Jeg og Faderen er ett — Steiningen ved tempelvielsesfesten

Det var vinter i Jerusalem. Johannes gir oss detaljene. «Det var tempelvigslingsfest i Jerusalem, og det var vinter. Og Jesus gikk omkring i tempelet, i Salomos søylegang.» Tempelvigslingsfest. Det er det vi i dag kjenner som Hanukkah. Festen var en relativt ny tradisjon — bare halvannet hundre år gammel da Jesus var i tempelet. Den minnet om Judas Makkabeus’ gjeninnvielse av tempelet i 165 før Kristus, etter at den greske kongen Antiochus IV hadde vanhelliget det. Det var lys og olje. Det var historie. Det var en fest om noe stort som Gud hadde gjort gjennom et menneske — Judas Makkabeus — for å bringe sin ære tilbake til sitt hus. Og nå gikk Han som var Guds ære selv, omkring i den samme søylegangen, mens folk feiret en seier som var en skygge av Hans egen.

«Det var vinter.» Det er ikke bare en tidsangivelse. Det er stemningen. Jerusalem om vinteren er kjølig og fuktig. Søylegangen var et sted å oppholde seg når det blåste eller regnet. Salomos søylegang lå på østsiden av tempelområdet, med utsikt mot Kedrondalen og Olivenhøyden. Han hadde gått der mange ganger. Han hadde lært der. Han hadde diskutert der. Denne dagen samlet jødene seg om Ham.

«Da samlet jødene seg rundt ham og sa: ‘Hvor lenge vil du holde oss i spenning? Hvis du er Messias, så si det til oss rett ut.’» De var trøtte av å vente. Tre år har sannsynligvis gått siden Jesus startet sin offentlige tjeneste. Han hadde gjort under. Han hadde lært. Han hadde brutt med fariseerne. Han hadde fått tusenvis til å følge seg. Men Han hadde aldri sagt det rett ut, på den måten de ville høre det. Han hadde aldri stått fram i Jerusalem og erklært: «Jeg er Messias, kongen vi har ventet på, og nå starter jeg revolusjonen mot Roma.» De ville ha det svaret. De ville ha klar kommandolinje. De ville ha krig eller fred. De ville vite hvor de stod. «Hvor lenge vil du holde oss i spenning?» Det greske hēōs pote tēn psychēn hēmōn aireis — bokstavelig, «hvor lenge løfter du våre sjeler?». Det er en idiomatisk frase. «Hvor lenge holder du oss i uvisshet?» «Hvis du er Messias, så si det til oss rett ut.»

Det er en kompleks bønn. For noen av dem var det en oppriktig henvendelse. De ville tro, men de trengte klarhet. For andre — sannsynligvis de fleste — var det en felle. Hvis Han sa rett ut: «Jeg er Messias», kunne de bringe det videre til romerne, eller til Sanhedrinet, og få Ham arrestert som politisk opprører. Eller de kunne anklage Ham for blasfemi om Han knyttet det til guddommelig identitet. Det var samme typen spørsmål Han skulle få av yppersteprest Kaifas senere — under rettsaken. «Si oss om du er Kristus, Guds Sønn!» Jesus visste det.

«Jesus svarte dem: ‘Jeg har sagt det til dere, men dere tror ikke. De gjerninger jeg gjør i min Fars navn, de vitner om meg.’» Han hadde sagt det. Han hadde aldri sagt det med de presise ordene de ville ha. Men Han hadde gjort gjerninger som skulle ha vært nok. «De gjerninger jeg gjør i min Fars navn, de vitner om meg.» Han hadde stillnet en storm. Han hadde befalt demoner. Han hadde åpnet øynene på den blindfødte — bare noen uker eller måneder før, sannsynligvis i den samme tempelområdet. Han hadde vekket Lasarus. (Eller skulle Han snart gjøre det — Johannes’ kronologi her er kompleks.) Gjerningene var Hans vitnesbyrd. «Men dere tror ikke.» Det er den triste konstateringen. De så Hans gjerninger. De kunne ikke benekte dem. Men de trodde Ham ikke. Hvorfor?

«Men dere tror ikke, for dere hører ikke til mine sauer.» Han henviser tilbake til noe Han hadde sagt tidligere — kanskje et par måneder tidligere, ved Løvhyttefesten. Han hadde talt om seg selv som den gode gjeteren. «Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir sitt liv for sauene.» Det er en av de syv «Jeg er»-utsagnene. Det er bildet av Gud som sin folks hyrde — fra Salme 23, fra Esekiel 34, fra Jeremia 23. Gud selv skulle komme og hyrde sitt folk. Jesus brukte bildet om seg selv. Han var hyrden. Han kjente sine sauer ved navn. Han førte dem ut og inn. De fulgte Ham fordi de gjenkjente Hans stemme. «Mine sauer hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg.» Det er ikke at de blir Hans sauer fordi de er smarte eller religiøse. Det er at Han kjenner dem, og de gjenkjenner Hans stemme. Det er gjensidig. Den som hører Hans stemme, hører den fordi noe i dem allerede er Hans. Den som ikke hører, hører ikke fordi noe blokker. Det er ikke en lære som forklarer alt. Men det er en av de erfaringene mange mennesker har hatt. Jesu ord treffer noen umiddelbart. Andre kan høre samme ord hundre ganger og forbli uberørte.

«Jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd.» To løfter. «Jeg gir dem evig liv.» Det er et løfte bare en kan gjøre — Den som er livet selv. Vi gir ikke evig liv. Det er ikke noe vi har i lommen til å dele ut. «Ingen skal rive dem ut av min hånd.» Hans hånd er sterk nok til å holde dem. Ikke et menneske, ikke et demonisk vesen, ikke selve døden kan rive dem ut. Det er den makten vi har sett gjennom hele boken. Men her er den uttrykt i en lovnad. Den makten Han har, brukes til å holde sine sauer i Hans hånd. «Min Far, som har gitt meg det, er større enn alt, og ingen kan rive dem ut av min Fars hånd.» To hender. Hans og Faderens. Sauene er i begge.

Og så kommer setningen. «Jeg og Faderen er ett.» Fem ord på norsk. Seks på gresk: egō kai ho patēr hen esmen. Det er blant de tyngste setningene Jesus har sagt. «Jeg og Faderen er ett.» Ikke «jeg og Faderen er like». Ikke «jeg og Faderen er enige». Ikke «jeg og Faderen samarbeider». «Vi er ett.» Det greske hen er intetkjønn. «Vi er ett» — én ting, én enhet. Ikke «én person» — det ville være maskulinum heis. Det er noe annet. Det er en enhet i vesen, i natur, i hva de er. To personer. Én Gud.

Det er den grunnen kirken senere har lagt sin lære om treenigheten på. Denne setningen, sammen med andre. Faderen og Sønnen er to personer i én Gud. De er ikke det samme. De er ett. Vi forstår det ikke fullt. Vi vil aldri forstå det fullt. Men det er det Han sa. Han stod i tempelet, i en søylegang som hadde vært vitne til mange diskusjoner, og sa det enkelt og direkte: «Jeg og Faderen er ett.»

Jødene var ikke i tvil om hva Han hadde sagt. «Da tok jødene igjen opp steiner for å steine ham.» Igjen. Det er ikke første gangen. De hadde forsøkt før, ved Løvhyttefesten, etter «før Abraham var, er Jeg». De forsøkte nå. De plukket opp steiner fra tempelområdet. Det var sannsynligvis stein fra byggeplassen — Herodes’ tempel var fortsatt under utbygging, så det fantes kvist og stein liggende. De skulle steine Ham. De skulle drepe Ham der og da. For blasfemi.

«Jesus svarte dem: ‘Mange gode gjerninger fra Faderen har jeg vist dere. For hvilken av dem vil dere steine meg?’» Det er et mildt, nesten ironisk spørsmål. Du har sett Mine gjerninger. Du har sett spedalske bli rene. Du har sett blinde få syn. Du har sett en mann ligge fire dager i graven og komme ut. Hvilken av disse vil du steine Meg for? Det er en utfordring. Han ber dem se gjerningene. Han ber dem koble gjerningene til hvem Han er. «Jødene svarte ham: ‘Det er ikke for noen god gjerning vi steiner deg, men for gudsbespottelse, fordi du som er et menneske, gjør deg selv til Gud.’» De var helt åpne om grunnen. Det er ikke for å gjøre godt at vi vil drepe Deg. Det er fordi Du, et menneske, gjør Deg selv til Gud. Det er bekreftelsen vi trenger. Jødene hadde ikke misforstått Ham. De hadde forstått Ham helt riktig. Han hadde påstått å være Gud. «Du som er et menneske, gjør deg selv til Gud.» Han forsvarer seg ikke ved å si: «Nei, det har dere misforstått. Jeg er ikke Gud.» Han bekrefter det indirekte.

«Jesus svarte dem: ‘Står det ikke skrevet i deres lov: «Jeg sa: Dere er guder»?’» Han siterer Salme 82, vers 6. Det er en interessant tekst — i Salmen taler Gud til dommerne, og kaller dem «guder» i en utvidet betydning, fordi de fungerer som Hans representanter på jorden. Men i samme salme dømmer Han dem fordi de har vært urettferdige. «Når Skriften kaller dem guder som Guds ord kom til – og Skriften kan ikke gjøres ugyldig – hvordan kan dere da si til ham som Faderen har helliget og sendt til verden: ‘Du spotter Gud’, fordi jeg sa: ‘Jeg er Guds Sønn’?» Logikken er som følger: Hvis Skriften kan kalle vanlige menneskelige dommere for «guder», fordi de fikk Guds ord, hvor mye mer kan ikke Den som Faderen selv har helliget og sendt til verden, bli kalt Guds Sønn? Det er ikke et tilbaketog. Han forklarer ikke bort det Han har sagt. Han forsterker det. «Jeg er Den Faderen har helliget og sendt.» Det er en sterk påstand. Hellig — det vil si: satt apart, viet, gjort fullstendig Guds. Sendt — det vil si: kommet fra Faderen til denne verden med et oppdrag. Det er en høyere status enn dommere. Det er en høyere status enn profeter. Det er Sønnens status.

«Gjør jeg ikke min Fars gjerninger, så tro meg ikke. Men gjør jeg dem, tro da i det minste på gjerningene, selv om dere ikke tror på meg – så dere kan innse og forstå at Faderen er i meg og jeg i Faderen.» Tilbake til gjerningene. Han gir dem en åpning. Tro ikke på Mine ord hvis det er for vanskelig. Tro på gjerningene Mine. Se hva Jeg har gjort. Det vil føre dere til den samme konklusjonen. «Faderen er i meg og jeg i Faderen.» Det er en annen måte å si det samme på. Det er en gjensidig innen-væren. Faderen bor i Sønnen. Sønnen bor i Faderen. De er ett. Den som ser Sønnen, ser Faderen. Den som hører Sønnen, hører Faderen. Den som mottar Sønnen, mottar Faderen.

«Da forsøkte de igjen å gripe ham, men han slapp ut av hendene deres.» De ga ikke opp. De ville ta Ham. Sannsynligvis ville de slepe Ham bort fra tempelet, fordi steiningen ikke kunne skje på hellig grunn etter strikt tolkning. De ville få Ham bort, og deretter steine Ham. Han slapp ut. Johannes forteller ikke hvordan. Var det en folkemengde som tetnet seg foran Ham? Var det en åndelig styrke som forhindret hendene fra å gripe Ham? Var det bare en uventet bevegelse? Vi vet ikke. Vi vet at Han gikk fri. Hans tid var ennå ikke kommet. Han skulle dø, ja — men ikke ennå. Ikke i tempelet på Hanukkah. Han skulle dø ved påsken, på korset, utenfor byen.

Det er bokens spørsmål en gang til. «Hvem er denne?» Han har svart selv. På sin egen tunge. «Jeg og Faderen er ett.» «Jeg er Guds Sønn.» «Faderen er i meg og jeg i Faderen.» Det er ikke noe vi har lagt inn i Hans munn. Det er ikke kirkens senere tolkning. Det er Hans egen bekjennelse. Han var villig til å bli steinet for det. Han trakk det ikke tilbake. Det er det avgjørende.

Det er den makten vi har sett gjennom hele boken — i en setning. Han stillnet stormen fordi Han og Faderen er ett. Han befalte demoner fordi Han og Faderen er ett. Han kalte Lasarus ut av graven fordi Han og Faderen er ett. Han lyste som solen på fjellet fordi Han og Faderen er ett. Hvert under, hvert ord, hver gjerning peker tilbake til denne identiteten. Det er en mann, ja. Men det er ikke bare en mann. Det er Sønnen som er ett med Faderen.

Det er tre andre «Jeg er»-utsagn fra Johannesevangeliet som hører til her som ekko. «Jeg er verdens lys.» Det var Hans utsagn ved Løvhyttefesten, sannsynligvis et par måneder før Hanukkah. Han stod i kvinnenes forgård, der de store oljelampene brant under festen. Og Han sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» Lampene som brant ved Løvhyttefesten skulle minne om ildstøtten som ledet Israel gjennom ørkenen. Den ildstøtten var Guds nærvær. Den ledet dem ut av Egypt. Den brant om natten og holdt dem trygge. Jesus sa: jeg er det lyset. Det er en like uhyrlig påstand som «jeg og Faderen er ett». Han identifiserte seg med Guds eget nærvær i ørkenen. Lyset som ledet Israel. «Følg Meg.» Han som ledet folket gjennom ørkenen, leder fortsatt folket ut av mørket.

Og senere i samme dispute, det andre store utsagnet: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham ble til, JEG ER.» Det er det avgjørende øyeblikket i Johannes 8. Jødene hadde sagt: «Du er ennå ikke femti år, og du har sett Abraham?» Det var et hånlig spørsmål. De prøvde å gjøre Ham latterlig. Han svarte ved å bruke Guds navn. «Før Abraham ble til, JEG ER.» Det greske egō eimi. Det er ikke bare en grammatisk konstruksjon. Det er navnet fra den brennende busken. Ehyeh — JEG ER. Han plasserte seg selv før Abraham. Han brukte Guds eget navn for seg selv. «Da tok de opp steiner for å kaste på ham. Men Jesus skjulte seg og gikk ut av tempelet.» Samme reaksjon. Steiner. Samme utvei. Han gikk.

Og den tredje «Jeg er»-historien som ligger nært: «Jeg er den gode gjeteren.» Det var lignelsen Han hadde fortalt før diskusjonen i Salomos søylegang. Han stod foran de samme jødene. Han sa: «Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir sitt liv for sauene.» Det er to ting i samme utsagn. For det første: Han identifiserte seg som hyrden. I Det gamle testamente var Gud hyrden — Salme 23, Esekiel 34. Når Jesus sa «Jeg er hyrden», sa Han: jeg er det Gud har lovet å være for sitt folk. For det andre: Han identifiserte seg som den gode hyrden som gir sitt liv. Andre hyrder hadde vært leiehyrder. De stakk av når ulven kom. Den gode hyrden gir sitt liv for sauene. «Jeg har også andre sauer som ikke hører til denne kveen. Også dem må jeg lede, og de skal høre min røst. Og det skal bli én flokk og én gjeter.» Andre sauer. Hedningene. De som ennå ikke var en del av Israels flokk, men som skulle høre Hans stemme. «Det skal bli én flokk og én gjeter.» Det er hans visjon. Ikke en jødisk flokk og en hedensk flokk. Én flokk. Én hyrde.

Alle tre «Jeg er»-utsagn — verdens lys, JEG ER før Abraham, den gode gjeteren — leder fram til den fjerde i Salomos søylegang. «Jeg og Faderen er ett.» Det er sammenfatningen. Det er nakenheten. Det er hva Han skulle si til sin Far i bønnen i Johannes 17: «Alt mitt er ditt, og alt ditt er mitt.» Han er Sønnen som er ett med Faderen.

Det er noe vi må sitte med. Vi har lett for å forklare bort Jesu identitetsutsagn. Vi sier: «han mente kanskje at han var sterkt knyttet til Gud». Vi sier: «det er kanskje en metaforisk enhet». Vi sier: «vi må forstå det innenfor en jødisk kontekst». Men jødene som hørte Ham, hadde ingen tvil om hva Han mente. De prøvde å steine Ham. To ganger. For blasfemi. De forsto Hans utsagn nøyaktig som det vi har lest dem. Han gjør seg selv til Gud. Det er ikke noe vi har funnet på i ettertid. Det er ikke en kirkelig oppblåsing. Det er det Han sa. Det er det Hans samtid forsto.

Det er noe enormt befriende ved det. Vi trenger ikke å lure på hvordan Jesus så seg selv. Vi trenger ikke å spekulere i Hans selvbilde. Han fortalte oss det. Klart og direkte. Han var Guds Sønn. Han var ett med Faderen. Han var JEG ER. Han var verdens lys. Han var den gode gjeteren. Vi har lov til å la disse utsagnene stå. Vi har lov til å ta dem på alvor. Vi har lov til å la makten bak Hans gjerninger henge sammen med Hans egen identitet.

Det er hva «hvem er denne?» får av svar her. Han er Den som er ett med Faderen. Det er ikke en uthuling av Guds enhet. Det er en åpenbaring av at den enheten rommer mer enn vi kunne forestilt oss. Vi sier: én Gud, tre personer. Vi vet at språket vårt knirker under vekten. Men vi har Jesu egen bekjennelse å støtte oss på. «Jeg og Faderen er ett.»

Det er noe ærlig ved at Han sa det i tempelet. Det hadde vært enklere å si det i en lukket sirkel av disipler. Det hadde vært tryggere å si det i et lite hjem i Galilea. Han sa det i Jerusalem. I tempelet. På en av de sentrale festene. Foran folk som hadde steiner i hendene. Han ga dem hva de kom for. De kom for å høre Ham si det. Han sa det. «Jeg og Faderen er ett.» Og så slapp Han ut av hendene deres. Ikke fordi Han fryktet døden. Men fordi Hans tid ennå ikke var kommet. Den tiden skulle komme. Snart. Den skulle komme på en annen fest — på påsken. Da skulle Han ikke slippe ut av hendene deres. Han skulle gå inn i dem, frivillig.

Det er bokens spørsmål igjen. «Hvem er denne?» Han er Sønnen. Han er Den ene som har vært hos Faderen fra evighet. Han er JEG ER. Han er verdens lys. Han er den gode gjeteren. Han er Den som har all makt, fordi Han har all enhet med Den som har all makt. Det er bokens midtkapittel, hvis det skulle ha et. Det er stedet der svaret stilles tydeligst. Det er hva alle de andre kapitlene har pekt mot.

Vi går videre. Han slapp ut av hendene deres. Han dro over Jordan, ut i ørkenen, ut der Johannes Døperen hadde døpt. Han tok pause. Men før vi forlater Ham i tempelet, må vi ta med oss en ting. Hvis Han er ett med Faderen, så er Hans makt Faderens makt. Hvis Han er Guds Sønn, så er det Gud selv som har stillnet stormen, befalt demoner, vekket Lasarus. Det er ikke en delegert makt. Det er en eid makt. Den Gud som skapte havet, har talt til havet. Den Gud som skilte vannet fra det tørre, har gått på vannet. Den Gud som bandt opp Leviathan, har bundet legionen. Den Gud som ga liv til Adam, har gitt liv til Lasarus. Det er den samme Gud. I én person.

I de neste to kapitlene skal vi se to andre sider av Hans makt. I K08 skal vi se rikets makt — den stille, den lille, den som vokser av seg selv. Sennepsfrøet, surdeigen, skatten, perlen. Makt som ikke ser ut som makt, men som likevel forandrer alt. I K09 skal vi se makten Han overlater til oss. Talentene. Den makt Han gir til sine tjenere mens Han er borte. Den makt vi skal forvalte til Han kommer tilbake. Men før vi går dit, må vi ha vært i Salomos søylegang. Vi må ha hørt Ham si det. «Jeg og Faderen er ett.» Det er det klareste svaret på bokens spørsmål. Den makten Han har, er Guds makt. Den autoriteten Han taler med, er Guds autoritet. Den herligheten som lyste på fjellet, er Guds herlighet. Det er ikke en delegasjon. Det er en enhet. «Den som har sett meg, har sett Faderen», skulle Han si senere til Filip. Det er den lengste fortolkningen av det Han sa i tempelet. Se på Sønnen. Du ser Faderen. De er ett.

Det er bokens kjerne. Det er hva vi tar med oss inn i resten av lesningen. Han er ikke et bilde av Gud. Han er ikke en av Guds budbringere. Han er ikke en høyere skapning. Han er Gud. I menneskeform. Iblant oss. «Jeg og Faderen er ett.» Fem ord. Men de bærer hele evangeliet.