Vik bak Meg, Satan — Den første lidelsesforutsigelse

«Fra da av begynte Jesus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem og lide mye under de eldste, overprestene og de skriftlærde, bli drept og reises opp på den tredje dagen.» Matteus skriver det rolig. Som om det var den naturligste setningen i verden. Men det var det ikke. «Fra da av.» Det er en grense Matteus tegner. Det er et før og et etter. Før dette hadde Jesus snakket om Guds rike som kom. Han hadde undervist i lignelser. Han hadde helbredet. Han hadde åpnet blinde øyne og mettet sultne mennesker. Nå snakker Han om noe annet. Han snakker om hva som skal skje med Ham selv.

Det er det første som er bemerkelsesverdig. Jesus visste hvor Han gikk. Han visste det lenge før de skriftlærde hadde gjort opp sine planer. Han visste det før Judas hadde tenkt på sølvpengene. Han visste det før Peter hadde varmet seg ved bålet. Han visste det, og Han sa det høyt. «Han måtte dra til Jerusalem.» Måtte. Det er det avgjørende ordet. Det var ikke en mulighet Han veide. Det var ikke et mål Han håpet å unngå. Det var en nødvendighet. Ikke fordi Han var presset til det. Ikke fordi Han ikke hadde valg. Men fordi det var det Han var kommet for.

«Lide mye.» Han pakket det ikke inn. Han sa ikke at det kunne bli ubehagelig. Han sa ikke at det kunne bli vanskelig. Han brukte ordet som har vekt: lide. «Under de eldste, overprestene og de skriftlærde.» Han nevnte dem ved navn. Dette var ikke et abstrakt ondt som ville ramme Ham. Det var menneskene Han hadde kjent siden Han var en gutt i tempelet med sin mor og far. Det var de Han hadde irettesatt og diskutert med. Det var de som ville drepe Ham. «Bli drept.» Han sier det. «Og reises opp på den tredje dagen.» Han sier det også. Men det er det første som griper Peter. Drept. Han hører ikke det andre. Eller han hører det, men det går ikke inn.

«Da tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham: ‘Gud fri deg, Herre! Dette skal aldri skje deg!’» Peter tar Jesus til side. Det er fascinerende. Peter, fiskeren fra Galilea, tar Jesus, sin Mester, til side for å rette på Ham. Som om det var Peter som hadde oversikten og Jesus som hadde gått seg vill. «Gud fri deg, Herre.» Det høres ut som from. Det er en bekymring fra hjertet. Peter elsker Jesus. Peter har nettopp bekjent at Han er Kristus, Den levende Guds Sønn. Peter vil beskytte Ham. «Dette skal aldri skje deg.» Peter sier det med trygghet. Som om han kan stoppe det. Som om hans vilje kan veie tyngre enn det Jesus akkurat har sagt at må skje.

Vi forstår Peter. Det er den naturlige reaksjonen. Den kjærlige reaksjonen. Den menneskelige reaksjonen. Vi ville ha sagt det samme. Han er Den vi har fulgt. Han er Den vi har sett gjøre ting ingen andre kan gjøre. Han er Den vi tror på. Hvordan kan Han bli drept? Det stemmer ikke. Det henger ikke sammen. Peter sier hva alle de andre tenker.

«Men han snudde seg og sa til Peter: ‘Vik bak meg, Satan! Du er en snublestein for meg. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.’» Han snudde seg. Det er ikke en lett bemerkning. Det er ikke en mild tilrettevisning. Det er Jesus som vender ansiktet mot Peter og sier ordet som ingen disippel noensinne ble sagt. «Vik bak meg, Satan.» Det er ordene Han sa til djevelen i ørkenen. Det er ordene som markerer fronten. Det er ordene Han bruker når den onde prøver å lokke Ham bort fra det Han er kommet for. Og nå sier Han dem til Peter.

Det er noe vi må stoppe ved. Det Peter sa, høres så snilt ut. Det høres så omsorgsfullt ut. Det høres så menneskelig ut. Og Jesus kaller det djevelens stemme. Det betyr at fristelsen til å unngå korset ikke alltid kommer i form av åpenbar ondskap. Den kommer ofte gjennom dem som elsker oss. Den kommer som omsorg. Den kommer som beskyttelse. Den kommer som «du fortjener ikke dette». Og Jesus kjenner den igjen.

«Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.» Det er diagnosen. Det Peter sa, var menneskelig tenkning. Mennesker prøver å unngå lidelse. Mennesker vil beskytte de vi er glad i. Mennesker mener at død er et nederlag. Gud tenker annerledes. Guds vei er korset. Guds frelse går gjennom lidelse. Guds seier ser ut som tap. Det er det Peter ikke ser. Det er det vi sjelden ser.

Markus forteller den samme scenen, men med en liten detalj som Matteus utelater. «Han snudde seg, så på disiplene og irettesatte Peter.» Han så på de andre først. Det er bevisst. Det Jesus sa til Peter, var ikke en privat sak mellom Peter og Jesus. Det var en undervisning som alle disiplene måtte høre. Han ville at hver av dem skulle se Peters feil, slik at de selv ikke skulle gjøre den. Du har ikke tanke for det som Gud vil. Det går til dem alle.

«Så sa Jesus til disiplene sine: ‘Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv, ta opp sitt kors og følge meg.’» Han fortsetter. Han har nettopp sagt at Han selv skal lide. Nå sier Han at den som vil følge Ham, må gjøre det samme. «Ta opp sitt kors.» Det er ikke en fin religiøs metafor. Korset var en henrettelsesmetode. Romerne brukte det. En mann som «tok opp sitt kors» bar sin egen henrettelsesplanke ut til stedet hvor han skulle dø. Det var den mest skammelige måten å bli henrettet på. Jesus sier til disiplene: hvis dere vil følge Meg, må dere være klare for det.

«For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.» Han snur opp ned på det vi tror. Vi tror at den som passer på seg selv, vinner. Den som tar vare på sitt eget, beholder mest. Jesus sier det motsatte. Den som klamrer seg til sitt liv, mister det. Den som gir det fra seg for Hans skyld, finner det. Det er ikke en moralsk regel. Det er en beskrivelse av hvordan riket fungerer.

Det er noe verdt å sette ved siden av dette. Mange måneder senere, på vei opp til Jerusalem en siste gang, tar Han disiplene til side igjen. «Se, vi går opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal bli overgitt til overprestene og de skriftlærde. De skal dømme ham til døden og overgi ham til hedningene for å bli hånet, pisket og korsfestet. Men på den tredje dagen skal han bli reist opp.» Det er den tredje gangen Han sier det. Denne gangen er det enda mer detaljert. Han nevner ikke bare jødene som vil dømme Ham. Han nevner hedningene som vil håne, piske og korsfeste. Han forteller dem hva som skal skje, time for time. De forstår det fortsatt ikke. Lukas legger til en kommentar: «Men de forsto ikke noe av dette. Disse ordene var skjult for dem, og de fattet ikke det som ble sagt.» Tre ganger. Hver gang tydeligere. Hver gang mer detaljert. Og hver gang gikk det forbi dem.

Det er en blanding av sorg og barmhjertighet over det. Han prøver å forberede dem. Han vil at de skal vite på forhånd. Han vil at de skal forstå at dette ikke er et uhell. Det er hva Han er kommet for. Og de hører Ham ikke. Han bærer noe alene som ingen andre kan bære for Ham. Og Han prøver, gang på gang, å si det høyt.

Hva slags mann er Han som velger denne veien? Det er det spørsmålet vi må stoppe ved. Han hadde mektige alternativer. Mange måneder før, etter at Han hadde mettet fem tusen mennesker, ville folkemengden gjøre Ham til konge med makt. Johannes forteller at Han trakk seg tilbake til fjellet alene. Han ville ikke ha den makten. Senere, da Han ble tatt til fange, sa Han at Han kunne ha bedt sin Far om mer enn tolv legioner engler. Han kunne ha kommet seg fri. Men Han gjorde det ikke. Han satte ansiktet mot Jerusalem.

Det er en annen scene fra disse månedene på vei til Jerusalem som forteller mye. «Da Jesus så de store folkemengdene rundt seg, ga han ordre om å dra over til den andre siden. Da kom en skriftlærd til ham og sa: ‘Mester, jeg vil følge deg hvor du enn går.’ Jesus sa til ham: ‘Revene har hi, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe sted å hvile sitt hode.’» Han har ikke et sted å hvile sitt hode. Han har ikke et hjem. Han har ikke en seng som er Hans egen. Han er på vei. Han er hjemløs. Det er ikke en klage. Det er en konstatering. Det er en del av veien. Han er på vei mot Jerusalem, og det er ingen hvile underveis.

«En annen av disiplene sa til ham: ‘Herre, la meg først gå bort og begrave min far.’ Men Jesus sa til ham: ‘Følg meg, og la de døde begrave sine døde.’» Det er hardt sagt. Men det viser hva veien koster. Den koster alt. Det er ikke noe som er viktigere enn det. Han som går mot korset, kan ikke vente på at livene rundt skal være ferdige først. Veien gjelder nå.

Det er flere små scener langs veien som lar oss se hva slags mann Han var i denne perioden. «Da de kom til Kapernaum, gikk de som krevde inn tempelskatten, bort til Peter og spurte: ‘Betaler ikke mesteren deres tempelskatten?’ ‘Jo,’ svarte han.» Tempelskatten var en halv sjekel som hver mann i Israel skulle betale årlig til vedlikehold av tempelet. Det var ikke en romersk skatt. Det var en religiøs skatt. Da Peter kom inn i huset, tok Jesus initiativet: «Hva mener du, Simon? Hvem er det kongene på jorden krever toll og skatt av – av sine egne sønner eller av de fremmede?» «Av de fremmede,» svarte Peter. «Så er altså sønnene frie. Men for at vi ikke skal støte dem, gå til sjøen og kast ut en krok. Ta den første fisken som kommer opp, og når du åpner munnen på den, vil du finne en stater. Ta den og gi dem for meg og deg.»

Det er en merkelig liten historie. En fisk med en mynt i munnen. Jesus betalte tempelskatten – ikke fordi Han måtte, men for ikke å støte dem. Han som var Sønnen, fri fra skatt til tempelet som var Hans Fars hus, betaler skatten for ikke å gjøre folk sint. Det er ydmykheten som går gjennom hele veien Hans. Han brukte ikke makten. Han hevdet ikke sin rett. «For at vi ikke skal støte dem.» Det er Mannen som senere sa: «la dem gå» når soldatene kom for å arrestere Ham. Det er Mannen som ba for dem som naglet Ham fast. Det er hvem Han er.

Disiplene forstod det ikke. De var opptatt av noe annet. «I samme stund kom disiplene til Jesus og spurte: ‘Hvem er så den største i himmelriket?’» De diskuterte hvem som var størst. På samme tid som Jesus snakket om at Han skulle bli drept, diskuterte de rangordningen blant seg. «Da kalte han til seg et barn og stilte det midt iblant dem, og sa: ‘Sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke vender om og blir som barn, kommer dere aldri inn i himmelriket.’» Han satte et barn midt iblant dem. Den minste. Den uten makt. Den uten status. Den største er som dette barnet. Det er det samme mønsteret som korset. Den fremste er ikke den som hever seg. Den fremste er den som senker seg.

«Men den som fører en av disse små som tror på meg, til fall, for ham var det bedre om en møllesten ble hengt om halsen hans og han ble senket i havets dyp.» Han som snart skulle bli druknet under hånlatter, advarer mot å volde de små fall. Det er en stemme som ennå er fri og som taler om hva som er rett. Han er på vei mot å bære alles synd. Han ser allerede de små som vil bli forført. Han forsvarer dem mens Han kan.

Disiplene hadde også andre bekymringer. «Johannes sa til ham: ‘Mester, vi så en som drev ut demoner i ditt navn, og vi forsøkte å hindre ham fordi han ikke fulgte oss.’» De ville beskytte gruppen. De ville sikre at bare de hadde retten. «Men Jesus sa: ‘Hindre ham ikke! For ingen som gjør en mektig gjerning i mitt navn, kan like etter tale ondt om meg. Den som ikke er mot oss, er for oss.’» Han er vid. De er smale. Han ser at det er flere som hører til. De vil sortere. Han som er på vei mot korset, har ikke tid til mindre konflikter. Han ser de lange linjene.

På vei sørover gjennom Samaria møter de motstand av et annet slag. «Da tiden nærmet seg for at han skulle tas opp til himmelen, vendte han fast ansiktet mot Jerusalem for å dra dit.» Lukas skriver det slik: «vendte fast ansiktet mot Jerusalem.» Det er en fast bestemmelse. Det er en retning satt. Det er ikke noe som ennå kan svinges av. «Han sendte budbærere i forveien. De dro av sted og kom inn i en samaritansk landsby for å gjøre i stand til ham. Men de tok ikke imot ham, fordi hans ansikt var vendt mot Jerusalem.» Samaritanene avviste Ham. Ikke på grunn av Ham. På grunn av Jerusalem. Det gamle hatet mellom samaritanene og jødene gjorde at de ikke kunne ta imot en mann som gikk for å feire høytid i Jerusalem. «Da disiplene Jakob og Johannes så dette, sa de: ‘Herre, vil du at vi skal befale ild å fare ned fra himmelen og fortære dem?’» Igjen disiplene. De vil bruke makt. «Men han snudde seg og irettesatte dem. Og de dro til en annen landsby.» Han snudde seg. Det er andre gangen Han snur seg i dette kapittelet. Først snudde Han seg mot Peter og sa «vik bak meg, Satan». Nå snudde Han seg mot Jakob og Johannes og irettesatte dem. Mønsteret er det samme. Disiplene vil ha makt, hevn, beskyttelse. Han er på vei mot lidelsen.

Det er en annen tale fra disse månedene som hører hjemme her. Han sier til disiplene at dager skal komme da de skal lengte etter å se én av Menneskesønnens dager. «Slik det var i Noahs dager, slik skal det også være i Menneskesønnens dager: De spiste og drakk, de giftet seg og ble giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken. Så kom flommen og utslettet dem alle.» Det var en normal hverdag. Folk spiste. Folk giftet seg. Folk var opptatt med sitt. Og så kom det noe som forandret alt. «På samme måte var det i Lots dager: De spiste og drakk, kjøpte og solgte, plantet og bygde. Men den dagen Lot gikk ut av Sodoma, regnet det ild og svovel fra himmelen og utslettet dem alle.» Igjen det samme. En normal hverdag. Mennesker som planla sine liv. Og så plutselig: en dag som forandret alt. «Husk Lots hustru!» Den korte advarselen. Hun snudde seg. Hun ville se hva hun forlot. Hun ble stående der. «Den som søker å berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister det, skal bevare det.» Det er det samme prinsippet som ved første lidelsesvarsel. Veien som koster alt, vinner. Veien som prøver å holde fast, taper.

Han vet at Hans dager nærmer seg. Han sier det med jevne mellomrom. Han nevner det i samtaler. Han knytter det til alle deres oppfatninger. «Men først må han lide mye og bli forkastet av denne slekten.» Først lidelsen. Det er den faste rekkefølgen. Det er ingen vei rundt.

Det er disse månedene mellom Cæsarea Filippi og Jerusalem. Han taler i lignelser, men ofte med en mørkere tone enn før. Han svarer fariseerne, men nå med blikket vendt mot det som kommer. Han er på vei. Når fariseerne kommer for å sette Ham på prøve med spørsmålet om skilsmisse, svarer Han med å gå tilbake til Skapelsen. Han svarer fra dypet. Han har ikke tid til å spille politiske spill. Han er en mann med en retning. «Det som Gud har sammenføyd, skal et menneske ikke skille.» Det er Hans måte å snakke på i denne perioden. Klart. Uten dempning. Med rot i Guds vilje fra begynnelsen. Han har vendt ansiktet mot Jerusalem. Veien er smal. Han taler smalt.

Det er noe annet vi må sette ved siden av alt dette. Han kunne ha gått andre veier. Han kunne ha blitt værende i Galilea. Han kunne ha bygd opp en bevegelse fra Kapernaum. Han kunne ha unngått Jerusalem og dødelig konflikt med myndighetene. Mange messias-bevegelser hadde gjort akkurat det. De holdt seg i utkanten. De samlet tilhengere. De ventet på øyeblikket. Jesus gikk rett inn. Han gikk til hovedstaden. Han gikk til tempelet. Han gikk til de som ville drepe Ham. «Fra da av begynte Jesus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem og lide mye.» Det var Hans valg.

Det er det avgjørende. Han ble ikke fanget av omstendigheter. Han ble ikke overrasket. Han ble ikke et offer for hendelser Han ikke kunne styre. Han satte ansiktet mot det som ventet. Han fortalte disiplene tre ganger at det skulle skje. Han kalte Peters protest «djevelens stemme». Han ville den veien.

Hvorfor? Det er det spørsmålet vi kommer tilbake til i resten av denne boken. Vi får ikke et enkelt svar. Vi får en serie scener. Et inntog. Et måltid. En arrestasjon. Et forhør. En rettssak. En korsfestelse. En begravelse. Vi får se hva veien kostet. Vi får se hva Han bar. Men vi vet allerede nå at det ikke var et uhell. «Han måtte.» Det ordet bærer boken.

«Han måtte dra til Jerusalem.» Det er der den begynner. Det er der den ender. Han satte ansiktet mot byen som ville drepe Ham. Han gikk dit Han visste det ventet. Han hadde sett det lenge. Og Han gikk likevel.