Kroppen ut i verden

Vi snakket nettopp om kunnskapsarbeidet, og det er der nesten hele debatten lever. Juristen, journalisten, programmereren. Men det er en slagside i det, og den er verdt å rette opp. For mens vi diskuterer hodene, har en annen bølge begynt å rulle, og den treffer hendene. Kunstig intelligens er på vei ut av skjermen og inn i den fysiske verden. Inn i varehuset, på åkeren, og, mest ømtålig av alt, inn i omsorgen for de gamle.

Roboten ved sykesengen

Begynn der det gjør mest vondt å tenke på. I Japan, der nær en tredjedel av befolkningen er over sekstifem og det mangler hender til å stelle dem, har staten i årevis støttet utviklingen av omsorgsroboter. Noen av dem er enkle: en liten robot formet som en selunge, laget for å gi noe av det en terapihund gir, til en som ikke kan ha dyr. Forskningen på den er forsiktig positiv. Den ser ut til å dempe uro og ensomhet hos demente, og redusere bruken av beroligende medisin, men studiene er små, og vi skal ikke love for mye. Andre roboter er store, tunge maskiner laget for å løfte et menneske ut av sengen uten å knekke ryggen til pleieren. Og her kommer en overraskelse som er verdt å feste seg ved, for den går mot den enkle frykten. En studie av japanske sykehjem som tok i bruk roboter, fant at de ikke førte til færre ansatte. Tvert imot økte sysselsettingen, og folk sluttet sjeldnere. Robotene tok de tyngste, mest nedslitende oppgavene, og lot menneskene bli igjen til det som krever et menneske. Maskinen avlastet kroppen, men erstattet ikke nærværet.

Den fysiske bølgen

Utenfor omsorgen går det fortere. De store varehusene fylles med roboter; ett enkelt selskap har nå over en million av dem på arbeid, og nærmer seg å ha like mange maskiner som mennesker i lagrene sine. På markedet kommer det stadig nye toføtte roboter med menneskeform, fra flere av de store teknologiselskapene, laget for å gå inn der mennesker går og gjøre det mennesker gjør. På åkeren kjører traktorer seg selv og kjenner ugresset fra nytteveksten. Dette er ikke chatboter. Det er kunstig intelligens som griper, løfter, bærer og kjører, og det rammer det arbeidet vi pleier å kalle praktisk, det som lenge ble regnet som trygt nettopp fordi det krevde en kropp. Hvis du trodde kunnskapsarbeideren var den eneste utsatte, var det fordi debatten lever i tekst. Den fysiske verden var bare litt tregere ut av startblokken.

Men kroppen snubler fortsatt

Og her må vi være ærlige den andre veien også, for «maskinen tar alt» er for enkelt. Det viser seg nemlig at den fysiske verden er mye vanskeligere for en maskin enn den digitale. Det er et gammelt paradoks i robotikken. Det er forholdsvis lett å få en maskin til å gjøre det vi mennesker synes er vanskelig: spille sjakk, regne, følge en lang tankerekke. Og det er forbløffende vanskelig å gi den det en toåring kan uten å tenke: å gå over et ujevnt gulv, å gripe en kopp uten å knuse den, å plukke en ukjent gjenstand opp fra en rotete benk. Forklaringen er at sansene og bevegelsene våre er finpusset gjennom mange millioner år med evolusjon og ligger så dypt i oss at vi ikke engang merker hvor avansert det er. Den abstrakte tenkningen er et tynt, ungt lag på toppen, og nettopp derfor lettere å gjenskape i en maskin. Resultatet er at programvaren løper mens kroppen snubler. En robot kan styre et helt varehus, men sliter fortsatt med å plukke opp en bestemt vare den ikke har sett før, fra en haug. En robotiker har kalt det datagapet på hundre tusen år: en språkmodell har lest mer tekst enn noe menneske rekker i et liv, men ingen robot har den livslange mengden fysisk erfaring et barn har samlet allerede ved tre års alder. Det nyanserer både frykten og begeistringen. Hvor kunstig intelligens rammer hardest, om det blir hodet eller hånden, er slett ikke gitt på forhånd. Det er ikke sikkert det blir slik vi tror.

Den vanskelige dobbeltheten

Likevel er det omsorgen jeg ikke får ut av hodet, for det er der spørsmålet om venn eller fiende blir vanskeligst. En robot kan avlaste en sektor som er på bristepunktet, der det rett og slett ikke finnes nok mennesker til å gjøre jobben, og der de som er der, sliter seg ut. Det er et reelt gode. Men den samme roboten kan også tre inn nettopp der mennesket trengs aller mest: i nærheten av et annet menneske som er gammelt og redd og kanskje i ferd med å dø. En maskin kan løfte kroppen og måle pulsen og minne om medisinen. Den kan ikke holde en hånd og mene det. Vi kommer til å møte den samme dobbeltheten igjen, når vi snakker om kunstig intelligens som venn og samtalepartner. Her, ved sykesengen, ser vi den i sin reneste form. Det avlastende og det avstumpende kan være nøyaktig samme handling, og forskjellen ligger ikke i maskinen, men i om vi lar den stå ved siden av mennesket eller i stedet for det. Det er det samme skillet vi alt har skimtet, og det kommer til å følge oss helt til siste side.