Når kunsten drukner

Det vanligste argumentet mot kunstig intelligens i kunsten handler om tyveri, og det er et godt argument. Maskinen har lært av tusenvis av bilder og bøker og sanger den aldri betalte for, og brukes så til å konkurrere ut nettopp dem den lærte av. Det er en reell strid, og den utkjempes i rettssalene akkurat nå. Men jeg tror den striden, hvor viktig den enn er, dekker over et større og stillere problem. Under tapet av levebrød ligger et tap som rammer oss alle, som kulturmennesker: vi holder på å miste noe vi knapt har ord for, det vi har felles.

For mye av alt

Bekymringen for «for mye informasjon» er ikke ny. Allerede for over femti år siden skrev forfatteren Alvin Toffler om hvordan fremtidens menneske ville bli så bombardert med inntrykk at det ville trekke seg tilbake, lammet. Internett og de sosiale mediene gjorde overfloden eksplosiv: mer enn noe menneske kan fordøye, alt tilgjengelig hele tiden. Kunstig intelligens gjør noe nytt med dette. Til nå har overfloden bestått av ting mennesker har laget. Nå er produksjonen blitt nær gratis og uendelig. Det er ikke lenger bare tilgang til alt som finnes, men evnen til å lage mer enn noen rekker å se. Og tallene er allerede svimlende. På de store musikktjenestene lastes det opp titusenvis av maskinlagde spor om dagen, og en stor andel av all ny musikk er nå laget av en maskin. Over halvparten av nylig publiserte artikler på nettet, fant en undersøkelse, var skrevet av kunstig intelligens. Bokhandlene oversvømmes av maskinproduserte bøker i bulk, til en plattform måtte sette tak på hvor mange en person kan laste opp i døgnet. Vi går altså fra knapphet på innhold til knapphet på noe annet: oppmerksomhet, og felles fokus.

Monokulturen for én

Her er mitt egentlige poeng, og det er sterkere enn opphavsrett alene. Det fantes en gang en felleskultur. De få store sangene, seriene, bøkene som «alle» kjente, og som man kunne snakke om ved kaffemaskinen dagen etter fordi man visste at de andre hadde sett det samme. Den var allerede på vei ned før kunstig intelligens, svekket av tusen kanaler og strømmetjenester og algoritmestyrte feeder som sørger for at ingen av oss lenger ser det samme. Det delte øyeblikket var blitt sjeldnere lenge før maskinen kom. Kunstig intelligens kan drive den oppsplittingen helt ut til sitt ytterpunkt. For når hvem som helst kan lage sitt eget innhold, sin egen roman, sin egen film, sin egen låt, formet akkurat etter sin egen smak, da får vi ikke bare ulike kanaler. Vi får ulike verk. En slags monokultur for én, der hver av oss lever i sin egen, maskinformede boble, perfekt tilpasset og fullstendig vår egen. Og da forsvinner det delte referansepunktet. Vi har ikke lenger noe felles å forstå hverandre gjennom. Det er den kulturelle tvillingen til en annen oppsplitting vi alt har vært inne på. Der, med de falske videoene, mistet vi den felles sannheten, enigheten om hva som har skjedd. Her mister vi den felles meningen, de fortellingene og sangene og bildene som har bundet mennesker sammen på tvers av alt som skiller dem. Kultur har vært et av limene i et samfunn. Og lim virker bare hvis det er felles.

Det knappe blir det ekte

Men det finnes en motvekt, og den er ikke svak. For det første: flere mennesker enn noen gang kan nå skape og uttrykke seg. Den som aldri lærte å tegne, kan endelig få ut bildet hun har båret på. Det er en ekte demokratisering, og hver ny teknologi i historien er blitt anklaget for å drepe kunsten den forrige skapte, uten at kunsten døde. For det andre, og dette er det viktige: når innhold blir uendelig og gratis, snur knappheten. Nå er det ikke innholdet som er sjeldent, men det menneskelige og det ekte. Konserten der noen faktisk spiller, foran deg, akkurat nå, og aldri helt likt igjen. Idretten, der ingen vet hvordan det går. Det stedbundne, det levende, det delte øyeblikket i sanntid. «Laget av et menneske» kan bli et kvalitetsstempel, og tillit og kuratering, evnen til å si «dette er verdt tiden din», kan bli den nye knapphetsvaren. De som i sin tid spådde at internett ville bli en forbigående flopp, og det fantes slike, bommet grovt. Men flere av dem traff på én ting: at informasjonen ville bli så overveldende at silingen, det å skille det verdifulle fra støyen, ville bli en av de store oppgavene. Vi skal møte dem igjen senere. Spørsmålet nå er om silene våre, kuratorene og tillitsnettverkene og redaktørene, holder tritt med en maskin som kan fylle havet fortere enn vi kan øse.

Den åpne enden

Jeg vet ikke svaret. Kanskje drukner felleskulturen i en flom av maskinlaget innhold, og vi blir et folk uten felles fortellinger. Eller kanskje finner vi nye former for det delte, samlet rundt nettopp det maskinen ikke kan gi oss: det nærværende, det forgjengelige, det ekte. Begge deler er mulig. Men presset mot det felles er reelt, og det rammer langt flere enn kunstnerne. Det rammer oss alle, ikke som arbeidstakere, men som mennesker som trenger noe å være sammen om. Det er verdt å se i øynene før vi går videre, for det peker mot et spørsmål som blir større og større etter hvert som boken skrider fram: hva blir egentlig igjen som vårt, når maskinen kan lage alt?