Etterord
Vi er ved veis ende, og du har kanskje lagt merke til at jeg aldri ga deg svaret. Venn eller fiende. Jeg lovte i forordet at jeg ikke ville, og jeg har holdt det løftet, ikke av feighet, men fordi jeg ikke tror et ærlig svar finnes ennå. Men vi har funnet noe annet på veien, og det er kanskje mer verdt. Vi har sett at striden sjelden står der den ser ut til å stå. Ikke mellom dem som elsker teknologi og dem som hater den, men om tempo og styring, om hvilke farer som er ekte og hvilke som er skygger, og om hvem som skal bestemme. Vi har sett at vi nesten aldri stopper en teknologi, bare forvandler den eller lærer å leve under den, og at kunstig intelligens kan være den første vi verken kan bytte bort eller helt legge fra oss. Og vi har sett, helt til slutt, at svaret på tittelspørsmålet kanskje henger like mye sammen med hva slags mennesker vi er, som med hva maskinen gjør. Den som lever lett med å ha noe over seg, møter den gjerne som en mulighet. Den som strever med det, møter den gjerne som en trussel. Og ingen av dem har nødvendigvis rett, for å ville beholde kontrollen over noe sterkere enn oss kan være ren visdom, og å omfavne det kan være ren dårskap, og omvendt. Den samme stoltheten driver den som vil rive ned og den som vil bygge. Vi sitter alle i det sammen, og vi sitter i det med de samme menneskehjertene vi alltid har hatt. Så jeg gir spørsmålet tilbake til deg, men ikke tomhendt. Neste gang du kjenner reaksjonen komme, begeistringen eller uroen, så stopp et øyeblikk og spør hvor den kommer fra. Er det maskinen du svarer på, det den faktisk gjør og ikke gjør? Eller er det noe i deg, noe gammelt og menneskelig, som svarer på tanken om å ikke være den klokeste lenger? Det er ikke noe galt i å kjenne det. Vi har båret den med oss veldig lenge, denne uroen ved å ha noe over oss, og helt til nylig i historien var det ikke uro i det hele tatt, bare slik verden var. Jeg vet ikke hvordan dette går. Ingen vet det, og du skal være varsom med dem som påstår noe annet. Men jeg vet hva jeg håper. Jeg håper vi klarer å møte det vi har laget, med åpne øyne og uten å miste oss selv. At vi verken bøyer kne for maskinen eller slår etter den i blind frykt, men holder fast på det som var verdt å holde fast på hele tiden: hverandre. For uansett hvor klok maskinen blir, er det fortsatt mellom mennesker at et liv leves, og det er fortsatt mennesker jeg er glad i. Det var derfor jeg skrev denne boken. Hold de to hendene oppe. Og vær god mot hverandre mens vi finner ut av det.
Vi er ved veis ende, og du har kanskje lagt merke til at jeg aldri ga deg svaret. Venn eller fiende. Jeg lovte i forordet at jeg ikke ville, og jeg har holdt det løftet, ikke av feighet, men fordi jeg ikke tror et ærlig svar finnes ennå.
Men vi har funnet noe annet på veien, og det er kanskje mer verdt. Vi har sett at striden sjelden står der den ser ut til å stå. Ikke mellom dem som elsker teknologi og dem som hater den, men om tempo og styring, om hvilke farer som er ekte og hvilke som er skygger, og om hvem som skal bestemme. Vi har sett at vi nesten aldri stopper en teknologi, bare forvandler den eller lærer å leve under den, og at kunstig intelligens kan være den første vi verken kan bytte bort eller helt legge fra oss. Og vi har sett, helt til slutt, at svaret på tittelspørsmålet kanskje henger like mye sammen med hva slags mennesker vi er, som med hva maskinen gjør.
Den som lever lett med å ha noe over seg, møter den gjerne som en mulighet. Den som strever med det, møter den gjerne som en trussel. Og ingen av dem har nødvendigvis rett, for å ville beholde kontrollen over noe sterkere enn oss kan være ren visdom, og å omfavne det kan være ren dårskap, og omvendt. Den samme stoltheten driver den som vil rive ned og den som vil bygge. Vi sitter alle i det sammen, og vi sitter i det med de samme menneskehjertene vi alltid har hatt.
Så jeg gir spørsmålet tilbake til deg, men ikke tomhendt. Neste gang du kjenner reaksjonen komme, begeistringen eller uroen, så stopp et øyeblikk og spør hvor den kommer fra. Er det maskinen du svarer på, det den faktisk gjør og ikke gjør? Eller er det noe i deg, noe gammelt og menneskelig, som svarer på tanken om å ikke være den klokeste lenger? Det er ikke noe galt i å kjenne det. Vi har båret den med oss veldig lenge, denne uroen ved å ha noe over oss, og helt til nylig i historien var det ikke uro i det hele tatt, bare slik verden var.
Jeg vet ikke hvordan dette går. Ingen vet det, og du skal være varsom med dem som påstår noe annet. Men jeg vet hva jeg håper. Jeg håper vi klarer å møte det vi har laget, med åpne øyne og uten å miste oss selv. At vi verken bøyer kne for maskinen eller slår etter den i blind frykt, men holder fast på det som var verdt å holde fast på hele tiden: hverandre. For uansett hvor klok maskinen blir, er det fortsatt mellom mennesker at et liv leves, og det er fortsatt mennesker jeg er glad i. Det var derfor jeg skrev denne boken.
Hold de to hendene oppe. Og vær god mot hverandre mens vi finner ut av det.