Når makt blir egen sak
DEL IV: LEDEREN GUD STOPPER
Det finnes et øyeblikk i en leders liv der noe snur. Kanskje skjer det gradvis. Kanskje skjer det plutselig. Men et sted på veien skifter fokus. Det som begynte som et kall, blir en karriere. Det som begynte som tjeneste, blir selvtjeneste. Det som begynte som Guds sak, blir lederens egen sak. Ingen i Bibelen illustrerer dette tydeligere enn Saul – Israels første konge. Saul startet godt. Han ble utvalgt av Gud, salvet av Samuel, og fylt av Ånden. Han hadde alt som trengtes for å bli en stor konge. Men noe skjedde underveis. Og til slutt sto han der – forkastet av Gud, forlatt av Ånden, og fanget i sin egen desperate kamp for å holde på makten.
En lovende begynnelse
Da Saul først ble presentert for Israel, var han en usannsynlig kandidat. Han var fra Benjamin – den minste stammen. Han var ute og lette etter farens bortkomne esler da Samuel fant ham. Og da han ble ropt ut som konge, gjemte han seg blant reisegodset.
De lette etter ham, men fant ham ikke. De spurte Herren på nytt: «Er mannen kommet hit?» Herren svarte: «Han har gjemt seg blant reisegodset.»
Det er nesten rørende. Den fremtidige kongen som gjemmer seg. Kanskje var det ydmykhet. Kanskje var det frykt. Men det var i hvert fall ikke hovmod – ikke ennå. Da Saul ble salvet, sa Samuel:
«Da skal Herrens Ånd komme over deg med kraft ... og du skal bli forvandlet til et annet menneske.»
Og det skjedde. Saul profeterte. Han samlet Israel. Han vant seire. Alt så lovende ut. Men noe begynte å endre seg.
Det første bruddet
Den første sprekken kom i 1 Samuel 13. Saul ventet på Samuel før et slag mot filisterne. Samuel hadde sagt at han skulle komme innen syv dager for å ofre til Gud. Men dagene gikk, og Samuel kom ikke. Folket begynte å bli urolige. Noen deserterte. Saul følte presset – og tok saken i egne hender:
Da sa Saul: «Bring brennofferet og fredsofferet hit til meg.» Og han ofret brennofferet. Saul gikk ut for å møte ham og ønske ham velkommen.
Saul hadde ikke lov til å ofre. Det var prestens oppgave. Men han gjorde det likevel – fordi situasjonen krevde det. Fordi folket forventet handling. Fordi han ikke kunne vente lenger. Samuels respons var hard:
«Du har handlet uklokt! Du har ikke holdt det budet som Herren din Gud ga deg. Ellers ville Herren nå ha grunnfestet ditt kongedømme over Israel for alltid. Men nå skal ditt kongedømme ikke bestå.»
«Du har handlet uklokt.» Sauls synd virker kanskje liten. Han ofret jo til Gud! Han prøvde jo å gjøre det rette! Men problemet var ikke hva han gjorde – det var at han satte sin egen vurdering over Guds klare ord. Han bestemte selv hva situasjonen krevde, i stedet for å vente på Gud. Det er ofte slik det begynner. Små kompromisser. Gode intensjoner. Men en gradvis forskyvning der lederens egen dømmekraft blir viktigere enn lydighet mot Gud.
Det endelige bruddet
Det avgjørende øyeblikket kom i 1 Samuel 15. Gud ga Saul et klart oppdrag gjennom Samuel:
«Så sier Herren over hærskarene: Jeg vil straffe Amalek for det han gjorde mot Israel da han la seg i veien for dem på ferden opp fra Egypt. Dra nå av sted og slå Amalek! Innvi alt som tilhører ham, til tilintetgjørelse. Spar ham ikke, men drep både mann og kvinne, barn og spedbarn, okse og sau, kamel og esel.»
Oppdraget var brutalt – og for moderne ører, vanskelig å forstå. Men det var klart: Total ødeleggelse. Ingen unntak. Saul dro ut. Han vant slaget. Men så skjedde dette:
Saul og folket sparte Agag og det beste av småfeet og storfeet, de fete dyrene og lammene – alt som var av verdi. De ville ikke innvi det til tilintetgjørelse. Men alt som var ringeaktet og verdiløst, det innviet de til tilintetgjørelse.
Saul holdt tilbake. Han sparte kongen. Han sparte det beste av buskapen. Han adlød – delvis.
Delvis lydighet
Da Samuel kom for å møte Saul, sa kongen noe bemerkelsesverdig:
«Velsignet være du av Herren! Jeg har gjort som Herren sa.»
«Jeg har gjort som Herren sa.» Han mente det sannsynligvis. I hans egne øyne hadde han adlydt. Han hadde jo slått Amalek! Han hadde jo vunnet! Det han hadde holdt tilbake, var bare noen dyr – og dem skulle han jo ofre til Gud uansett. Men Samuel hørte noe annet:
«Hva er da dette for bræking av sauer jeg hører, og denne rautingen av okser?»
Saul forsvarte seg:
«Fra amalekittene har de ført dem med seg, for folket sparte det beste av småfeet og storfeet for å ofre det til Herren din Gud. Men resten har vi innviet til tilintetgjørelse.»
Legg merke til forskyvningen: «Folket» har ført med seg. «De» sparte. Ikke jeg. Dem. Og legg merke til begrunnelsen: «For å ofre dem til Herren.» Ulydigheten ble pakket inn i religiøst språk. Vi brøt Guds befaling – for å ære Gud.
Lydighetens forrang
Samuels svar er et av de mest siterte versene om forholdet mellom religion og lydighet:
«Har Herren like stor glede av brennoffer og slaktoffer som av lydighet mot Herrens røst? Nei, å adlyde er bedre enn slaktoffer, å lytte er bedre enn fettet av værer. For opprør er som spådomssynd, og trass er som avgudsdyrkelse. Fordi du har forkastet Herrens ord, har Han forkastet deg som konge.»
«Å adlyde er bedre enn slaktoffer.» Gud er ikke imponert over religiøse handlinger som erstatter enkel lydighet. Han vil ikke ha våre ofre hvis de kommer i stedet for å gjøre det Han faktisk har bedt om. All vår tilbedelse, alle våre fromme gjerninger, alle våre gode intensjoner – de kan ikke veie opp for ulydighet. Og så kommer dommen:
«Fordi du har forkastet Herrens ord, har Han forkastet deg som konge.»
Det er en forferdelig setning. Saul hadde forkastet Guds ord – og nå forkastet Gud ham.
Den sene angeren
Da Saul hørte dommen, svarte han endelig:
«Jeg har syndet! Jeg har overtrådt Herrens bud og dine ord, for jeg fryktet folket og bøyde meg for dem.»
Han innrømmet synden. Men legg merke til forklaringen: «Jeg fryktet folket.» Saul hadde latt frykten for mennesker bli viktigere enn frykten for Gud. Han hadde gitt etter for presset – fra folket, fra situasjonen, fra sine egne vurderinger. Og i det øyeblikket hadde makten blitt hans egen sak. Men det var for sent. Samuel sa:
«I dag har Herren revet Israels kongedømme fra deg, og Han gir det til en annen som er bedre enn deg.»
Når makt blir målet
Sauls tragedie er at han begynte som en ydmyk mann og endte som en mann besatt av å holde på makten. Etter at Gud forkastet ham, brukte Saul resten av livet på å jakte David – den unge mannen Gud hadde utvalgt som hans etterfølger. Han ble paranoid, voldelig, og stadig mer desperat. Han konsulterte til og med en dødningemaner – noe Guds lov strengt forbød – for å prøve å få kontroll over fremtiden. Saul hadde startet som Guds utvalgte. Han endte som en mann som kjempet mot Gud selv.
Faren ved delvis lydighet
Sauls fall gir oss et ubehagelig speil. For de fleste av oss er ikke problemet total ulydighet. Det er delvis lydighet. Vi adlyder – men med unntak. Vi følger Gud – så lenge det ikke koster for mye. Vi gjør det meste av det Han ber om – men holder tilbake det vi synes er urimelig, eller upraktisk, eller for vanskelig. Og ofte pakker vi det inn i religiøse ord. «Jeg gjør jo dette for Gud!» «Mine intensjoner er jo gode!» «Det viktige er jo resultatet!» Men Gud ser gjennom innpakningen. Han vet forskjellen på lydighet og selvtjeneste i forkledning. Paulus skriver:
Ta ikke feil! Gud lar seg ikke spotte. For det et menneske sår, skal det også høste.
Vi kan ikke lure Gud. Vi kan lure oss selv. Vi kan lure andre. Men Gud ser hjertet. Og Han vet når vår lydighet egentlig er forkledd egeninteresse.
Makten som forblinder
Ordspråkene sier:
Når en hersker lytter til løgn, blir alle hans tjenere ugudelige.
Makt har en tendens til å forblinde. Jo mer makt vi har, jo flere stemmer rundt oss som sier det vi vil høre. Jo flere unnskyldninger som virker rimelige. Jo lettere å overbevise oss selv om at vi har rett. Saul omga seg til slutt med folk som bekreftet hans paranoia. Han fjernet seg fra de som talte sant til ham. Og han endte i et ekko-kammer av sin egen frykt og sine egne rettferdiggjørelser. Det er en advarsel til alle som har makt – stor eller liten. Makt isolerer. Makt forblinder. Og makt gjør det stadig lettere å tro at vi er unntaket – at reglene som gjelder andre, ikke gjelder oss.
Gud som opphøyer og ydmyker
Salmisten skriver:
Løft ikke hornet mot det høye, tal ikke med stiv nakke! For ikke fra øst eller vest, ikke fra ørkenen i sør kommer opphøyelse. For Gud er dommeren, én fornedrer Han, en annen opphøyer Han.
«Gud er dommeren.» Det er lett å glemme – spesielt når makten virker trygg, når suksessen fortsetter, når ingen konsekvenser synes å følge. Men Gud dømmer. Kanskje ikke i dag. Kanskje ikke i morgen. Men til slutt. Og Han er den som opphøyer og ydmyker. Ikke omgivelsene. Ikke strategien. Ikke kreftene som synes å styre verden. Men Gud. Saul glemte det. Han trodde han kunne holde på makten gjennom sin egen innsats. Han trodde han kunne sikre sin posisjon ved å eliminere David. Men Gud hadde allerede bestemt. Og ingenting Saul gjorde, kunne endre det.
Spørsmålet til oss
Sauls historie stiller oss noen ubehagelige spørsmål:
- Hvor i livet vårt adlyder vi «delvis» – gjør det meste, men holder tilbake noe?
- Pakker vi noen ganger ulydighet inn i religiøst språk?
- Har makt – stor eller liten – begynt å forblinde oss for egne feil?
- Er vi mer opptatt av å beholde posisjonen enn av å følge kallet?
- Hvem har vi rundt oss som tør å tale sant til oss?
Det er lett å dømme Saul fra avstand. Men historien hans er skrevet som en advarsel – ikke bare til konger, men til alle som har fått tillit, ansvar, eller innflytelse.
Nåde selv i dommen
Det finnes en merkelig nåde selv i denne mørke historien. Gud advarte Saul. Gang på gang. Gjennom Samuel, gjennom profeter, gjennom hendelser. Saul fikk mange sjanser til å vende om. Og selv da Gud forkastet ham som konge, lot Han ham leve. Saul regjerte videre i mange år. Han hadde tid – om han hadde brukt den – til å ydmyke seg, til å akseptere Guds dom, til å forberede veien for David i stedet for å bekjempe ham. Men Saul valgte annerledes. Han brukte tiden på kamp, på bitterhet, på å holde fast på noe som allerede var tapt. Det er det tunge med historien. Ikke at Gud dømte ham – men at han aldri ga slipp.
Avslutning
Saul sa: «Jeg har gjort som Herren sa.» Samuel hørte bræking av sauene i bakgrunnen. Det er et bilde vi gjør klokt i å huske. Vi kan fortelle oss selv – og andre – at vi følger Gud. Men Gud hører det vi prøver å skjule. Han ser det vi holder tilbake. Han kjenner forskjellen på lydighet og selvbedrag. «Å adlyde er bedre enn slaktoffer.» Enkle ord. Men de kutter gjennom alle våre unnskyldninger, alle våre gode intensjoner, alle våre religiøse innpakninger. Gud vil ikke ha våre ofre hvis de kommer i stedet for det Han faktisk har bedt om. Saul ville være konge på egne premisser. Han fikk oppleve at det ikke finnes noen slik ting.
For ikke fra øst eller vest, ikke fra ørkenen i sør kommer opphøyelse. For Gud er dommeren, én fornedrer Han, en annen opphøyer Han.
DEL IV: LEDEREN GUD STOPPER
Det finnes et øyeblikk i en leders liv der noe snur.
Kanskje skjer det gradvis. Kanskje skjer det plutselig. Men et sted på veien skifter fokus. Det som begynte som et kall, blir en karriere. Det som begynte som tjeneste, blir selvtjeneste. Det som begynte som Guds sak, blir lederens egen sak.
Ingen i Bibelen illustrerer dette tydeligere enn Saul – Israels første konge.
Saul startet godt. Han ble utvalgt av Gud, salvet av Samuel, og fylt av Ånden. Han hadde alt som trengtes for å bli en stor konge. Men noe skjedde underveis. Og til slutt sto han der – forkastet av Gud, forlatt av Ånden, og fanget i sin egen desperate kamp for å holde på makten.
En lovende begynnelse
Da Saul først ble presentert for Israel, var han en usannsynlig kandidat. Han var fra Benjamin – den minste stammen. Han var ute og lette etter farens bortkomne esler da Samuel fant ham. Og da han ble ropt ut som konge, gjemte han seg blant reisegodset.
De lette etter ham, men fant ham ikke. De spurte Herren på nytt: «Er mannen kommet hit?» Herren svarte: «Han har gjemt seg blant reisegodset.»
Det er nesten rørende. Den fremtidige kongen som gjemmer seg. Kanskje var det ydmykhet. Kanskje var det frykt. Men det var i hvert fall ikke hovmod – ikke ennå.
Da Saul ble salvet, sa Samuel:
«Da skal Herrens Ånd komme over deg med kraft ... og du skal bli forvandlet til et annet menneske.»
Og det skjedde. Saul profeterte. Han samlet Israel. Han vant seire. Alt så lovende ut.
Men noe begynte å endre seg.
Det første bruddet
Den første sprekken kom i 1 Samuel 13. Saul ventet på Samuel før et slag mot filisterne. Samuel hadde sagt at han skulle komme innen syv dager for å ofre til Gud. Men dagene gikk, og Samuel kom ikke.
Folket begynte å bli urolige. Noen deserterte. Saul følte presset – og tok saken i egne hender:
Da sa Saul: «Bring brennofferet og fredsofferet hit til meg.» Og han ofret brennofferet. Saul gikk ut for å møte ham og ønske ham velkommen.
Saul hadde ikke lov til å ofre. Det var prestens oppgave. Men han gjorde det likevel – fordi situasjonen krevde det. Fordi folket forventet handling. Fordi han ikke kunne vente lenger.
Samuels respons var hard:
«Du har handlet uklokt! Du har ikke holdt det budet som Herren din Gud ga deg. Ellers ville Herren nå ha grunnfestet ditt kongedømme over Israel for alltid. Men nå skal ditt kongedømme ikke bestå.»
«Du har handlet uklokt.»
Sauls synd virker kanskje liten. Han ofret jo til Gud! Han prøvde jo å gjøre det rette! Men problemet var ikke hva han gjorde – det var at han satte sin egen vurdering over Guds klare ord. Han bestemte selv hva situasjonen krevde, i stedet for å vente på Gud.
Det er ofte slik det begynner. Små kompromisser. Gode intensjoner. Men en gradvis forskyvning der lederens egen dømmekraft blir viktigere enn lydighet mot Gud.
Det endelige bruddet
Det avgjørende øyeblikket kom i 1 Samuel 15.
Gud ga Saul et klart oppdrag gjennom Samuel:
«Så sier Herren over hærskarene: Jeg vil straffe Amalek for det han gjorde mot Israel da han la seg i veien for dem på ferden opp fra Egypt. Dra nå av sted og slå Amalek! Innvi alt som tilhører ham, til tilintetgjørelse. Spar ham ikke, men drep både mann og kvinne, barn og spedbarn, okse og sau, kamel og esel.»
Oppdraget var brutalt – og for moderne ører, vanskelig å forstå. Men det var klart: Total ødeleggelse. Ingen unntak.
Saul dro ut. Han vant slaget. Men så skjedde dette:
Saul og folket sparte Agag og det beste av småfeet og storfeet, de fete dyrene og lammene – alt som var av verdi. De ville ikke innvi det til tilintetgjørelse. Men alt som var ringeaktet og verdiløst, det innviet de til tilintetgjørelse.
Saul holdt tilbake. Han sparte kongen. Han sparte det beste av buskapen. Han adlød – delvis.
Delvis lydighet
Da Samuel kom for å møte Saul, sa kongen noe bemerkelsesverdig:
«Velsignet være du av Herren! Jeg har gjort som Herren sa.»
«Jeg har gjort som Herren sa.»
Han mente det sannsynligvis. I hans egne øyne hadde han adlydt. Han hadde jo slått Amalek! Han hadde jo vunnet! Det han hadde holdt tilbake, var bare noen dyr – og dem skulle han jo ofre til Gud uansett.
Men Samuel hørte noe annet:
«Hva er da dette for bræking av sauer jeg hører, og denne rautingen av okser?»
Saul forsvarte seg:
«Fra amalekittene har de ført dem med seg, for folket sparte det beste av småfeet og storfeet for å ofre det til Herren din Gud. Men resten har vi innviet til tilintetgjørelse.»
Legg merke til forskyvningen: «Folket» har ført med seg. «De» sparte. Ikke jeg. Dem.
Og legg merke til begrunnelsen: «For å ofre dem til Herren.» Ulydigheten ble pakket inn i religiøst språk. Vi brøt Guds befaling – for å ære Gud.
Lydighetens forrang
Samuels svar er et av de mest siterte versene om forholdet mellom religion og lydighet:
«Har Herren like stor glede av brennoffer og slaktoffer som av lydighet mot Herrens røst? Nei, å adlyde er bedre enn slaktoffer, å lytte er bedre enn fettet av værer. For opprør er som spådomssynd, og trass er som avgudsdyrkelse. Fordi du har forkastet Herrens ord, har Han forkastet deg som konge.»
«Å adlyde er bedre enn slaktoffer.»
Gud er ikke imponert over religiøse handlinger som erstatter enkel lydighet. Han vil ikke ha våre ofre hvis de kommer i stedet for å gjøre det Han faktisk har bedt om. All vår tilbedelse, alle våre fromme gjerninger, alle våre gode intensjoner – de kan ikke veie opp for ulydighet.
Og så kommer dommen:
«Fordi du har forkastet Herrens ord, har Han forkastet deg som konge.»
Det er en forferdelig setning. Saul hadde forkastet Guds ord – og nå forkastet Gud ham.
Den sene angeren
Da Saul hørte dommen, svarte han endelig:
«Jeg har syndet! Jeg har overtrådt Herrens bud og dine ord, for jeg fryktet folket og bøyde meg for dem.»
Han innrømmet synden. Men legg merke til forklaringen: «Jeg fryktet folket.»
Saul hadde latt frykten for mennesker bli viktigere enn frykten for Gud. Han hadde gitt etter for presset – fra folket, fra situasjonen, fra sine egne vurderinger. Og i det øyeblikket hadde makten blitt hans egen sak.
Men det var for sent. Samuel sa:
«I dag har Herren revet Israels kongedømme fra deg, og Han gir det til en annen som er bedre enn deg.»
Når makt blir målet
Sauls tragedie er at han begynte som en ydmyk mann og endte som en mann besatt av å holde på makten.
Etter at Gud forkastet ham, brukte Saul resten av livet på å jakte David – den unge mannen Gud hadde utvalgt som hans etterfølger. Han ble paranoid, voldelig, og stadig mer desperat.
Han konsulterte til og med en dødningemaner – noe Guds lov strengt forbød – for å prøve å få kontroll over fremtiden.
Saul hadde startet som Guds utvalgte. Han endte som en mann som kjempet mot Gud selv.
Faren ved delvis lydighet
Sauls fall gir oss et ubehagelig speil. For de fleste av oss er ikke problemet total ulydighet. Det er delvis lydighet.
Vi adlyder – men med unntak. Vi følger Gud – så lenge det ikke koster for mye. Vi gjør det meste av det Han ber om – men holder tilbake det vi synes er urimelig, eller upraktisk, eller for vanskelig.
Og ofte pakker vi det inn i religiøse ord. «Jeg gjør jo dette for Gud!» «Mine intensjoner er jo gode!» «Det viktige er jo resultatet!»
Men Gud ser gjennom innpakningen. Han vet forskjellen på lydighet og selvtjeneste i forkledning.
Paulus skriver:
Ta ikke feil! Gud lar seg ikke spotte. For det et menneske sår, skal det også høste.
Vi kan ikke lure Gud. Vi kan lure oss selv. Vi kan lure andre. Men Gud ser hjertet. Og Han vet når vår lydighet egentlig er forkledd egeninteresse.
Makten som forblinder
Ordspråkene sier:
Når en hersker lytter til løgn, blir alle hans tjenere ugudelige.
Makt har en tendens til å forblinde. Jo mer makt vi har, jo flere stemmer rundt oss som sier det vi vil høre. Jo flere unnskyldninger som virker rimelige. Jo lettere å overbevise oss selv om at vi har rett.
Saul omga seg til slutt med folk som bekreftet hans paranoia. Han fjernet seg fra de som talte sant til ham. Og han endte i et ekko-kammer av sin egen frykt og sine egne rettferdiggjørelser.
Det er en advarsel til alle som har makt – stor eller liten. Makt isolerer. Makt forblinder. Og makt gjør det stadig lettere å tro at vi er unntaket – at reglene som gjelder andre, ikke gjelder oss.
Gud som opphøyer og ydmyker
Salmisten skriver:
Løft ikke hornet mot det høye, tal ikke med stiv nakke! For ikke fra øst eller vest, ikke fra ørkenen i sør kommer opphøyelse. For Gud er dommeren, én fornedrer Han, en annen opphøyer Han.
«Gud er dommeren.»
Det er lett å glemme – spesielt når makten virker trygg, når suksessen fortsetter, når ingen konsekvenser synes å følge. Men Gud dømmer. Kanskje ikke i dag. Kanskje ikke i morgen. Men til slutt.
Og Han er den som opphøyer og ydmyker. Ikke omgivelsene. Ikke strategien. Ikke kreftene som synes å styre verden. Men Gud.
Saul glemte det. Han trodde han kunne holde på makten gjennom sin egen innsats. Han trodde han kunne sikre sin posisjon ved å eliminere David. Men Gud hadde allerede bestemt. Og ingenting Saul gjorde, kunne endre det.
Spørsmålet til oss
Sauls historie stiller oss noen ubehagelige spørsmål:
- Hvor i livet vårt adlyder vi «delvis» – gjør det meste, men holder tilbake noe?
- Pakker vi noen ganger ulydighet inn i religiøst språk?
- Har makt – stor eller liten – begynt å forblinde oss for egne feil?
- Er vi mer opptatt av å beholde posisjonen enn av å følge kallet?
- Hvem har vi rundt oss som tør å tale sant til oss?
Det er lett å dømme Saul fra avstand. Men historien hans er skrevet som en advarsel – ikke bare til konger, men til alle som har fått tillit, ansvar, eller innflytelse.
Nåde selv i dommen
Det finnes en merkelig nåde selv i denne mørke historien.
Gud advarte Saul. Gang på gang. Gjennom Samuel, gjennom profeter, gjennom hendelser. Saul fikk mange sjanser til å vende om.
Og selv da Gud forkastet ham som konge, lot Han ham leve. Saul regjerte videre i mange år. Han hadde tid – om han hadde brukt den – til å ydmyke seg, til å akseptere Guds dom, til å forberede veien for David i stedet for å bekjempe ham.
Men Saul valgte annerledes. Han brukte tiden på kamp, på bitterhet, på å holde fast på noe som allerede var tapt.
Det er det tunge med historien. Ikke at Gud dømte ham – men at han aldri ga slipp.
Avslutning
Saul sa: «Jeg har gjort som Herren sa.»
Samuel hørte bræking av sauene i bakgrunnen.
Det er et bilde vi gjør klokt i å huske. Vi kan fortelle oss selv – og andre – at vi følger Gud. Men Gud hører det vi prøver å skjule. Han ser det vi holder tilbake. Han kjenner forskjellen på lydighet og selvbedrag.
«Å adlyde er bedre enn slaktoffer.»
Enkle ord. Men de kutter gjennom alle våre unnskyldninger, alle våre gode intensjoner, alle våre religiøse innpakninger. Gud vil ikke ha våre ofre hvis de kommer i stedet for det Han faktisk har bedt om.
Saul ville være konge på egne premisser. Han fikk oppleve at det ikke finnes noen slik ting.
For ikke fra øst eller vest, ikke fra ørkenen i sør kommer opphøyelse. For Gud er dommeren, én fornedrer Han, en annen opphøyer Han.