Jairus' datter — Talita kum

Han var på vei et sted. Det er det første vi må huske, før vi går inn i historien. Jesus var ikke ledig. Han var ikke ute å gå tur. Han hadde nettopp kommet over sjøen igjen, etter Legion og svinene og menneskene som ba Ham forlate deres område. Nå sto Han ved bredden, og en folkemengde hadde allerede samlet seg rundt Ham. «Da Jesus igjen hadde satt over til den andre siden med båten, samlet en stor folkemengde seg rundt ham der han var ved sjøen.» Markus tegner det opp i to setninger. Båten kommer i land. Menneskene strømmer til. Han hadde ikke hatt en time alene siden Han satte foten på den andre siden av sjøen flere dager før.

Og så kom Jairus. «Da kom en av synagogeforstanderne, en mann som het Jairus.» En synagogeforstander. Det betyr en av de mest fremtredende mennene i byen. Det var han som hadde ansvar for synagogens drift, han som bestemte hvem som skulle lese, han som satt med innflytelse blant de skriftlærde. For en slik mann å komme til Jesus var ikke selvsagt. Det var sannsynligvis mange synagogeforstandere som så på Ham med skepsis. Noen hatet Ham. Men Jairus hadde et barn som lå for døden. «Da han fikk se Jesus, kastet han seg ned for føttene hans og ba ham inntrengende: ‘Min lille datter ligger for døden. Kom og legg hendene på henne, så hun kan bli helbredet og leve.’» Han kastet seg ned. Synagogeforstanderen, mannen med embete, mannen med autoritet. Han la seg ned i støvet ved Jesu føtter. Det er nød som gjør det.

«Min lille datter.» Markus tar med detaljen. Hun er ikke navngitt, men hun er hans. Hun er liten. Lukas forteller at hun var tolv år gammel og hans eneste datter. Det betyr at hun sannsynligvis var i alderen der hun gikk over fra barn til kvinne, der en jødisk pike begynte å bli forberedt på ekteskap. Hun lå for døden. Vi får ikke vite av hva. En sykdom. En feber. Noe som hadde tatt henne over kort tid eller lang tid. Vi vet bare at faren ikke hadde tid å miste. Han spurte ikke om Jesus hadde tid. Han spurte: kom. Og Jesus gikk.

«Jesus gikk med ham.» Tre ord. Han satte ikke noen betingelser. Han stilte ingen spørsmål. Han sa ikke: «Jeg har akkurat kommet over sjøen, kan dette vente til i morgen?» Han sa ikke: «Folkemengden trenger meg.» Han sa ikke: «Hvor langt er det?» Han gikk. Det er en handling vi lett kan gå forbi. Jesus var ikke forpliktet. Han hadde ingen avtale med Jairus. Han var ikke en fastlege som måtte se denne pasienten. Han hadde alt grunnlag for å si nei eller be Jairus vente. Men da Jairus kom og ba, gikk Han. «En stor folkemengde fulgte etter og trengte seg inn på ham.» Det var ikke en rolig vandring. Det var sannsynligvis en tett, varm, urolig flokk som omringet Ham. Mennesker som ville se. Mennesker som ville ha noe selv. Mennesker som var nysgjerrige. Han gikk midt gjennom dem. Hans tanker var hos en tolv år gammel jente Han ennå ikke hadde sett.

Og så stoppet Han. «Der var det en kvinne som hadde hatt blødninger i tolv år.» Vi skal ikke skrive om henne her – hun har sin egen historie i boken om berøringen. Men vi må se det Han gjorde. For det vi ser, er ikke at Han ble forstyrret. Det er at Han stoppet. Hun rørte ved kappen. Helbredelsen skjedde. Hun forsøkte å forsvinne tilbake i mengden. Men Jesus stoppet. «I samme øyeblikk merket Jesus at det var gått kraft ut fra ham. Han snudde seg mot folkemengden og spurte: ‘Hvem rørte ved klærne mine?’» Disiplene var forbløffet. De sa det høyt. Vi kan høre frustrasjonen deres: «Du ser hvordan folkemengden trenger seg på deg, og så spør du: ‘Hvem rørte ved meg?’» For dem var det meningsløst. Folk trengte seg overalt. Alle var i berøring med Ham. Og Jairus' datter lå og døde. Hva i alle dager gjorde Han?

Men Jesus så seg omkring. Han ville finne henne. Den foran Ham var ikke i veien for det viktige. Den foran Ham var det viktige. Det er det vi må forstå for å se hva slags tid Jesus levde i. Han hadde ikke en plan Han måtte holde. Han hadde ikke en bestemt person Han var på vei til som var viktigere enn de Han traff på veien. Han hadde tid til Jairus. Han hadde tid til kvinnen. Han hadde ikke mindre tid til den ene fordi Han var på vei til den andre. Det er nesten ufattelig. For oss er det alltid den ene som er den viktige. Og alle de andre er forsinkelser. For Ham var det alltid den foran Ham.

Hun kom fram. Hun fortalte alt. Hun var redd og skalv – Markus tar med detaljen – fordi hun visste at hun ikke skulle ha vært i mengden i det hele tatt. En kvinne med blødninger var rituelt uren. Hun skulle ha holdt seg unna. Og hun hadde rørt ved en rabbi. Hun ventet på irettesettelse. Eller verre. Hun fikk noe annet. «Datter, din tro har reddet deg. Gå i fred, og vær helbredet fra din plage.» «Datter.» Det er ordet vi må stoppe ved. Han kalte henne datter. I samme stund som Jairus' lille datter lå og døde, sa Jesus til denne kvinnen: «Datter.» Som om Han hadde tid til to.

Tenk på Jairus i det øyeblikket. Han sto der ved siden av Jesus. Han hadde sannsynligvis hørt det hele. Han hadde sannsynligvis vridd seg i frustrasjon mens dette skjedde. Hvert minutt var ett minutt mindre datteren hadde igjen. Han måtte ha tenkt: «Skynd deg! Stopp ikke. Min datter ligger for døden.» Og mens han sto der, så han Jesus stoppe for en kvinne ingen andre brydde seg om. Vi vet ikke hva Jairus tenkte. Markus forteller det ikke. Men det er mulig han kjente det vi kjenner når den vi venter på, gir tid til andre. Den utålmodigheten. Den tvilen. Hvorfor skynder Han seg ikke?

«Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: ‘Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?’» Det skjedde. Forsinkelsen ble for lang. Datteren døde mens Jesus stoppet for kvinnen med blødninger. Den verste meldingen et menneske kan få, kom i det verste øyeblikket. Jairus hadde stått der og ventet, og nå var det for sent. «Hvorfor bryr du mesteren lenger?» Det er rasjonelle ord. Datteren er død. Det er ikke noe mer å gjøre. Slipp Ham gå. Vi har strevet forgjeves. Han kom ikke fram i tide. Hadde Jesus skyndet seg, hadde Han kanskje kommet fram. Hadde Han ikke stoppet for kvinnen, hadde det kanskje gått. Det er det rasjonelle å tenke.

Men Jesus overhørte det. Det er et fascinerende ord Markus bruker. Han overhørte. Eller: Han hørte det uten å la det forstyrre seg. Han fanget opp lyden av meldingen og lot den ikke ta over. Han sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» Det er Hans svar på den verste beskjeden. Frykt ikke. Bare tro. Ikke: «Det er forferdelig.» Ikke: «Jeg er for sent ute.» Ikke: «Jeg burde ikke ha stoppet.» «Frykt ikke. Bare tro.»

Det er noe som må sies om dette. Det er ikke at Jesus var likegyldig. Han var ikke kald mot Jairus' smerte. Han kunne kjent veggen av sorg som rammet faren ved siden av Ham. Men Han var ikke i panikk. Han var ikke i hast. Han var ikke der Hans tanker ikke var. Han var fortsatt der, hos Jairus. Han var aldri på vei et annet sted. Han hadde stoppet for kvinnen uten å forlate Jairus. Og nå når den verste meldingen kom, fortsatte Han med Jairus uten å fly ut i fortvilelse. Det er Hans tid. Ikke kvantitet. Ikke effektivitet. Bare nærvær. Han var der.

«Han lot ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror.» Han trakk en sirkel rundt huset. Nå skulle det skje noe som ikke alle skulle se. Bare tre disipler – de Han ofte tok med til det innerste. Folkemengden måtte stå utenfor. De skulle ikke være vitne til det som kom.

«De kom til synagogeforstanderens hus, og han så oppstyret og folkene som gråt og jamret høylytt.» Det jødiske begravelsesritualet var allerede i gang. Når noen døde, ble det innkalt sørgekvinner. De gråt og jamret høylytt. Det var en kulturell forpliktelse. Ingen begravelse uten lyd. Jesus gikk inn og sa: «Hvorfor er dere så urolige og gråter? Barnet er ikke dødt, det sover.» Det er en bemerkelsesverdig setning. «Det sover.» For Jesus var død ikke et endelig stadium. Det var søvn. Noe man kunne våkne fra. Det blir Hans gjennomgangsord når Han møter død – «sover». Senere, ved Lasarus' grav, brukte Han samme ord. «Vår venn Lasarus har sovnet, men jeg går for å vekke ham.» Disiplene forstod ikke. Sørgekvinnene forstod heller ikke nå. «De bare lo av ham.» De lo. De som ble betalt for å sørge, lo. Det var pinlig. Det var håpløst. Selvfølgelig var hun død. Han visste ikke hva Han snakket om. Han svarte ikke. Han drev dem ut.

«Han drev dem alle ut, tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå.» Det er en liten flokk nå. Mor. Far. Tre disipler. Han. Og barnet. Hun lå der. Tolv år gammel. Stille. Den lille kroppen som hadde levd så kort, var nå tom. Foreldrene står ved siden av sengen. Vi kan se for oss hvordan moren har holdt henne mens hun døde. Faren har sannsynligvis sittet der. Og så har han måttet løpe ut for å hente Jesus, men kom for sent. Nå sto de der med Ham. I et stille rom. Etter at sørgekvinnene var jaget bort.

«Han grep barnets hånd og sa til henne: ‘Talita kum!’ Det betyr: ‘Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!’» Han grep hånden. Det er en detalj Markus tar med som binder hele historien sammen. Jesus rørte ved henne. Hun var rituelt uren – en død kropp gjorde alle som rørte ved den urene. Han var ikke i tvil om at Hans renhet var sterkere. Han sa det på arameisk. Det språket de snakket hjemme. Det moren sannsynligvis brukte når hun pratet med datteren før dette. «Talita kum.» Lille jente, stå opp. Det er ikke et formelt språk. Det er ikke en innstuderte besvergelse. Det er ordene en mor eller en far ville brukt på morgenkvisten for å vekke barnet sitt. «Stå opp, lille venn. Det er morgen.»

Og hun stod opp. «Straks reiste jenta seg og begynte å gå omkring. Hun var tolv år gammel.» Hun gikk omkring. Tenk på det. Tolv år gammel. Sykdom. Død. Og så stod hun bare opp og begynte å gå rundt i rommet som om ingenting hadde skjedd. Foreldrene var helt ute av seg av undring. Markus bruker et sterkt ord. De var i ekstase. De var rystet. De forsto ikke. Og Jesus, midt i denne ufattelige scenen, sa noe så lite, så vanlig, så menneskelig at vi nesten må le: «Han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og sa at hun skulle få noe å spise.» Gi henne noe å spise. Hun har vært syk lenge. Hun har sannsynligvis ikke spist på dager. Nå er hun stått opp. Hun trenger mat. Det er en detalj som forteller alt. Han var ikke i hast videre. Han var ikke allerede på vei til neste mirakel. Han var her, i dette rommet, og tenkte på at den lille jenta var sulten.

Vi kan se for oss det måltidet. Brød, kanskje. Litt frukt. Vann. Noen biter ost. Hva en jødisk husmor kunne ha lagt frem på kort varsel for sin datter som nylig hadde stått opp fra døden. Hun spiste. Foreldrene satt og så på. Hver tygg var et mirakel. Hver svelging var en bekreftelse på at det de så ikke var en drøm. Og Jesus var der. Han hastet ikke ut. Han ble. Han så jenta spise. Han så foreldrene puste igjen. Det er Hans tid. Aldri på vei et annet sted enn der Han er.

Det er noe vi må stoppe ved før vi forlater denne historien. Jesus stoppet to ganger på veien til Jairus' hus. Først stoppet Han for kvinnen med blødninger – som vi sa, hun har sin egen historie i en annen bok. Hun var den uventede stoppen. Den forsinkelsen ingen ville hatt. Så stoppet Han ved meldingen om at jenta var død. Det rasjonelle ville vært å snu, å akseptere at det var for sent. Men Han fortsatte – Han stoppet ikke ved at det var håpløst. Og når Han kom frem, stoppet Han ikke før jenta hadde fått mat. Det er en serie stopper. En måte å være på som vi sjelden ser. For oss er stopper det som hindrer oss i å komme dit vi skal. For Ham var stopper det Han var der for.

Det er en annen detalj vi kan tenke på. Det var to «døtre» i denne historien. Den lille datteren til Jairus, tolv år gammel. Og kvinnen med blødninger som Jesus kalte «datter». Hun hadde blødd i tolv år. To døtre. To ganger tolv. Den ene hadde levd i samme tid som den andre hadde lidd. Lukas, som forteller den samme historien, tar med samme detalj. Det er som om de to evangelistene vil at vi skal se sammenhengen. Mens den ene datteren ble forberedt til ekteskapsalder, hadde den andre vært uren og utstøtt. Mens den ene hadde levd i lys, hadde den andre levd i skygge. Og Jesus stoppet for begge. Med samme oppmerksomhet. Han hadde tid til to.

Det er en lærdom som ligger i denne historien, hvis vi gidder å se den. Jesus tenkte ikke i forsinkelser. Han tenkte ikke i prioriteringer slik vi gjør. Han tenkte ikke: «Jeg må forte meg til Jairus, så kan jeg ta kvinnen etterpå.» Han var der med kvinnen. Helt. Han var der med Jairus. Helt. Han var der med den lille jenta. Helt. Tid var ikke noe Han mistet eller vant. Det var bare det stedet Han var. Den foran Ham var aldri en hindring. Den foran Ham var det Han var der for.

Det er vanskelig å forstå for oss som lever i en kultur der vi alltid skal et sted. Vi har en kalender. Vi har avtaler. Når noe forsinker oss, blir vi irritert. Jesus levde ikke slik. Han hadde et oppdrag – det hadde Han. Han var på vei til Jerusalem til slutt. Han visste hva som ventet Ham der. Men Han skyndte seg ikke. Han stoppet på veien. Stadig. For Bartimeus. For Sakkeus. For barna. For kvinnen som rørte ved kappen. For Jairus' datter. Han hastet aldri forbi noen.

Det er noe Markus ikke skriver om, men som vi kan ane. Etter at Jesus forlot Jairus' hus, fortsatte Han sin reise. Vi vet ikke hvor Han gikk denne kvelden. Vi vet ikke om Han fant et sted å hvile. Vi vet bare at neste dag tok Han imot nye mennesker. Stoppet for nye. Slik fortsatte det. Hver eneste dag av Hans tjeneste. Stadig nye møter. Stadig nye stopper. Han ble aldri sliten på en måte som gjorde Ham mindre nærværende. Når Han trakk seg unna for å hvile – og det gjorde Han ofte – så var det også fullt nærvær, men med Faderen. Han var der. Hele tiden. Hos den foran Ham.

Det er det fjellet vi kommer til når vi prøver å se Hans tid. Tid var ikke noe Jesus brukte effektivt. Tid var noe Han ga. Han ga den til Jairus. Han ga den til kvinnen som rørte ved kappen. Han ga den til den lille jenta som trengte mat etter at hun stod opp fra de døde. Han ga den. Uten å regne. Uten å tenke at den ble brukt opp.

Den lille jenta levde. Sannsynligvis vokste hun opp. Sannsynligvis ble hun gift. Sannsynligvis fikk hun egne barn. Vi vet det ikke. Markus forteller ikke mer om henne. Men vi vet at den dagen, i det rommet, ga Jesus henne tid hun ellers ikke ville hatt. Han stoppet for henne på en måte som forandret alt. Og det merkelige er: Hadde Han stoppet enda lenger for kvinnen som rørte ved kappen, hadde det også vært en valgt stopp. Hadde Han skyndet seg, kunne jenta kanskje ha overlevd. Han stoppet ikke fordi det var praktisk. Han stoppet fordi den foran Ham var Den Han var der for. Og Han fant en vei tilbake til Jairus' datter, gjennom dødens dør.

Det er det vi sitter igjen med. Han var aldri på vei et annet sted. Heller ikke da Han var på vei til den lille som lå for døden. Han var der. Hos den foran Ham. Hver gang. «Frykt ikke. Bare tro.» Det er ordene Han sier til hver som har ventet i tvil mens Han har stoppet for en annen. Det er ordene Han sier til Jairus som ikke skjønte hvorfor det måtte ta så lang tid. Det er ordene Han sier til oss som mener at tiden vår er bortkastet. Hun er ikke død. Hun sover. Han har tid.