Når Gud lar fallet tale
DEL IV: LEDEREN GUD STOPPER
Det forrige kapittelet handlet om en konge som falt og aldri reiste seg igjen. Dette kapittelet handler om en konge som falt like dypt – men som møtte fallet annerledes. David og Saul. To konger. To synder. To responser. Og to helt forskjellige utfall. Forskjellen ligger ikke i syndenes alvorlighetsgrad. Davids synd var om noe verre enn Sauls. Den inneholdt begjær, utroskap, løgn, og til slutt mord. Men forskjellen ligger i hva som skjedde etterpå – i møtet med sannheten om seg selv.
Fallet
Historien er velkjent. David var på høyden av sin makt. Han hadde samlet Israel, vunnet kriger, etablert Jerusalem som hovedstad. Han var «en mann etter Guds hjerte» – utvalgt, salvet, velsignet. Men en vårkveld, da kongene pleide å dra ut i krig, ble David hjemme. Og fra taket av palasset så han en kvinne som badet:
En kveld reiste David seg fra leiet sitt og gikk omkring på taket av kongens palass. Fra taket så han en kvinne som badet, og kvinnen var svært vakker.
David sendte bud på henne. Hun het Batseba. Hun var gift med Uria, en av Davids mest lojale soldater som var ute i krigen. David lå med henne. Hun ble gravid. Og så begynte dekkoperasjonen.
Løgnen som vokste
Først prøvde David å skjule det hele ved å kalle Uria hjem fra fronten – i håp om at han ville ligge med sin kone, slik at barnet kunne regnes som hans. Men Uria var for lojal. Han nektet å nyte hjemmets gleder mens kollegene hans lå i felten:
«Arken og Israel og Juda bor i hytter, og min herre Joab og min herres menn ligger i leir ute på åpen mark. Skulle da jeg gå hjem for å spise og drikke og ligge med min kone? Så sant du lever, og så sant din sjel lever: Det vil jeg ikke gjøre!»
David prøvde å gjøre ham full. Det virket ikke. Til slutt tok David det siste steget. Han skrev et brev til hærføreren Joab:
«Sett Uria fremst der kampen er hardest, og trekk dere tilbake fra ham, så han blir slått ned og dør.»
Uria bar selv med seg brevet som inneholdt hans egen dødsdom. Planen virket. Uria døde. David tok Batseba til kone. Saken virket avsluttet. Men så står det:
Men det David hadde gjort, var ondt i Herrens øyne.
Profeten kommer
Det gikk nesten et år før Gud sendte noen til å konfrontere David. Men så kom han. Profeten Natan. Med en historie:
«Det var to menn i en by, den ene var rik og den andre fattig. Den rike hadde svært mange sauer og storfe. Men den fattige hadde ikke annet enn ett lite lam som han hadde kjøpt. Han fostet det opp, og det vokste opp hos ham sammen med barna hans. Det spiste av hans brød og drakk av hans beger og lå i fanget hans. Det var som en datter for ham.
Så kom det en vandringsmann til den rike. Men han kunne ikke få seg til å ta av sine egne sauer eller storfe for å lage mat til den reisende som var kommet til ham. I stedet tok han den fattige mannens lam og tilberedte det for mannen som var kommet til ham.»
David ble rasende. Han visste ikke at historien handlet om ham selv.
Da flammet Davids vrede voldsomt opp mot mannen, og han sa til Natan: «Så sant Herren lever, den mannen som har gjort dette, fortjener å dø! Og lammet skal han betale firedobbelt tilbake, fordi han gjorde dette og ikke viste barmhjertighet.»
Så kom ordene som forandret alt:
Da sa Natan til David: «Du er den mannen!»
Øyeblikket av sannhet
«Du er den mannen.» Tre ord. Og plutselig var alt avslørt. Natan fortsatte med å legge ut hele syndskatalogen – ikke bare det David hadde gjort, men hva Gud hadde gjort for David. Alt Gud hadde gitt ham. Alt Gud ville ha gitt ham hvis han hadde bedt. Og likevel hadde David valgt dette:
«Hvorfor har du foraktet Herrens ord og gjort det som er ondt i mine øyne? Hetitten Uria lot du slå ned med sverd, og hans kone tok du til kone for deg selv. Ham drepte du med ammonittenes sverd.»
Legg merke til ordene: «Foraktet Herrens ord.» David hadde ikke bare gjort en feil. Han hadde foraktet Gud. Han hadde visst bedre – og gjort det likevel. Han hadde brukt sin makt til å ta det han ville ha, og sin posisjon til å dekke over det.
Davids respons
Her kommer det avgjørende øyeblikket. Forskjellen mellom David og Saul. Saul, da han ble konfrontert, bortforklarte. «Det var folket ...» «Jeg ville jo ofre til Gud ...» «Jeg var redd ...» David sa fem ord:
«Jeg har syndet mot Herren.»
Ingen bortforklaring. Ingen unnskyldning. Ingen overføring av skyld. Bare ren, naken erkjennelse. «Jeg har syndet mot Herren.» Og Natan svarte:
«Herren har også tatt bort din synd. Du skal ikke dø.»
Konsekvensene består
Men – og dette er viktig – selv om Gud tilga synden, fjernet Han ikke konsekvensene.
«Men fordi du ved denne gjerningen har gitt Herrens fiender stor grunn til å spotte, skal den sønnen som er født deg, visselig dø.»
Barnet døde. Og det var bare begynnelsen. Natan hadde profetert at sverdet aldri skulle vike fra Davids hus. Og det skjedde. Davids egen sønn Absalom gjorde opprør. En annen sønn voldtok sin halvsøster. Familien ble revet i stykker av konflikt og tragedie. David ble tilgitt – men han måtte leve med følgene av det han hadde gjort. Dette er en vanskelig sannhet, men en viktig en: Guds tilgivelse betyr ikke at alt blir som før. Synden har konsekvenser som fortsetter å virke, selv etter at skylden er tatt bort.
Salme 51: Angerens bønn
Vi vet ikke nøyaktig når David skrev Salme 51, men tradisjonen knytter den til denne hendelsen. Og salmen gir oss et vindu inn i hva ekte anger ser ut som.
Vær meg nådig, Gud, etter din kjærlighet! Slett ut mine overtredelser etter din store barmhjertighet! Vask meg fullstendig ren fra min skyld, og rens meg fra min synd! For jeg kjenner mine overtredelser, og min synd står alltid for meg.
Legg merke til hva David ikke gjør. Han forklarer ikke. Han rettferdiggjør ikke. Han sammenligner seg ikke med andre. Han bare erkjenner: «Jeg kjenner mine overtredelser, og min synd står alltid for meg.» Og så kommer denne linjen:
Mot deg alene har jeg syndet og gjort det som er ondt i dine øyne.
«Mot deg alene.» Selvfølgelig hadde David syndet mot Batseba. Mot Uria. Mot familien. Mot nasjonen. Men i siste instans var all synd synd mot Gud. Det var Hans lov som var brutt. Hans tillit som var sveket. Hans bilde i mennesket som var vanæret. David forstod det. Og det er kanskje derfor han kunne tilgis – fordi han så synden for det den virkelig var.
Hva David ba om
Salme 51 viser også hva David ba om – og det er bemerkelsesverdig:
Skap et rent hjerte i meg, Gud, og forny en standhaftig ånd i mitt indre! Kast meg ikke bort fra ditt ansikt, og ta ikke din hellige Ånd fra meg!
Han ba ikke først og fremst om å slippe konsekvensene. Han ba om et rent hjerte. En ny ånd. At Gud ikke skulle forlate ham. Det er forskjellen på ekte anger og bare angst for straff. Ekte anger vil ikke bare unngå konsekvensene – den vil bli forandret. Den ønsker ikke bare tilgivelse, men transformasjon. Og så kommer denne innsikten:
For du ønsker ikke slaktoffer, ellers ville jeg gitt det. Brennoffer har du ikke behag i. Offer for Gud er en knust ånd, et knust og sønderknust hjerte. Gud, det vil du ikke forakte.
«Offer for Gud er en knust ånd.» David hadde lært det Saul aldri lærte: at Gud ikke vil ha våre religiøse gjerninger som erstatning for omvendelse. Han vil ha hjertet. Et knust, ærlig, åpent hjerte som ikke lenger forsvarer seg.
Irettesettelse som kjærlighet
Hebreerbrevet reflekterer over hva det betyr at Gud korrigerer dem Han elsker:
Min sønn, forakt ikke Herrens tukt, og mist ikke motet når du blir irettesatt av Ham. For den Herren elsker, tukter Han, og Han refser hver sønn Han tar imot.
«Den Herren elsker, tukter Han.» Det er en tanke vi trenger å holde fast på. Guds irettesettelse er ikke tegn på at Han har forlatt oss – det er tegn på at Han bryr seg. En far som aldri korrigerer, bryr seg ikke om barnets vei. Men en far som taler sant – selv når det er smertefullt – gjør det av kjærlighet. Natan kom ikke til David for å ødelegge ham. Han kom for å redde ham fra det som allerede var i ferd med å ødelegge ham innenfra.
Å skjule eller bekjenne
Ordspråkene setter opp kontrasten skarpt:
Den som skjuler sine synder, skal ikke lykkes, men den som bekjenner og forlater dem, skal få barmhjertighet.
David prøvde først å skjule. I nesten et år levde han med hemmeligheten. Men det var ingen lykke der. Salme 32, som også knyttes til denne perioden, beskriver det slik:
Da jeg tidde, tærtes mine ben bort mens jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft ble forvandlet til sommerens tørke.
Synden som holdes skjult, tærer innenfra. Den forgifter. Den isolerer. Den stjeler glede og fred. Men da David bekjente, skjedde noe:
Da bekjente jeg min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: «Jeg vil bekjenne mine overtredelser for Herren.» Og du tilgav min syndeskyld.
Bekjennelse åpner døren for barmhjertighet. Ikke fordi bekjennelsen er fortjenestfull, men fordi den er ærlig. Den slutter å leke gjemsel med Gud – og oppdager at Han har stått der hele tiden, klar til å tilgi.
Advarselen til oss
Paulus skriver om de gamle historiene i Israel:
Alt dette hendte dem som forbilder, og det ble skrevet ned til formaning for oss, som tidenes ende er kommet til. Derfor, den som tror han står, må passe seg så han ikke faller.
— 1 Korinterbrev 10,11–12
«Den som tror han står, passe seg så han ikke faller.» Davids historie er ikke bare historie. Den er advarsel. Hvis David – mannen etter Guds hjerte, salmisten, krigerkongen, forbildet – kunne falle så dypt, hvem av oss kan si at vi er immune? Makt, posisjon, suksess – de beskytter ikke mot fristelse. Tvert imot kan de gjøre oss mer sårbare, fordi vi begynner å tro at reglene som gjelder andre, ikke gjelder oss.
Forskjellen
Så hva er egentlig forskjellen mellom David og Saul? Begge var konger. Begge syndet. Begge ble konfrontert av profeter. Men Saul forsvarte seg. David erkjente. Saul skyldte på andre. David tok ansvaret. Saul ville beholde posisjonen. David ville beholde relasjonen til Gud. Det er ikke størrelsen på synden som avgjør utfallet. Det er responsen på konfrontasjonen. Hva gjør vi når sannheten om oss selv blir avslørt?
Spørsmålet til oss
Denne historien stiller oss noen uunngåelige spørsmål:
- Er det noe i livet vårt vi prøver å skjule – for andre, for oss selv, for Gud?
- Hvordan reagerer vi når vi blir konfrontert med våre feil? Med forsvar eller med erkjennelse?
- Har vi mennesker rundt oss som tør å være «Natan» for oss – som taler sant selv når det koster?
- Og er vi villige til å høre dem?
Davids storhet lå ikke i at han aldri falt. Den lå i at han visste hvordan han skulle falle – på kne, i erkjennelse, med hjertet åpent for Gud.
Avslutning
«Du er den mannen.» Tre ord som avslørte alt. Tre ord som kunne ha knust David for godt. Men i stedet for å knuse ham, ble de begynnelsen på hans gjenopprettelse. For David valgte å ikke løpe fra sannheten. Han valgte å møte den – og i det møtet fant han barmhjertighet. Konsekvensene fulgte ham resten av livet. Barnet døde. Familien ble revet i stykker. Sverdet vek aldri fra hans hus. Men Gud vek heller aldri fra David. For en knust ånd forakter ikke Gud.
Skap et rent hjerte i meg, Gud, og forny en standhaftig ånd i mitt indre! Kast meg ikke bort fra ditt ansikt, og ta ikke din hellige Ånd fra meg! Gi meg tilbake gleden over din frelse, og la en villig ånd holde meg oppe!
DEL IV: LEDEREN GUD STOPPER
Det forrige kapittelet handlet om en konge som falt og aldri reiste seg igjen.
Dette kapittelet handler om en konge som falt like dypt – men som møtte fallet annerledes.
David og Saul. To konger. To synder. To responser. Og to helt forskjellige utfall.
Forskjellen ligger ikke i syndenes alvorlighetsgrad. Davids synd var om noe verre enn Sauls. Den inneholdt begjær, utroskap, løgn, og til slutt mord. Men forskjellen ligger i hva som skjedde etterpå – i møtet med sannheten om seg selv.
Fallet
Historien er velkjent.
David var på høyden av sin makt. Han hadde samlet Israel, vunnet kriger, etablert Jerusalem som hovedstad. Han var «en mann etter Guds hjerte» – utvalgt, salvet, velsignet.
Men en vårkveld, da kongene pleide å dra ut i krig, ble David hjemme. Og fra taket av palasset så han en kvinne som badet:
En kveld reiste David seg fra leiet sitt og gikk omkring på taket av kongens palass. Fra taket så han en kvinne som badet, og kvinnen var svært vakker.
David sendte bud på henne. Hun het Batseba. Hun var gift med Uria, en av Davids mest lojale soldater som var ute i krigen.
David lå med henne. Hun ble gravid.
Og så begynte dekkoperasjonen.
Løgnen som vokste
Først prøvde David å skjule det hele ved å kalle Uria hjem fra fronten – i håp om at han ville ligge med sin kone, slik at barnet kunne regnes som hans.
Men Uria var for lojal. Han nektet å nyte hjemmets gleder mens kollegene hans lå i felten:
«Arken og Israel og Juda bor i hytter, og min herre Joab og min herres menn ligger i leir ute på åpen mark. Skulle da jeg gå hjem for å spise og drikke og ligge med min kone? Så sant du lever, og så sant din sjel lever: Det vil jeg ikke gjøre!»
David prøvde å gjøre ham full. Det virket ikke.
Til slutt tok David det siste steget. Han skrev et brev til hærføreren Joab:
«Sett Uria fremst der kampen er hardest, og trekk dere tilbake fra ham, så han blir slått ned og dør.»
Uria bar selv med seg brevet som inneholdt hans egen dødsdom.
Planen virket. Uria døde. David tok Batseba til kone. Saken virket avsluttet.
Men så står det:
Men det David hadde gjort, var ondt i Herrens øyne.
Profeten kommer
Det gikk nesten et år før Gud sendte noen til å konfrontere David.
Men så kom han. Profeten Natan. Med en historie:
«Det var to menn i en by, den ene var rik og den andre fattig. Den rike hadde svært mange sauer og storfe. Men den fattige hadde ikke annet enn ett lite lam som han hadde kjøpt. Han fostet det opp, og det vokste opp hos ham sammen med barna hans. Det spiste av hans brød og drakk av hans beger og lå i fanget hans. Det var som en datter for ham.
Så kom det en vandringsmann til den rike. Men han kunne ikke få seg til å ta av sine egne sauer eller storfe for å lage mat til den reisende som var kommet til ham. I stedet tok han den fattige mannens lam og tilberedte det for mannen som var kommet til ham.»
David ble rasende. Han visste ikke at historien handlet om ham selv.
Da flammet Davids vrede voldsomt opp mot mannen, og han sa til Natan: «Så sant Herren lever, den mannen som har gjort dette, fortjener å dø! Og lammet skal han betale firedobbelt tilbake, fordi han gjorde dette og ikke viste barmhjertighet.»
Så kom ordene som forandret alt:
Da sa Natan til David: «Du er den mannen!»
Øyeblikket av sannhet
«Du er den mannen.»
Tre ord. Og plutselig var alt avslørt.
Natan fortsatte med å legge ut hele syndskatalogen – ikke bare det David hadde gjort, men hva Gud hadde gjort for David. Alt Gud hadde gitt ham. Alt Gud ville ha gitt ham hvis han hadde bedt. Og likevel hadde David valgt dette:
«Hvorfor har du foraktet Herrens ord og gjort det som er ondt i mine øyne? Hetitten Uria lot du slå ned med sverd, og hans kone tok du til kone for deg selv. Ham drepte du med ammonittenes sverd.»
Legg merke til ordene: «Foraktet Herrens ord.»
David hadde ikke bare gjort en feil. Han hadde foraktet Gud. Han hadde visst bedre – og gjort det likevel. Han hadde brukt sin makt til å ta det han ville ha, og sin posisjon til å dekke over det.
Davids respons
Her kommer det avgjørende øyeblikket. Forskjellen mellom David og Saul.
Saul, da han ble konfrontert, bortforklarte. «Det var folket ...» «Jeg ville jo ofre til Gud ...» «Jeg var redd ...»
David sa fem ord:
«Jeg har syndet mot Herren.»
Ingen bortforklaring. Ingen unnskyldning. Ingen overføring av skyld. Bare ren, naken erkjennelse.
«Jeg har syndet mot Herren.»
Og Natan svarte:
«Herren har også tatt bort din synd. Du skal ikke dø.»
Konsekvensene består
Men – og dette er viktig – selv om Gud tilga synden, fjernet Han ikke konsekvensene.
«Men fordi du ved denne gjerningen har gitt Herrens fiender stor grunn til å spotte, skal den sønnen som er født deg, visselig dø.»
Barnet døde. Og det var bare begynnelsen.
Natan hadde profetert at sverdet aldri skulle vike fra Davids hus. Og det skjedde. Davids egen sønn Absalom gjorde opprør. En annen sønn voldtok sin halvsøster. Familien ble revet i stykker av konflikt og tragedie.
David ble tilgitt – men han måtte leve med følgene av det han hadde gjort.
Dette er en vanskelig sannhet, men en viktig en: Guds tilgivelse betyr ikke at alt blir som før. Synden har konsekvenser som fortsetter å virke, selv etter at skylden er tatt bort.
Salme 51: Angerens bønn
Vi vet ikke nøyaktig når David skrev Salme 51, men tradisjonen knytter den til denne hendelsen. Og salmen gir oss et vindu inn i hva ekte anger ser ut som.
Vær meg nådig, Gud, etter din kjærlighet! Slett ut mine overtredelser etter din store barmhjertighet! Vask meg fullstendig ren fra min skyld, og rens meg fra min synd! For jeg kjenner mine overtredelser, og min synd står alltid for meg.
Legg merke til hva David ikke gjør. Han forklarer ikke. Han rettferdiggjør ikke. Han sammenligner seg ikke med andre. Han bare erkjenner: «Jeg kjenner mine overtredelser, og min synd står alltid for meg.»
Og så kommer denne linjen:
Mot deg alene har jeg syndet og gjort det som er ondt i dine øyne.
«Mot deg alene.»
Selvfølgelig hadde David syndet mot Batseba. Mot Uria. Mot familien. Mot nasjonen. Men i siste instans var all synd synd mot Gud. Det var Hans lov som var brutt. Hans tillit som var sveket. Hans bilde i mennesket som var vanæret.
David forstod det. Og det er kanskje derfor han kunne tilgis – fordi han så synden for det den virkelig var.
Hva David ba om
Salme 51 viser også hva David ba om – og det er bemerkelsesverdig:
Skap et rent hjerte i meg, Gud, og forny en standhaftig ånd i mitt indre! Kast meg ikke bort fra ditt ansikt, og ta ikke din hellige Ånd fra meg!
Han ba ikke først og fremst om å slippe konsekvensene. Han ba om et rent hjerte. En ny ånd. At Gud ikke skulle forlate ham.
Det er forskjellen på ekte anger og bare angst for straff. Ekte anger vil ikke bare unngå konsekvensene – den vil bli forandret. Den ønsker ikke bare tilgivelse, men transformasjon.
Og så kommer denne innsikten:
For du ønsker ikke slaktoffer, ellers ville jeg gitt det. Brennoffer har du ikke behag i. Offer for Gud er en knust ånd, et knust og sønderknust hjerte. Gud, det vil du ikke forakte.
«Offer for Gud er en knust ånd.»
David hadde lært det Saul aldri lærte: at Gud ikke vil ha våre religiøse gjerninger som erstatning for omvendelse. Han vil ha hjertet. Et knust, ærlig, åpent hjerte som ikke lenger forsvarer seg.
Irettesettelse som kjærlighet
Hebreerbrevet reflekterer over hva det betyr at Gud korrigerer dem Han elsker:
Min sønn, forakt ikke Herrens tukt, og mist ikke motet når du blir irettesatt av Ham. For den Herren elsker, tukter Han, og Han refser hver sønn Han tar imot.
«Den Herren elsker, tukter Han.»
Det er en tanke vi trenger å holde fast på. Guds irettesettelse er ikke tegn på at Han har forlatt oss – det er tegn på at Han bryr seg. En far som aldri korrigerer, bryr seg ikke om barnets vei. Men en far som taler sant – selv når det er smertefullt – gjør det av kjærlighet.
Natan kom ikke til David for å ødelegge ham. Han kom for å redde ham fra det som allerede var i ferd med å ødelegge ham innenfra.
Å skjule eller bekjenne
Ordspråkene setter opp kontrasten skarpt:
Den som skjuler sine synder, skal ikke lykkes, men den som bekjenner og forlater dem, skal få barmhjertighet.
David prøvde først å skjule. I nesten et år levde han med hemmeligheten. Men det var ingen lykke der. Salme 32, som også knyttes til denne perioden, beskriver det slik:
Da jeg tidde, tærtes mine ben bort mens jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft ble forvandlet til sommerens tørke.
Synden som holdes skjult, tærer innenfra. Den forgifter. Den isolerer. Den stjeler glede og fred.
Men da David bekjente, skjedde noe:
Da bekjente jeg min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: «Jeg vil bekjenne mine overtredelser for Herren.» Og du tilgav min syndeskyld.
Bekjennelse åpner døren for barmhjertighet. Ikke fordi bekjennelsen er fortjenestfull, men fordi den er ærlig. Den slutter å leke gjemsel med Gud – og oppdager at Han har stått der hele tiden, klar til å tilgi.
Advarselen til oss
Paulus skriver om de gamle historiene i Israel:
Alt dette hendte dem som forbilder, og det ble skrevet ned til formaning for oss, som tidenes ende er kommet til. Derfor, den som tror han står, må passe seg så han ikke faller.
— 1 Korinterbrev 10,11–12
«Den som tror han står, passe seg så han ikke faller.»
Davids historie er ikke bare historie. Den er advarsel. Hvis David – mannen etter Guds hjerte, salmisten, krigerkongen, forbildet – kunne falle så dypt, hvem av oss kan si at vi er immune?
Makt, posisjon, suksess – de beskytter ikke mot fristelse. Tvert imot kan de gjøre oss mer sårbare, fordi vi begynner å tro at reglene som gjelder andre, ikke gjelder oss.
Forskjellen
Så hva er egentlig forskjellen mellom David og Saul?
Begge var konger. Begge syndet. Begge ble konfrontert av profeter.
Men Saul forsvarte seg. David erkjente. Saul skyldte på andre. David tok ansvaret. Saul ville beholde posisjonen. David ville beholde relasjonen til Gud.
Det er ikke størrelsen på synden som avgjør utfallet. Det er responsen på konfrontasjonen. Hva gjør vi når sannheten om oss selv blir avslørt?
Spørsmålet til oss
Denne historien stiller oss noen uunngåelige spørsmål:
- Er det noe i livet vårt vi prøver å skjule – for andre, for oss selv, for Gud?
- Hvordan reagerer vi når vi blir konfrontert med våre feil? Med forsvar eller med erkjennelse?
- Har vi mennesker rundt oss som tør å være «Natan» for oss – som taler sant selv når det koster?
- Og er vi villige til å høre dem?
Davids storhet lå ikke i at han aldri falt. Den lå i at han visste hvordan han skulle falle – på kne, i erkjennelse, med hjertet åpent for Gud.
Avslutning
«Du er den mannen.»
Tre ord som avslørte alt. Tre ord som kunne ha knust David for godt.
Men i stedet for å knuse ham, ble de begynnelsen på hans gjenopprettelse. For David valgte å ikke løpe fra sannheten. Han valgte å møte den – og i det møtet fant han barmhjertighet.
Konsekvensene fulgte ham resten av livet. Barnet døde. Familien ble revet i stykker. Sverdet vek aldri fra hans hus.
Men Gud vek heller aldri fra David. For en knust ånd forakter ikke Gud.
Skap et rent hjerte i meg, Gud, og forny en standhaftig ånd i mitt indre! Kast meg ikke bort fra ditt ansikt, og ta ikke din hellige Ånd fra meg! Gi meg tilbake gleden over din frelse, og la en villig ånd holde meg oppe!