Rettssaken for Pilatus — Hva er sannhet?

«Det var tidlig om morgenen.» Det er hvordan Johannes setter scenen. Den lange natten var over. Solen begynte å lyse opp over Jerusalem. Påskens forberedelsesdag – den dagen lammene skulle slaktes i tempelet om ettermiddagen. Jesus ble ført til Pilatus. «De førte Jesus fra Kaifas til landshøvdingens borg. Selv gikk de ikke inn i borgen, for de ville ikke bli urene, slik at de kunne spise påskemåltidet.» Det er den merkeligste lille detaljen.

De vil ikke bli urene. Mannen som de har dømt til døden, er allerede i ferd med å bli ført til en hedensk landshøvding for å bli pisket og korsfestet. Men de selv vil ikke gå inn i hedningenes hus. De vil spise påskemåltidet om kvelden. De vil være rene. Det er den ironien som griper Johannes. De har akkurat brutt alle Guds rettferdighetsbud i å arrestere og dømme den uskyldige. Men de er nøye med renselsesreglene. De vil drepe lammet utenfor. Mens lammene blir slaktet i tempelet, blir Guds Lam slaktet utenfor murene.

«Pilatus gikk da ut til dem og sa: ‘Hvilken anklage har dere mot denne mannen?’» Pilatus gikk ut. Det er ikke et hverdagslig syn. En romersk landshøvding gikk vanligvis ikke ut for å imøtekomme jødiske ledere. Han fikk dem til å komme til seg. Men her gjorde han det. Han kom til dem fordi de ikke ville komme til ham. «Hvilken anklage har dere mot denne mannen?» Det er det første spørsmålet. Han starter prosessen riktig. Han vil vite hva mannen er anklaget for.

«De svarte ham: ‘Hadde han ikke vært en ugjerningsmann, ville vi ikke ha overgitt ham til deg.’» Det er ikke et svar. De gir ingen anklage. De vil at Pilatus skal stole på dem. De vil at han skal undertegne dødsdommen uten å undersøke. «Pilatus sa da til dem: ‘Ta ham dere og døm ham etter deres egen lov.’» Pilatus var ikke villig. Han ville at de skulle ordne det selv. «Jødene svarte ham: ‘Vi har ikke lov til å henrette noen.’» Det er deres problem. Etter romersk lov hadde de ikke retten til å avsi dødsdom. De måtte gjennom Pilatus. Johannes legger til: «Slik skulle Jesu ord bli oppfylt, det han hadde sagt om hva slags død han skulle dø.» Korsfestelse. Det var den romerske døden. Det var den Jesus hadde sagt Han skulle gjennomgå. Hvis jødene hadde fått ordne det selv, ville de ha steinet Ham. Det var den jødiske døden for gudsbespottelse. Men det skulle bli kors, slik Han hadde sagt.

Lukas legger til en annen detalj fra denne morgenen. Anklagene de førte fram for Pilatus var ikke om gudsbespottelse. De endret anklagen. «Der begynte de å anklage ham og sa: ‘Vi har funnet at denne mannen villeder folket vårt, hindrer folk i å betale skatt til keiseren, og påstår at han selv er Messias, en konge.’» Politiske anklager. Skattebetaling. Konkurrerende konge. Det var noe Pilatus måtte ta alvorlig. Det var noe som angikk Rom. Anklagen var løgn. Jesus hadde tvert imot sagt «gi keiseren det som tilhører keiseren.» Han hadde ikke kalt seg konge i den politiske betydningen. Men de bygde en sak.

«Pilatus gikk da inn i borgen igjen, kalte Jesus til seg og sa til ham: ‘Er du jødenes konge?’» Det er det avgjørende spørsmålet. «Jesus svarte: ‘Sier du dette av deg selv, eller har andre sagt det til deg om meg?’» Han svarer ikke direkte. Han stiller et motspørsmål. Det er typisk for Jesus. Han avsetter spørsmålet hos den som spør. Han vil vite hvor det kommer fra. «Pilatus svarte: ‘Er jeg kanskje jøde? Ditt eget folk og overprestene har overgitt deg til meg. Hva har du gjort?’» Pilatus er irritert. Han vil ha svar, ikke flere spørsmål. «Jeg er ikke jøde,» sier han. «Jeg bryr meg ikke om deres religiøse stridigheter. Hva har du gjort?»

«Jesus svarte: ‘Mitt rike er ikke fra denne verden. Var mitt rike fra denne verden, hadde mine tjenere kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er ikke mitt rike herfra.’» Det er det første store svaret. «Mitt rike er ikke fra denne verden.» Han bekrefter at Han har et rike. Han bekrefter at Han er konge. Men ikke som Pilatus tenker det. Hans rike er ikke en konkurrent til keiserens. Det er ikke et politisk regime. Det er noe annet. «Mine tjenere ville ha kjempet.» Det er det det betyr. Hvis Han hadde vært en politisk konge med politiske ambisjoner, ville Hans tilhengere ha kjempet. Peter hadde trukket et sverd – men Jesus hadde stoppet ham. Det er ikke det rikets type. «Mitt rike er ikke herfra.» Han kommer fra et annet sted. Han regjerer over et annet sted. Han har en annen makt.

«Pilatus sa da til ham: ‘Så du er altså konge?’» Pilatus tar opp tråden. Hvis Du har et rike, så er Du konge. «Jesus svarte: ‘Du sier at jeg er konge. Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden: for å vitne om sannheten. Hver den som er fra sannheten, hører min røst.’» Han bekrefter det. Han er konge. Han er født til det. Han er kommet for det. Men ikke for å vinne et politisk slag. For å vitne om sannheten. «Hver den som er fra sannheten, hører min røst.» Det er en invitasjon i forhør. Jesus snakker til Pilatus om Pilatus’ eget hjerte. Hvis du er fra sannheten, hører du Meg.

«Pilatus sa til ham: ‘Hva er sannhet?’» Fire ord. Det er det mest berømte spørsmålet i hele rettssaken. Det er det spørsmålet som har gått gjennom alle tider etter den. «Hva er sannhet?» Vi vet ikke om Pilatus sa det med skepsis, med ironi, eller med ekte undring. Vi vet ikke om han stoppet et øyeblikk og virkelig så på Jesus. Det vi vet, er at han ikke ventet på svar. «Da han hadde sagt dette, gikk han igjen ut til jødene og sa til dem: ‘Jeg finner ingen skyld hos ham.’» Han vendte seg vekk. Sannheten stod foran ham. Han spurte etter den. Han ventet ikke på den. Det er det som er tragisk ved Pilatus. Han var nær. Så nær. Han var i samme rom som Sannheten selv. Og han gikk ut uten å se det.

«Jeg finner ingen skyld hos ham.» Pilatus erklærte Jesus uskyldig. Det er det første av flere ganger han skal si det. Tre ganger til skal han erklære Hans uskyld. Men han skal også avsi dødsdommen. Det er det groteske ved Pilatus. Han visste at Jesus var uskyldig. Han sa det høyt. Og han korsfestet Ham likevel.

Lukas legger til en hel scene som de andre evangelistene ikke nevner. «Men de sto på sitt og sa: ‘Han oppvigler folket med sin lære over hele Judea, fra Galilea og helt hit.’» De nevner Galilea. Pilatus så en utvei. «Da Pilatus hørte dette, spurte han om mannen var galileer. Og da han fikk vite at Jesus hørte inn under Herodes' myndighet, sendte han ham til Herodes, som også var i Jerusalem i de dagene.» Herodes Antipas. Sønn av den Herodes som hadde drept barna i Betlehem. Den samme som hadde halshugget Johannes Døperen. Han var i Jerusalem for påsken. Han var fra Galilea, slik Jesus var. Pilatus så det som en utvei – la Herodes ta ansvaret.

«Herodes ble svært glad da han fikk se Jesus, for han hadde lenge ønsket å se ham. Han hadde hørt mye om ham og håpet å få se ham gjøre et tegn.» Herodes ville se mirakler. Han hadde hørt om Jesus i lang tid. Han hadde sannsynligvis hørt mer enn de fleste – Lukas forteller tidligere i evangeliet at det var Jesu rykte som forvirret Herodes. Han håpet på et show. «Han stilte ham mange spørsmål, men Jesus svarte ham ikke.» Jesus tidde. Det er det andre stedet hvor Han tidde. Ved Kaifas. Hos Herodes. Han ga ikke det de ville ha. Han hadde svart Kaifas på det avgjørende spørsmålet. Han hadde svart Pilatus om sin egen identitet. Men Han svarte ikke Herodes på et eneste ord. Mannen som hadde drept Johannes Døperen, hadde mistet retten til å høre Jesus.

«Overprestene og de skriftlærde sto der og anklaget ham heftig.» Anklagene fortsatte. De hadde fulgt Jesus til Herodes. De ville ikke miste sitt grep om saken. «Herodes og soldatene hans behandlet ham med forakt og drev gjøn med ham. De kledde ham i en praktfull kappe og sendte ham tilbake til Pilatus.» Praktfull kappe. De hånet Ham som konge. De kledde Ham i en festkappe – ikke purpur, men noe lyst og pent – og lo. «Se på kongen!» Det var den første hånen. Det skulle bli flere. «Den dagen ble Herodes og Pilatus venner. Før hadde det vært fiendskap mellom dem.» Det er en av evangelienes underlige bemerkninger. Pilatus og Herodes ble venner over den saken. Det er det Jesus gjør, til og med i sin lidelse. Han forsoner. Bare denne gang er det fienders forsoning på Hans bekostning.

Det er noen måneder tidligere at vi har en annen scene om Herodes. Det var noen fariseere som kom til Jesus og sa: «Dra bort herfra, for Herodes vil drepe deg.» «Han svarte dem: ‘Gå og si til den reven: Se, jeg driver ut onde ånder og utfører helbredelser i dag og i morgen, og den tredje dagen fullfører jeg mitt verk. Men i dag, i morgen og dagen etter må jeg dra videre, for det går ikke an at en profet går til grunne utenfor Jerusalem.’» «Den reven.» Det er en av de skarpeste karakteristikkene Jesus noensinne ga av en politisk leder. En rev. Slu, listig, men også verdiløs. Han var ikke redd Herodes. Han hadde sin tid. Han skulle dø i Jerusalem, ikke noen annen plass. «Det går ikke an at en profet går til grunne utenfor Jerusalem.» Det er en bitter, ironisk konstatering. Profetene døde der. Jesus visste hvor Han skulle dø. Og nå stod Han foran reven. Stille. Uten å svare et ord.

«Pilatus kalte sammen overprestene, rådsherrene og folket og sa til dem: ‘Dere har ført denne mannen fram for meg og påstått at han forfører folket. Jeg har forhørt ham i deres påsyn og ikke funnet ham skyldig i noe av det dere anklager ham for. Det har heller ikke Herodes, for han har sendt ham tilbake til oss. Han har ikke gjort noe som fortjener døden. Derfor vil jeg la ham piske og så slippe ham fri.’» Pilatus prøver en kompromissløsning. Jeg vil piske Ham, sier han, og så slippe Ham fri. Det er rettens forsøk på å gi alle litt. Jødene får sin tilfredsstillelse av å se Jesus pisket. Pilatus får bevart sin samvittighet om å ikke henrette en uskyldig. Men det fungerte ikke.

«Da ropte hele mengden: ‘Bort med ham! Slipp Barabbas fri til oss!’» Barabbas. Det er navnet på en kjent fange. Lukas forteller: «Barabbas var kastet i fengsel for et opprør i byen og for drap.» En oprørsmaker. En morder. Matteus kaller ham «Jesus Barabbas» i noen håndskrifter. Det var en annen Jesus. Det interessante med navnet er at det betyr «Far-sønn» – Bar-Abba. Som om det stod et valg mellom to «fadersønner»: den ene som drepte for politiske mål, og Den andre som ga sitt liv for at andre skulle leve. «Bort med ham! Slipp Barabbas fri til oss!» Folkemengden valgte.

«Pilatus talte til dem igjen, for han ville slippe Jesus fri.» Han prøvde. Han prøvde virkelig. Han visste at Jesus var uskyldig. Han ville ikke slippe Ham fri av hjerte, men av samvittighet. Han ville ikke ha en uskyldig mann på sin samvittighet. «Men de ropte tilbake: ‘Korsfest! Korsfest ham!’» Folkemengden ville ha sin død. «For tredje gang sa han til dem: ‘Hva ondt har han gjort? Jeg har ikke funnet noe hos ham som fortjener døden. Jeg vil la ham piske og så slippe ham fri.’» Tredje gang. Tre ganger erklærte Pilatus Jesus uskyldig. Tre ganger prøvde han å slippe Ham fri. Men folkemengden var sterkere. Eller hans frykt for opprør var sterkere. «Men de presset på med høye rop og krevde at han skulle korsfestes. Og ropene deres vant fram.» Ropene vant. Det er den setningen Lukas bruker. Ropene fra folkemengden. Ikke loven. Ikke rettferdigheten. Ropene. Det er en dyster observasjon om hvordan urettferdighet seirer.

Matteus legger til en detalj om Pilatus’ kone. «Mens han satt på dommersetet, sendte hans kone bud til ham og sa: ‘Ha ikke noe med denne rettferdige mannen å gjøre! For jeg har lidd mye i dag i en drøm på grunn av ham.’» En drøm. En kone som hadde drømt. Som hadde lidd i drømmen. Som sendte beskjed til mannen sin midt under rettssaken. «Ha ikke noe med denne rettferdige mannen å gjøre.» Hun visste også at Han var rettferdig. Hun hadde sannsynligvis ikke møtt Jesus. Hun hadde bare hørt om Ham, kanskje en gang sett Ham fra avstand. Men hun visste i sin drøm. Pilatus hørte advarselen. Han fortsatte likevel.

«Da Pilatus så at ingenting nyttet, men at uroen bare økte, tok han vann og vasket hendene foran folkemengden og sa: ‘Jeg er uskyldig i dette blodet. Det får dere selv svare for.’» Han vasket sine hender. Det var en jødisk skikk å vaske hender for å markere uskyld. 5. Mosebok beskrev en seremoni der eldste skulle vaske hendene over en kvige som ble drept hvis det var et drap der mordere ikke var kjent. Pilatus, hedningen, brukte den jødiske skikken til å fralegge seg ansvaret. Men det var teater. Han satt på dommersetet. Han hadde makten. Det var hans dom som ble avsagt. Vannet på hendene endret ikke det. «Jeg er uskyldig i dette blodet.» Det er den groteske selvbedraget. Du kan ikke vaske vekk en dom du har avsagt med vann.

«Og hele folket svarte: ‘La hans blod komme over oss og våre barn!’» Det er den mest tragiske frasen i hele rettssaken. Folkemengden tar ansvaret på seg selv. De kaller blodet over seg og sine barn. Det er ord som har blitt brukt feil gjennom århundrene. De er ikke en evig forbannelse over jødene. De er skriket fra en bestemt folkemengde på en bestemt morgen. Men det er sterkt sagt. De ville ha blodet på seg. De ville ikke skylde Pilatus.

«Da løslot han Barabbas for dem, men Jesus lot han piske og overgav ham til å bli korsfestet.» Det er dommens øyeblikk. Barabbas, morderen, går fri. Jesus, Den uskyldige, blir overgitt til korsfestelse. Det er det første ytre bildet av stedfortredelsen. En skyldig mann går fri fordi en uskyldig tar hans plass. Barabbas må ha blitt forvirret. Han hadde vært i fengsel og ventet døden. Plutselig var han fri. Han forstod sannsynligvis ikke helt hva som var skjedd. En annen mann hadde tatt hans plass.

«Da tok Pilatus Jesus og lot ham bli pisket.» Pisking. Romersk pisk – det de kalte flagrum – var et tau med blybiter og knokler eller metallbiter festet i endene. Det rev hud og kjøtt. Det kunne drepe en mann. Jesaja hadde sett det: «Jeg ga min rygg til dem som slo meg, og mine kinn til dem som rykket ut skjegget. Jeg skjulte ikke mitt ansikt for hån og spytt.» Han ble pisket. Det er en stille setning. Det burde tatt mange ord. Men evangelistene skriver det kort. Han bar det.

«Soldatene flettet en krone av torner og satte den på hodet hans, og de kledde ham i en purpurkappe.» Tornekronen. Det er sannsynligvis den mest urovekkende av all hånen. De flettet en krone av torner – sannsynligvis fra en plante som var vanlig i området – og presset den ned over hodet Hans. Tornene gikk inn. Blodet rant. De kledde Ham i purpurkappe – fargen til keisere. De gjorde Ham til en falsk konge. «Gang på gang kom de bort til ham og sa: ‘Vær hilset, jødenes konge!’ Og de slo ham i ansiktet.» «Vær hilset, jødenes konge.» De hånet det de ikke forsto. De spilte teater med sannheten. De hilste Ham som en konge mens de slo Ham som en forbryter. Han er konge. Men ikke i den måten de hånet om. Han er konge i en måte som så ut som det motsatte. Tornekronen er en talende illustrasjon av hva Hans konge-skap er. Han bar kronen som var laget for å såre. Han bar prisen Hans regjering kostet.

«Pilatus gikk igjen ut og sa til dem: ‘Se, jeg fører ham ut til dere, så dere skal vite at jeg ikke finner noen skyld hos ham.’ Jesus kom da ut og bar tornekronen og purpurkappen. Pilatus sa til dem: ‘Se, mennesket!’» «Se, mennesket!» På latin: Ecce homo. Det er en gripende setning i evangeliet. Pilatus, sannsynligvis i et siste forsøk på å vekke medlidenhet, fører Jesus frem og sier: se på Ham! Se hvor pisket, blødende, ydmyket Han er. Se hvor langt vi har gått. Er det ikke nok? «Se, mennesket.» Han kjente ikke vekt av det han sa. Han pekte på det Jesus var: et menneske. Hudet revet. Tornene i hodet. Forhatt, forkastet, fornedret. Men Han er Mennesket. Den nye Adam. Den som tar all menneskelig urett på seg. Den som er det fullkomne menneske. «Se, mennesket.» Den uttalelsen har vendt seg gjennom historien.

«Da overprestene og vaktene så ham, ropte de: ‘Korsfest! Korsfest!’» De fikk se. De ble ikke beveget. Pilatus prøvde igjen. «Ta ham selv og korsfest ham! For jeg finner ingen skyld hos ham.» Jødene svarte: «Vi har en lov, og etter den loven må han dø, fordi han har gjort seg selv til Guds Sønn.» Det er der den dypere anklagen kommer ut. Det er ikke om skatt. Det er ikke om opprør mot keiseren. Det er om at Han har gjort seg selv til Guds Sønn. Det er gudsbespottelse, sier de.

«Da Pilatus hørte dette, ble han enda mer redd.» Pilatus ble redd. Det er det Johannes legger til. Pilatus, romersk landshøvding, redd. Han hadde sannsynligvis hørt sin kones beskjed om drømmen. Han hadde sannsynligvis kjent en uro hele morgenen. Nå hørte han at denne mannen kanskje var Guds Sønn. Det var farligere enn han hadde trodd. «Han gikk inn i pretoriet igjen og sa til Jesus: ‘Hvor er du fra?’ Men Jesus ga ham ikke noe svar.» Hvor er du fra? Det er ikke et geografisk spørsmål. Det er et metafysisk spørsmål. Hvor kommer Du virkelig fra? Jesus svarte ikke. Han hadde svart mange spørsmål. Han svarte ikke dette. Pilatus ville ha hatt nytte av svaret. Men det var ikke for ham å høre.

«Pilatus sa da til ham: ‘Vil du ikke snakke med meg? Vet du ikke at jeg har makt til å slippe deg fri, og makt til å korsfeste deg?’» Pilatus appellerer til sin makt. «Jeg har makten. Jeg kan ordne dette. Snakk med meg!» «Jesus svarte ham: ‘Du ville ikke hatt noen makt over meg hvis det ikke var gitt deg ovenfra. Derfor har den som overgav meg til deg, større synd.’» Det er det siste Jesus sier til Pilatus. «Du har makt – men bare den som er gitt deg ovenfra.» Han taler med ro. Han taler med autoritet. Selv her, fanget, pisket, kronet med torner, er Jesus den øverste av de to. «Derfor har den som overgav meg til deg, større synd.» Han plasserer hovedansvaret hos Kaifas, hos Sanhedrinet, hos Judas. Pilatus er ikke uten skyld. Men de som overgav Ham, har større skyld. Det er en nådig observasjon i et nådesløst øyeblikk. Selv mens Han dømmes, dømmer Han med nyanser.

«Etter dette prøvde Pilatus å sette ham fri.» Han prøvde. «Men jødene ropte: ‘Hvis du slipper denne mannen fri, er du ikke keiserens venn! Enhver som gjør seg selv til konge, setter seg opp mot keiseren.’» Trusselen kom. «Keiserens venn» – Amicus Caesaris – var en formell romersk tittel. Det var noe Pilatus ville miste hvis ryktet kom til Rom om at han hadde sluppet en kongs-pretendent fri. Det var det avgjørende trekket.

«Da Pilatus hørte disse ordene, førte han Jesus ut og satte seg på dommersetet på et sted som kalles Steinlagt plass, på hebraisk Gabbata.» Han satte seg. Det var den formelle dommerstillingen. Det var fra dommersetet at dommen ble avsagt. «Det var forberedelsesdagen før påske, omkring den sjette timen. Han sa til jødene: ‘Se, deres konge!’» «Se, deres konge.» Det er et tredje «se» fra Pilatus. «Se, mennesket.» «Se, deres konge.» Han spotter dem. Eller han taler sannere enn han vet. Eller begge deler. «Da ropte de: ‘Bort med ham! Bort med ham! Korsfest ham!’ Pilatus sa til dem: ‘Skal jeg korsfeste deres konge?’ Overprestene svarte: ‘Vi har ingen annen konge enn keiseren.’» «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» Det er den ufattelige bekjennelsen. Israel skulle ikke ha noen konge uten Gud. «Herren er vår konge,» sier salmene. Det var en politisk-teologisk overbevisning. Og nå, foran Pilatus, sier overprestene: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» For å bli kvitt Jesus, fornektet de Israels hele tradisjon. Det er en sorgmunter observasjon.

«Da overgav han Jesus til dem for å bli korsfestet. Så tok de Jesus med seg.» Dommens øyeblikk. Pilatus tok sin avgjørelse. Han overga Jesus. Det er det ordet evangeliene bruker hele tiden. Overgi. Judas overgav Jesus. Sanhedrinet overgav Ham til Pilatus. Pilatus overgav Ham til soldatene. Hver overgivelse var et svik. Men også: hver overgivelse var en oppfyllelse. Jesus ble overgitt. Det var Faderens plan. «Den som ikke sparte sin egen Sønn, men overgav ham for oss alle,» sier Paulus. Faderen overgav sin Sønn. Mennesker overgav Ham også. De var instrumenter i den overgivelsen.

Rettssaken er over. Tre erklæringer av uskyld. Tre forsøk på å slippe Ham fri. Tre ganger seier folkemengden ved å rope. Han er kledd i purpurkappe. Han har tornekronen. Han blør fra piskingen. Han er erklært uskyldig og dømt til døden. Det er det vi har sett. Det er hva en romersk landshøvding gjorde under press. Det var det mennesker var i stand til. Det var det vi er i stand til.

«Hva er sannhet?» Spørsmålet henger igjen. Pilatus stilte det. Han ventet ikke på svar. Sannheten stod foran ham. Sannheten ble pisket. Sannheten fikk en tornekrone. Sannheten ble dømt og overgitt. Han forsvarte ikke seg selv mot Pilatus, fordi Hans rike ikke var fra denne verden. Han svarte ikke på spørsmålet, fordi svaret var Ham selv. «Jeg er veien, sannheten og livet.» Det hadde Han sagt allerede ved bordet kvelden før. Til disiplene Hans. Ikke til Pilatus. For Pilatus stod sannheten der – og spørsmålet «hva er sannhet?» hang i luften. Vi er der vi alle er. Vi har spurt det. Vi har fått svaret hver gang vi ser på Ham. «Se, mennesket.» «Se, deres konge.» Det er svaret. Men Pilatus så det ikke. Han hørte ropene fra mengden, og han avsa dommen. Veien fortsetter mot Golgata.