Det etableres gjennom møtet og det møtet gjør med oss. Du kan bære alle de rette merkelappene – være kristen siden barndommen, gå i kirken hver søndag, kunne din katekisme – og fortsatt ikke være i familie med Ham. Du kan være alt det som er motsatt – være kjent som en mislykket person, en med dårlig rykte, en som har gjort galt i tiår – og bli familie med Ham i løpet av et måltid. Det er det møtet kan.

Vi forlater Sakkeus her. Lukas forteller oss ikke hva som skjedde dagen etter, eller året etter, eller resten av Sakkeus' liv. Det er kanskje en bevisst stillhet. Vi vet ikke om Sakkeus fortsatte å være toller. Vi vet ikke om han gjorde det han hadde sagt – delte halvparten, betalte tilbake firedobbelt. Vi vet ikke om han fulgte Jesus til Jerusalem og så Ham dø der noen uker senere. Vi vet bare at i dag kom frelsen til hans hus. Lukas lar det stå der. Som om dagen er det viktige. Som om det som hendte den ene dagen ikke kan tas tilbake.

Det er kanskje hva Han gjør med oss også. Han kommer en dag. Vi har klatret opp i et tre for å se Ham, eller vi har trukket oss til side, eller vi har stengt oss inne. Det spiller liten rolle. Han ser oss. Han sier navnet vårt. Han sier: i dag må jeg være gjest hos deg. Og hvis vi tar imot Ham med glede – som Sakkeus – så vil noe skje. Noe vi ikke nødvendigvis vet på forhånd. Det vi har holdt skjult vil komme fram. Det vi har klamret oss til vil løse seg opp. Det vi har vært, vil bli erstattet med det vi nå er. I dag er frelsen kommet til dette huset.

Det er hva det første møtet i denne boken sier. Han kommer. Han ser opp. Han sier navnet ditt. Han inviterer seg selv inn. Resten er ditt svar.