Jeg priser Deg, Far — Jubel i Ånden

Det er den lyseste pausen i evangeliene. Vi tenker ofte på Jesu pauser som mørke. Han på fjellet om natten. Han i Getsemane med blod på panna. Han alene før korset. Det stemmer. Men det er ikke hele bildet. Pausen rommer også jubel.

«I samme stund jublet han i Den hellige ånd og sa: ‘Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige og åpenbart det for de små. Ja, Far, for slik var din gode vilje.’» Det er et av de minst leste øyeblikkene i hele Lukas. Det står lett over. Det er ikke en helbredelse. Det er ikke en lignelse. Det er ikke et undermøte. Det er bare en setning der det står at Jesus jublet. Men det skal vi stoppe ved.

«I samme stund.» Hvilken stund? De syttito er nettopp kommet tilbake. Jesus hadde sendt dem ut. To og to. Til hver by og hvert sted Han selv skulle komme til. Han hadde sagt: «Høsten er stor, men arbeiderne er få.» De hadde gått ut med ingenting. Ikke pengepung. Ikke veske. Ikke sandaler. Og nå er de tilbake. De er fulle av glede. De roper: «Herre, til og med de onde åndene bøyer seg for oss i ditt navn!» Det har virket. Det har skjedd noe. De har sett det med egne øyne. Og det er i den stunden Jesus jubler.

Det er som om gleden deres tenner gleden Hans. Han sier først noe alvorlig til dem: «Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn. Se, jeg har gitt dere makt til å trå på slanger og skorpioner... Men gled dere ikke over at åndene bøyer seg for dere. Gled dere heller over at navnene deres er skrevet i himmelen.» Han stiller dem inn på det rette stedet. Det er ikke makten over åndene som er kjernen. Det er at Faderen kjenner dere ved navn. Og så — i samme stund — bryter Han ut i jubel.

«Jublet i Den hellige ånd.» Det er et merkelig uttrykk. Vi er ikke vant til å lese om Jesus som jubler. Vi er vant til en alvorlig Jesus, eller en streng Jesus, eller en lidende Jesus. Men her er Han full av glede. Det greske ordet er sterkt. Det er en eksplosjon av begeistring. Han ler nesten. Han fryder seg. Og det skjer i Ånden. Det er et trinitarisk øyeblikk. Sønnen jubler. Han jubler i Ånden. Han jubler til Faderen. Hele treenigheten er med i denne setningen. Og det er glede som er stoffet.

Vi har lett for å glemme at glede er en del av Hans liv. Hebreerbrevet sier at «i stedet for den gleden som lå foran ham, utholdt han korset.» Det er en glede som driver Ham fremover. Det er noe Han ser. Det er noe Han kjenner. Og iblant bryter det ut. Iblant flyter det over. Denne dagen, da de syttito kom tilbake, fløt det over.

«Jeg priser deg, Far.» Det er den første tonen. Pris. Det er en sønn som priser sin Far. Ikke fordi Han må. Ikke fordi det forventes. Men fordi det velter opp i Ham. Vi vet ikke hvor mange ganger Jesus sa dette i sitt liv. Vi vet bare at her, da gleden brøt ut, var det det første som kom over leppene Hans. «Jeg priser deg.» Det er et bilde på hva pausen kan være. Ikke alltid Getsemane. Av og til er pausen at vi bryter ut i pris.

«Himmelens og jordens Herre.» Det er et stort navn. Det dekker alt. Skapelsens Gud. Hele kosmos' Herre. Og samtidig: Far. Dette er en av nøklene til hele Jesu bønneliv. Han kalte Faderen Far. Men Han ble ikke fortrolig på en måte som forminsket Gud. Det var alltid Han som var himmelens og jordens Herre — som også var Hans Far. Begge deler. Ikke det ene mot det andre. «Far, himmelens og jordens Herre.»

«Fordi du har skjult dette for vise og forstandige og åpenbart det for de små.» Det er en uventet grunn til å juble. Vi ville ha jublet over at de syttito hadde lykkes. Vi ville ha sagt: «Far, takk for at oppdraget gikk så bra. Takk for at de onde åndene bøyde seg.» Men Jesus jubler over noe annet. Han jubler over at det er de små som har fått åpenbart dette. De vise og forstandige har ikke skjønt det. De er gått glipp av det. Det skulle vært en ulempe. Det skulle vært en sorg. De som har best forutsetninger for å forstå, forstår ikke. Jesus ser det motsatt. Han ser at det er nettopp slik. Det er Faderens måte. Det er ikke en taktisk feil — det er Hans gode vilje. «Ja, Far, for slik var din gode vilje.»

Vi må stoppe ved dette. Det er noe undergravende i Jesu glede. Han gleder seg over noe vi ville sett som et problem. Hvis hovedmålet vårt var å vinne over de vise og forstandige — fariseerne, de skriftlærde, de mektige — så er det et problem at de ikke forstår. Da har vi mislykkes. Men hvis hovedmålet er at evangeliet skal være tilgjengelig for de små — barna, de fattige, de ulærte, de som ikke er noe i verdens øyne — så er det en seier at de små har fått det. Jesus ser det andre alternativet. Han jubler over det. Det er et bilde på Guds rike. Det er ikke et rike for de sterke. Det er et rike for de små. Og Han som så det vokse, jublet.

Hvor mange av oss går glipp av evangeliet fordi vi er for vise og forstandige? Vi har lest mye. Vi har studert mye. Vi har analysert. Vi har systematisert. Vi har posisjonert oss. Og så har det smuttet forbi oss. Mens et barn et eller annet sted forstod det med en gang. Det er en advarsel pakket inn i en jubel. Jesus jublet — men det Han jublet over, var noe vi ofte motarbeider i våre egne liv. Vi vil være vise og forstandige. Vi vil ikke være små. Han sier: bli små. Det er der det skjer.

«Alt er overgitt til meg av min Far.» Han fortsetter. Det er ikke bare en setning. Det er en lengre erklæring. «Ingen vet hvem Sønnen er, uten Faderen, og hvem Faderen er, uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.» Dette er noe av det mest sjeldne vi har om forholdet mellom Faderen og Sønnen. De kjenner hverandre. Ingen andre kjenner Faderen slik Sønnen gjør. Og ingen andre kjenner Sønnen slik Faderen gjør. Og den eneste måten et menneske kan komme inn i denne kjennskapen, er at Sønnen åpenbarer det.

Det er Johannes-aktig. Det er nesten like dypt som det vi finner i Johannes-evangeliet, hvor Jesus snakker om sin enhet med Faderen. Men her er det Lukas. Og det kommer ut av en jubel. Det er som om gleden åpner Ham. Det Han forteller om seg selv her, er noe Han ikke alltid snakker om så direkte. Det kommer fram i jubelen. Jubelen er Hans åpenhet. Hans ærlighet om hvem Han er. Glede pakket inn i åpenbaring.

«Så vendte han seg til disiplene og sa til dem alene: ‘Salige er de øynene som ser det dere ser. For jeg sier dere: Mange profeter og konger ønsket å se det dere ser, men fikk ikke se det, og å høre det dere hører, men fikk ikke høre det.’» Han vender seg til dem. Dette er en intim setning. «Til dem alene.» Han snakker direkte til disiplene. Han sier det ikke til mengden. Han sier det ikke til de skriftlærde. «Salige er de øynene som ser det dere ser.» De har sett noe. Han ser dem som har sett det. Han kaller dem salige. Velsignet. Lykkelig. Mange profeter og konger ønsket å se dette. David. Jesaja. Salomo. Daniel. De så bare i bruddstykker. De så det ikke i kjøtt og blod. Men disse — disse fiskerne og tollere og helt vanlige folk — de har sett. De er midt i det. De har stått ved siden av Ham. De har hørt Ham preke. De har sett Ham helbrede. De har sett Ham gråte. De har sett.

Det er noe rørende ved det. Han ser hvor heldige de er. Han sier det høyt. Han ser at de står midt i det profetene drømte om. Og Han er glad for dem. Det er en del av jubelen Hans. Han er glad for dem som er rundt Ham. Han er glad for at de er der. Han er glad for at de ser.

Dette er den lyse pausen. Vi har sett Ham på fjellet før utvelgelsen av de tolv. Det var en alvorlig natt. Vi skal se Ham i Getsemane. Det skal bli en enda alvorligere natt. Men her — midt i mellomtiden, midt i tjenesten, midt mellom hverdagsting — bryter Han ut i jubel. Pausen er ikke alltid mørk. Av og til er den lys. Det er viktig å si.

Vi har lett for å tro at det åndelige liv stort sett består av kamp. At bønnen er å brytes med Gud. At fromhet er smerte. Det stemmer ofte. Men det er ikke alt. Det finnes pauser der vi bare jubler. Der gleden velter opp. Der vi sier «Jeg priser deg, Far» fordi det er det eneste vi kan si. Disse stundene er like hellige som Getsemane. De er like virkelige. De er like dyrebare. Hvis du har opplevd dem, vet du det.

Hvordan kom denne jubelen? Lukas knytter den tett til Den hellige Ånd. «Jublet i Den hellige ånd.» Det er Ånden som tenner jubelen. Det er ikke Jesu egen gemyttsendring. Det er ikke et godt humør som tilfeldigvis kom. Det er Ånden som driver Ham til pris. Det er noe vi kjenner igjen, vi som har vært i kirken lenge. Det finnes øyeblikk der Ånden tenner noe i oss, og vi bare priser. Vi vet ikke alltid hvorfor. Det velter opp. Det er Åndens verk. Han fyller oss med glede over Faderen. Og når Jesus jublet, var det det samme. Bare langt mer rent og fullt.

Det er ikke en form for jubel som er løsrevet fra virkeligheten. Jesus visste hva som skulle komme. Han var på vei til Jerusalem. Han skulle dø om noen måneder. Han hadde nettopp talt strenge ord om Korasin og Betsaida som ikke vendte om. Han bar mye. Og likevel kunne Han juble. Det er en del av modenheten i Hans liv. Han kunne være sliten. Han kunne være sorgfull. Han kunne være vred. Og Han kunne juble. Følelsene Hans var ekte, ikke maskerte. Da gleden kom, holdt Han den ikke tilbake.

Vi har lett for å være forsiktige med gleden vår. Vi tenker at det blir for fromt hvis vi sier det høyt. Vi tenker at det er feil å være glade når andre lider. Vi tenker at det er upassende å danse for Herren i en verden med så mye smerte. Jesus var ikke slik. Han gledet seg når det var grunn til glede. Han gråt når det var grunn til å gråte. Han var ærlig om hvor Han var. «Jeg priser deg, Far.» Han sa det høyt. Han la det ikke skjult.

Det er noe av det vi trenger å lære. Gleden vår skal også flyte ut. Det er ikke en privat sak. Det er noe vi bør si høyt. «Jeg priser deg, Far.» Når noe godt skjer. Når en bønn blir hørt. Når en venn vender om. Når en gjenkjennelse av Gud kommer over oss. Når det går opp et lys i en samtale eller en sang. Si det. Høyt. Det er Jesu egen rytme.

Det er en annen detalj. Han kaller seg selv «Sønnen.» «Ingen vet hvem Sønnen er, uten Faderen.» Det er noe rørende ved det. Han identifiserer seg som Sønnen. Han taler om seg selv som Faderens Sønn. Han er ikke flau over det. Han er ikke usikker. I jubelen kommer hele identiteten fram. Det er slik for oss også. Når vi er i Ånden, fjernet fra masken vi går med, kommer det ekte til syne. Det innerste. Det vi er for Gud. Han var Sønnen. I jubelen sa Han det høyt.

Et annet sted, hos Johannes, sier Han: «Dette har jeg sagt til dere for at min glede skal være i dere, og for at deres glede skal bli fullkommen.» Han hadde sin glede. Han ville at vi skulle ha den. Vi taler ofte om Jesus som om Han kom for å gi oss tilgivelse, og kanskje liv, og kanskje frelse — alle store gaver. Men vi snakker sjelden om at Han kom for å gi oss sin glede. Det er en av Hans gaver. Den var i Ham, og Han ga den videre. «Min glede.» Den gleden som velter opp midt i tjenesten. Den gleden som velter opp i Ånden. Den gleden som er ekte fordi den vokser ut av Faderens nærhet. Han ga oss den.

Hvis du ikke har den, kan du be om den. Det er en enkel bønn å be: «Far, gi meg din glede.» Eller: «Hellige Ånd, fyll meg med jubel som jublet i Sønnen.» Det er ikke en kunstig glede. Det er ikke begeistring vi presser fram. Det er Den hellige Ånd som fyller hjertet med Faderens nærhet. Og resultatet er glede.

Det er denne pausen vi ofte glemmer. Vi vet at vi skal be om hjelp i kriser. Vi vet at vi skal be om visdom i avgjørelser. Vi vet at vi skal be om tilgivelse for synd. Men vi vet ofte ikke at vi også skal være stille og bare juble. Bare prise. Bare la Ånden flyte opp. Det er en del av pausen. Det er den mest oversette delen. Og det er hva Jesus gjorde, midt mellom alle de andre tingene.

«Salige er de øynene som ser det dere ser.» Det er også en setning til oss. Mange før oss ville ha drømt om å vite det vi vet. Mange før oss bare ante hva som kom. Vi har det. Vi har evangeliet. Vi vet hvem Han er. Vi vet hvor det endte — og hvor det begynte. Salig er øynene som ser det. Salige er ørene som hører det. Det er ikke en selvfølge. Det er en gave. Og det er grunn til å juble.

Pausen Hans rommet alt dette. Bønn for de tolv på fjellet. Kamp i Getsemane. Stillhet i ørkenen etter dåpen. Tilbaketrekking til øde steder etter helbredelser. Og en jubel som velter ut når Han ser at evangeliet finner de små. Pausen er ikke alltid mørk. Den er rommet hvor Faderen ses. Og av og til er det Han ser, så vakkert at Han bare må juble.

Det er bokens andre kapittel. Den lyseste pausen. «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre.» Det er bønnen som velter opp når Han ser hva Faderen gjør. Det er bønnen vi får lov til å be med Ham. Det er det rommet Han åpner for oss. «Salige er de øynene som ser det dere ser.» Du har sett det. Det er en grunn til å juble.