Kapittel 6: Stolthet, selvrettferdighet og blindhet

DEL III: LEDEREN GUD IRETTESETTER

Det finnes én synd som Bibelen advarer mot oftere enn nesten noen annen: stolthet.

Ikke fordi stolthet er den mest synlige synden. Tvert imot – den er ofte usynlig for den som bærer den. Men fordi stolthet er roten til så mye annet. Den lukker øynene for egne feil. Den avviser korreksjon. Den opphøyer seg selv og ser ned på andre. Og den gjør mennesker immune mot den ene tingen som kan redde dem: ydmykhet for Gud.

Ordspråkene sier det kort og brutalt:

Stolthet går foran fall, hovmod før en snubler.

— Ordspråkene 16,18

«Stolthet går foran fall.»

Det er nesten en naturlov. Ikke fordi Gud er vilkårlig, men fordi stolthet inneholder sin egen ødeleggelse. Den som ikke kan se sine egne feil, vil gjenta dem. Den som ikke tåler korreksjon, vil gå lenger og lenger på feil vei. Den som tror seg selv hevet over andre, vil til slutt miste fotfestet.

Og ingen illustrerer dette tydeligere enn kong Nebukadnesar.

Den mektigste mannen i verden

Nebukadnesar var ikke hvem som helst. Han var kongen av Babylon – verdensrikets hersker, den mektigste mannen på jorden i sin tid. Han hadde bygget et imperium, erobret nasjoner, og reist byggverk som fortsatt forbløffer.

Han var også en mann Gud hadde brukt. Som vi så i kapittel tre, kan Gud bruke selv hedenske herskere til sine formål. Nebukadnesar var redskapet som førte Juda i eksil – en dom Gud selv hadde varslet gjennom profetene.

Men å bli brukt av Gud er ikke det samme som å kjenne Gud. Og Nebukadnesar kjente ikke Gud. Han kjente bare sin egen storhet.

Drømmen

I Daniel kapittel 4 forteller Nebukadnesar selv historien om sin ydmykelse. Det er et bemerkelsesverdig dokument – en hedensk konges vitnesbyrd om hvordan himmelens Gud bøyde hans stolthet.

Det begynte med en drøm:

Jeg så et tre midt på jorden, et tre som var svært høyt. Treet vokste og ble mektig. Toppen nådde himmelen, og det kunne sees helt til jordens ende. Løvet var fagert, og det bar rikelig med frukt, nok til føde for alle. Under det fant markens dyr skygge, i grenene hadde himmelens fugler rede, og alt levende fikk føde av det.

— Daniel 4,10–12

Et mektig tre. Synlig over hele jorden. Næring for alle.

Nebukadnesar forstod ikke drømmen, men Daniel gjorde det. Treet var kongen selv – hans makt, hans storhet, hans rike som strakte seg over hele den kjente verden.

Men drømmen fortsatte med noe skremmende:

Så fikk jeg i mitt syn se en hellig vokter som steg ned fra himmelen. Han ropte med høy røst: 'Hogg treet ned og kapp av greinene, riv av løvet og kast bort frukten! Dyrene under det skal flykte, og fuglene fra greinene.'

— Daniel 4,13–14

Treet skulle hogges ned. Den mektige skulle falle.

Advarselen

Daniel tolket drømmen for kongen – og advarte ham:

Kongen skal bli støtt ut fra menneskene og bo blant markens dyr. Du skal ete gress som oksene og bli vætet av himmelens dugg. Sju tider skal gå over deg, til du skjønner at Den høyeste rår over kongedømmet blant mennesker og gir det til hvem Han vil.

— Daniel 4,25

«Til du skjønner at Den høyeste rår.»

Her er kjernen. Nebukadnesars problem var ikke at han var mektig. Det var at han trodde makten var hans egen. Han hadde glemt – eller aldri forstått – at all makt kommer fra Gud, og at Gud gir den til hvem Han vil.

Daniel avsluttet med en bønn:

Derfor, konge, ta imot mitt råd: Bryt med syndene dine og gjør det som er rett! Bryt med all din urett og vis barmhjertighet mot de fattige! Kanskje din lykke da kan vare.

— Daniel 4,27

«Kanskje din lykke da kan vare.»

Nebukadnesar fikk en sjanse. En advarsel. En mulighet til å bøye seg før han ble bøyd.

Han tok den ikke.

Fallet

Tolv måneder gikk. Kanskje Nebukadnesar glemte drømmen. Kanskje han avviste den som overtro. Kanskje han tenkte at hans makt var for stor til å rokkes.

Så kom øyeblikket:

Tolv måneder senere gikk kongen omkring på taket av det kongelige palasset i Babel. Da sa han: 'Er ikke dette det store Babel som jeg har bygd til kongssete ved min veldige makt, til ære for min herlighet?'

— Daniel 4,29–30

«Min veldige makt.» «Min herlighet.»

Ordene var knapt ute av munnen hans før dommen falt:

Mens ordet ennå var i kongens munn, lød det en røst fra himmelen: 'Dette sier jeg deg, kong Nebukadnesar: Riket er tatt fra deg!'

— Daniel 4,31

I samme øyeblikk mistet Nebukadnesar forstanden. Han ble drevet bort fra mennesker, spiste gress som en okse, og levde som et dyr i syv år.

Ydmykelse som nåde

Det er lett å lese denne historien som ren straff. Som Guds vrede over en hovmodig konge.

Men det er mer enn det.

For Nebukadnesar ble ikke tilintetgjort. Han ble ydmyket – og så ble han gjenopprettet. Etter syv år skjedde dette:

Da tiden var omme, løftet jeg, Nebukadnesar, blikket mot himmelen, og forstanden kom tilbake til meg. Jeg lovet Den høyeste og priste og æret Ham som lever evig. Hans herredømme er et evig herredømme, Hans rike varer fra slekt til slekt.

— Daniel 4,34

«Jeg løftet blikket mot himmelen.»

Det var alt som trengtes. Å løfte blikket. Å se opp. Å innse at det finnes en som er høyere.

Og da Nebukadnesar gjorde det, kom forstanden tilbake. Han ble gjeninnsatt som konge. Men han var ikke den samme mannen. Nå visste han noe han ikke hadde visst før:

Nå priser, opphøyer og ærer jeg, Nebukadnesar, himmelens konge. For alle Hans gjerninger er sanne, og Hans veier er rette. De som vandrer i hovmod, kan Han ydmyke.

— Daniel 4,37

«De som vandrer i hovmod, kan Han ydmyke.»

Det er lærdommen fra hele historien. Ikke at Gud er vilkårlig eller grusom. Men at Han er virkelig – og at ingen, uansett hvor mektig, er hevet over Ham.

Hvorfor stolthet er så farlig

Stolthet er farlig fordi den gjør oss blinde.

Blinde for egne feil. Når vi er stolte, ser vi ikke problemene – vi ser bare andres problemer. Vi unnskylder i oss selv det vi fordømmer hos andre.

Blinde for andres verdi. Stolthet rangerer mennesker. Den ser ned. Den forakter de som er «under» oss. Den behandler mennesker som redskaper, ikke som medmennesker skapt i Guds bilde.

Blinde for Gud. Dette er kanskje det farligste. Stolthet gjør oss til vårt eget sentrum. Vi trenger ikke Gud – vi klarer oss selv. Vi trenger ikke tilgivelse – vi har ikke gjort noe galt. Vi trenger ikke visdom – vi vet allerede.

Jakob skriver:

Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde.

— Jakob 4,6

Det er en skremmende setning. Gud står de stolte imot. Ikke bare ignorerer dem. Ikke bare venter på dem. Men aktivt motarbeider dem.

Hvorfor? Fordi stolthet er i sin essens en fornektelse av Gud. Den sier: «Jeg er nok. Jeg trenger ikke deg.» Og Gud, i sin kjærlighet, nekter å la oss forbli i den løgnen.

Ydmykhet som kall

Hva er så alternativet til stolthet?

Profeten Mika oppsummerer det slik:

Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud.

— Mika 6,8

«Vandrer ydmykt med din Gud.»

Ydmykhet er ikke svakhet. Det er ikke lav selvfølelse eller usunt selvhat. Ydmykhet er rett forståelse – å se seg selv i lys av hvem Gud er.

Den ydmyke vet at alt godt kommer fra Gud. At styrke er en gave, ikke en prestasjon. At makt er et forvalteransvar, ikke en rettighet. At vi alle står under Guds dom – og trenger Hans nåde.

Jakob fortsetter:

Ydmyk dere for Herren, så skal Han opphøye dere.

— Jakob 4,10

Det er et løfte. Ikke at de ydmyke vil bli mektige i verdens øyne. Men at Gud selv vil løfte dem opp – i sin tid, på sin måte.

Den stolte og den ydmyke

Jesus fortalte en lignelse som setter dette i relieff:

Til noen som stolte på seg selv og så ned på andre, fortalte Jesus denne lignelsen: 'To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp og bad slik: 'Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, ekteskapsbrytere – eller som denne tolleren. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.'

Men tolleren sto langt borte og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen. Han slo seg for brystet og sa: 'Gud, vær meg synder nådig!'

Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som opphøyer seg selv, skal ydmykes, og den som ydmyker seg selv, skal opphøyes.'

— Lukas 18,9–14

Legg merke til hva som skiller de to.

Fariseeren sammenligner seg med andre mennesker – og kommer godt ut. Han takker Gud, men egentlig takker han for sin egen fortreffelighet. Hans bønn er en liste over prestasjoner.

Tolleren sammenligner seg med Gud – og vet at han kommer til kort. Han ber ikke om å bli anerkjent. Han ber om nåde.

Og Jesus sier: Det er tolleren som går hjem rettferdig.

Stolthet i religiøs forkledning

Det er verdt å merke seg at fariseeren i lignelsen var en religiøs mann. Han fastet. Han ga tiende. Han holdt loven.

Stolthet kan kle seg i religiøse klær. Den kan se gudfryktig ut utenfra – mens den innvendig er full av selvrettferdighet.

Noen av de farligste formene for stolthet finnes blant de som tror de kjemper for Gud. De som er så sikre på sin egen rettferd at de ikke lenger trenger å ransake seg selv. De som fordømmer andre i Guds navn – uten å se bjelken i sitt eget øye.

Jesus advarte gang på gang mot denne typen stolthet. Den er vanskeligere å oppdage enn verdslig stolthet – fordi den gjemmer seg bak fromme ord.

Forskjellen på styrke og hovmod

I forrige kapittel så vi at Bibelen ikke er mot styrke. Nehemja var sterk. David var sterk. Mange av Guds tjenere har vært modige, besluttsomme, handlekraftige mennesker.

Men det er forskjell på styrke og hovmod.

Styrke kan være ydmyk. Den kan vite at den kommer fra Gud. Den kan bruke seg selv til å tjene andre. Den kan ta imot korreksjon og innrømme feil.

Hovmod kan ikke det. Hovmod må alltid ha rett. Hovmod tåler ikke kritikk. Hovmod ser sin egen fortreffelighet og andres mangler.

Nebukadnesar var sterk – men han var også hovmodig. Og det var hovmodet, ikke styrken, som førte til fallet.

Spørsmålet til oss

Denne historien handler ikke bare om en gammel konge i Babylon. Den handler om oss.

Hvem får æren når ting går bra? Er det «min veldige makt» – eller himmelens Gud?
Hvordan reagerer vi på korreksjon? Tar vi imot advarsler, eller avviser vi dem?
Hvem sammenligner vi oss med? Andre mennesker – eller Guds standard?
Og viktigst: Har vi blikket rettet mot oss selv, eller løfter vi det mot himmelen?

Stolthet er vanskelig å se hos seg selv. Den blinde vet ikke at han er blind. Derfor trenger vi Guds ord, som holder opp et speil. Og derfor trenger vi fellesskap, der andre kan si det vi ikke ser selv.

Nåden i ydmykelsen

Nebukadnesars historie ender ikke i tragedie. Den ender i gjenopprettelse.

Fordi ydmykelsen han gjennomgikk, ikke var Guds endelige dom. Den var Guds nåde – en smertefull nåde, men likevel nåde. Gud bøyde ham for å reise ham opp igjen. Gud tok fra ham forstanden for at han skulle finne sannheten.

Jakob skriver:

Ydmyk dere da under Guds mektige hånd, så Han kan opphøye dere når tiden er inne.

— Jakob 4,10 (jf. 1 Peter 5,6)

Vi kan ydmyke oss selv – frivillig, i bønn, i erkjennelse av hvem vi er og hvem Gud er. Eller vi kan bli ydmyket – av omstendighetene, av konsekvensene av vår egen stolthet.

Det første er lettere. Men Gud kan bruke begge deler.

Avslutning

Nebukadnesar vandret på taket av sitt palass og så ut over alt han hadde bygget. «Er ikke dette det store Babel som jeg har bygd?»

Det er et spørsmål vi alle stiller – i en eller annen form. Se hva jeg har oppnådd. Se hva jeg har gjort. Se hvem jeg er.

Men Bibelen minner oss om en annen virkelighet. Bak alt vi bygger, alt vi oppnår, alt vi er – står den Gud som ga oss livet i utgangspunktet. Og en dag skal vi stå foran Ham.

Nebukadnesar lærte det den harde veien. Vi har muligheten til å lære det lettere – ved å løfte blikket mot himmelen før vi faller.

Stolthet går foran fall, hovmod før en snubler. Bedre er det å være ydmyk blant de hjelpeløse enn å dele bytte med de stolte.

— Ordspråkene 16,18–19