Forord

Denne boken er ikke et angrep.

Den er heller ikke et forsvar, en debatt eller et oppgjør. Den har ingen side. Den peker ikke finger mot en bestemt gruppe, et bestemt parti eller en bestemt teologisk retning.

Den er skrevet i sorg.

Sorg over at vi som kaller oss kristne — vi som bærer navnet til Ham som vasket føttene til sine fiender — i vår tid oftere er kjent for våre standpunkter enn for vår kjærlighet. At vi har blitt mer gjenkjennelige på hva vi er imot enn på hvem vi følger.

Boken stiller et enkelt spørsmål: Hva skjer når tro blir identitet fremfor etterfølgelse?

Det er ikke et nytt spørsmål. Bibelen stiller det selv, igjen og igjen — fra gullkalven ved Sinai til brevet til Efesos. Guds folk har alltid stått i faren for å miste retningen mens de bevarer formen. Det er et menneskelig mønster, og det er et mønster vi deler.

Kapitlene i denne boken veksler mellom fortelling, refleksjon og stillhet. Mellom de lengre tekstene finnes dikt og bønner — ikke som pynt, men som pusterom. Steder der ordene får hvile, og der leseren kanskje kan kjenne etter.

De er skrevet med en overbevisning: at evangeliet overlever våre feil, men at det er verdt å spørre om vår troverdighet gjør det.

Og med et håp: at vi alltid er én omvendelse unna en ny begynnelse.