Salvelsen i Betania — Hun som ga alt

Det var seks dager før påske. Det er hvordan Johannes åpner fortellingen. Det er nøye datering. Det er ikke et tilfeldig måltid på et tilfeldig kveld. Det er den siste uken i Hans liv. Han hadde kommet til Betania, en liten landsby like utenfor Jerusalem. Det er der Lasarus bor — han som Han nylig hadde reist opp fra de døde. Det er der Marta og Maria bor. Det er en av Hans få trygge plasser, der Han ble tatt imot uten betingelser. Og det er der de holder et festmåltid for Ham.

«Der holdt de et festmåltid for ham. Marta serverte, og Lasarus var en av dem som lå til bords sammen med ham.» Marta serverte. Det er hennes plass. Lukas har allerede gitt oss bildet av henne — den som er travelt opptatt mens søsteren sitter ved Mesterens føtter. Hun er den som lager mat. Hun er den som har huset under kontroll. Hun er en stille kraft som holder det hele i gang. Lasarus lå til bords. Han som nylig hadde vært i graven, satt nå ved bordet. Det er en rørende detalj i Johannes. Lasarus. Den oppvekkede. Han spiser med Jesus. Det er bildet av Guds rike i miniatyr. De som var døde, sitter til bords med Den som ga dem livet tilbake.

«Maria tok da et pund ekte, kostbar nardussalve og salvet Jesu føtter.» Hun. Hun er den tredje i søskenflokken. Hun er den som hadde sittet ved Hans føtter mens Marta jobbet. Hun er den som hadde sagt til Jesus, da Lasarus var død: «Herre, hvis du hadde vært her, hadde min bror ikke vært død.» Hun hadde sett gjennom mange uker. Hun hadde grått over Lasarus' grav. Hun hadde sett Ham gråte med henne. Og nå, ved bordet, gjør hun noe ingen forventet.

Det er to ulike fortellinger om salvelsen i Betania, og vi må holde dem fra hverandre. Johannes forteller om Maria — Lasarus' søster — som salvet Jesu føtter. Hun var en kvinne Han kjente godt. Hun var i Hans nære krets. Hun visste noe. Matteus forteller om en kvinne i Simon den spedalskes hus, som helte salven over Hans hode. Vi vet ikke om det er samme hendelse fortalt på to ulike måter, eller om det er to nært beslektede hendelser i samme uke. Detaljene er like nok til at de fleste oppfatter dem som samme historie sett fra to vinkler. Og dette er en annen hendelse enn synderinnen i Lukas — hun som salvet Jesu føtter mens Han spiste hos Simon fariseeren, mye tidligere i tjenesten. Den fortellingen tilhører en helt annen bok i denne serien. Her, i Betania, er det Hans venner som er rundt Ham. Det er ikke en synderinne som kommer inn fra gaten. Det er en kvinne Han har kjent lenge, i en familie Han har spist hos mange ganger.

«Et pund ekte, kostbar nardussalve.» Nardussalve. Det var en av antikkens mest dyrebare oljer, importert fra fjellene i India, presset fra røttene til en plante som vokste høyt over slettelandet. Den hadde en sterk, varm, lukter — noe vi knapt kan finne på vårt språk i dag. Et pund. Det er en stor mengde. Det er ikke en liten flakong man strør litt av på et bord. Det er nesten en halv liter med rein, dyr olje. Den ble lagret i alabastkrukker — Matteus nevner det. Krukker som ofte ikke ble åpnet annet enn ved store anledninger. Bryllup. Begravelser. Den slags. Det er ikke noe man tilfeldig har på hyllen.

Tre hundre denarer. Det er det Judas senere sier den ville hatt verdi. Tre hundre denarer er nesten en års lønn for en arbeider. Maria hadde sannsynligvis spart på den i lang tid. Eller hun hadde arvet den. Eller den var familiens mest verdifulle ting. Og hun helte den hele ut.

«Hun salvet Jesu føtter. Hun tørket dem med håret sitt, og huset ble fylt av duften fra salven.» Hun tørket Hans føtter med håret sitt. Vi må stoppe ved det. I antikkens jødiske kultur var det ikke vanlig at en kvinne hadde håret løst i andres nærvær. Å ha håret tildekket og samlet var et uttrykk for sømmelighet. Å løsne det var en intim handling. Maria gjorde det. Hun bøyde seg ned. Hun helte den dyre nardussalven over Hans føtter. Og så — uten å rope etter en serviett, uten å se etter et klede — løsnet hun håret sitt og brukte det til å tørke Ham.

Det er noe forbløffende personlig ved den scenen. Andre kvinner var sannsynligvis i rommet. Marta var der, antakelig nær kjøkkenet. Andre tjenere, andre gjester. Disiplene. Lasarus. Og foran dem alle gjorde Maria dette. Det var ikke en privat øyeblikk. Det var en offentlig handling. Hun lar sin egen ære stå tilbake. Hun bryr seg ikke om hvordan det ser ut. Hun gir bare alt.

«Huset ble fylt av duften fra salven.» Det er en av Johannes' rørende detaljer. Duften gikk gjennom alle rommene. Den slo i ansiktet på alle som var der. Den satte seg i klærne deres. Den satte seg sannsynligvis i håret hennes. Hun ville lukte av den salven i dager. Det er et bilde av kjærligheten som ikke kan skjules. Det er ikke noe man gjør i et hjørne. Det fyller hele huset.

«Men Judas Iskariot, en av disiplene hans, han som skulle forråde ham, sa: 'Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og gitt til de fattige?'» Hans innvending. Han høres edel ut. Han nevner de fattige. Han regner ut hva pengene kunne ha vært til. Det er den slags kommentar som ofte vinner sympati. Vi som leser, kan kjenne nikkende oss. Han har et poeng. Tre hundre denarer kunne ha mettet mange. Men Johannes ser gjennom ham.

«Dette sa han ikke fordi han brydde seg om de fattige, men fordi han var en tyv. Han hadde pengekassen og pleide å ta av det som ble lagt i den.» Johannes legger ikke fingrene mellom. Det er hardt skrevet. Judas brydde seg ikke om de fattige. Han var en tyv. Han stjal fra pengekassen til disippelflokken. Det er ikke et godt portrett. Men det er sannferdig. Det er en av evangeliets mer ubehagelige sannheter. Det er mulig å bruke gode argumenter — selv argumenter som høres åndelige ut — for å skjule egen grådighet. «Det burde vært gitt til de fattige» har vært et argument mange har brukt. Noen ganger har det vært ærlig. Andre ganger har det vært en maskering.

Men det er ikke bare Judas. Matteus skriver det også: «Da disiplene så dette, ble de forarget og sa: 'Hva skal dette sløseriet tjene til?'» Det var ikke bare Judas. Det var flere. Det var en gruppe forarget. Disiplene generelt syntes det var sløsing. Vi må holde det fast. Det var ikke bare den onde Judas. Det var de troende disiplene. Det var Peter og Andreas og Johannes selv — kanskje. De forstod ikke.

Vi heller ikke alltid. Vi har lett for å bedømme den slags handlinger. En kvinne som heller en hel års lønn over en mann. En som gir så mye at det ikke er praktisk grunn til det. Vi tenker: kunne det vært bedre brukt? Burde det ikke vært tenkt over? Det er en typisk reaksjon. Vi vil at kjærlighet skal være målbar. Vi vil at gaver skal være proporsjonale. Vi vil at handlinger skal være effektive. Maria var ikke effektiv.

«Men Jesus visste det og sa til dem: 'Hvorfor plager dere kvinnen? Hun har gjort en god gjerning mot meg.'» Han forsvarer henne. Det er Hans karakteristikk. Han forsvarer dem som blir kritisert. Han forsvarte tolleren mot fariseeren. Han forsvarte synderinnen mot Simon. Han forsvarer Maria mot disiplene. Hver gang noen gir Ham deres alt, finner Han noen som vil kritisere det. Og hver gang stiller Han seg foran den som ga. «La henne være!» Han bruker imperativ. Slutt med det. Hun har gjort en god gjerning.

«De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.» Det er en setning som har skapt mye debatt. Noen har lest den som om Jesus var likegyldig overfor de fattige. Det er det den ikke betyr. Han har talt om de fattige hele sin tjeneste. Han har gått til dem. Han har spist med dem. Han har sagt: «Salige er dere fattige.» Det Han sier her er at denne ene anledningen er unik. Han skal ikke alltid være kroppslig hos dem. Han skal gå bort. Og det Maria gjør er forberedelse til det. Det er ikke at de fattige ikke betyr noe. Det er at denne ene tingen er av en annen orden.

«Da hun helte denne salven over kroppen min, gjorde hun det for å forberede meg til gravlegging.» Forberedelse til gravlegging. Det er en sjokkerende setning. Jesus skulle dø om seks dager. Han visste det. Han hadde fortalt disiplene det flere ganger. De hadde hørt det og hadde latt det gli forbi. Men Han ser det, og Han vet at uken som kommer skal slutte i en grav. Og det Maria nettopp har gjort — uvitende eller vitende — er en gravferdsritual. Det var skikk å salve den døde med olje før gravlegging. Det var en kjærlighetshandling. Det var den siste oppmerksomheten man kunne gi. Maria gjorde det mens Han ennå levde.

«Hun har gjemt den til min gravferdsdag.» Det er det Johannes setter inn. Hun hadde gjemt den. Hun hadde spart den. Og nå brukte hun den. Vi vet ikke om Maria forstod hva hun gjorde. Hadde hun ant at Han skulle dø? Hadde hun hørt Hans varsler og forstått det disiplene ikke forstod? Eller var det en handling drevet av annen kjærlighet, som likevel passet inn i Guds plan? Johannes svarer ikke. Han lar Maria stå med sin handling og lar oss undres.

Men Matteus legger til noe annet. «Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet forkynnes, skal også det hun gjorde, bli fortalt til minne om henne.» Det er en stor profeti. Han sier at hennes handling skal fortelles overalt hvor evangeliet forkynnes. Det skal bli til minne om henne. Tenk på det. Han forutsier sin egen død — Han vet det skjer i denne uka — og samtidig forutsier Han at hennes handling skal bli husket sammen med Hans evangelium. Det er det bare to mennesker som blir minnet på den måten. Maria som salvet Ham. Og den ukjente enken som la to skjerver i tempelets kollekt. Begge ga alt de hadde.

«Til minne om henne.» Det er ord som rommer mer enn vi ofte ser. «Minne» i det greske er mnēmosynon. Det er et minneoffer. Det er det vi gjør for de døde. Det er det vi sier ved navnedager. Hun skulle få et evig minne. Ikke fordi hun var betydelig. Hun var en kvinne i en liten landsby. Hun hadde ikke titler. Hun hadde ikke skrevet noe. Men hun hadde gitt alt. Og det Han sier, er at gjennom hele kristenhetens historie, vil hennes navn høres når vi forteller om Ham.

Det er en av evangeliets mest rørende garantier. Han ser hvert offer. Han glemmer ingen kjærlighet. Han glemmer ikke en alabastkrukke som ble brutt og hellet ut. Vi tenker av og til at det vi gir Ham, går tapt. At det vi sitter i bønn med, ingen ser. At det vi gir av tid og krefter og penger og kjærlighet, går i et hull. Det går ikke i et hull. Han ser. Han husker. Han forteller om det.

«Hun har gjort en god gjerning mot meg.» Det er den enkleste forsvarstale i evangeliet. Det er ingen lang argumentasjon. Det er ingen forklaring. Det er bare ett ord: god. Hun har gjort noe godt. Det er det avgjørende å si om henne.

Og det Han forsvarer er kanskje noe som ser ut som sløsing. Det er det som er provoserende. Det Han forsvarer som god, ser ut til folk som ikke-praktisk. Som overdrevent. Som unødvendig. Han kaller det godt. Det er noe vi må huske om Ham. Han ser ikke kjærlighet med våre regneskap. Han måler den ikke i økonomisk effektivitet. Han måler den ikke i hva som er logisk. Han ser det som godt når det er gitt.

Maria visste det kanskje ikke. Vi vet ikke hva hun tenkte. Vi vet ikke om hun forberedte seg på Hans død, eller om hun ga av takk for at Lasarus var oppstanden, eller om hun bare ble overveldet av kjærlighet. Men Han visste det. Han visste at hennes hånd, med den dyre oljen, gjorde det ingen andre i rommet kunne forstå. Han visste at hennes hår — som hun lot falle ned for å tørke Hans føtter — var en profetisk handling som strakte seg utover hennes egen forståelse. Hun salvet Ham til begravelse.

Det er en bemerkelsesverdig detalj. Det er ikke disiplene som forbereder Ham til døden. Det er ikke Peter eller Johannes. Det er en kvinne i en landsby utenfor Jerusalem som gjør det. Den siste tjeneste som ble gjort for Hans levende kropp, var av en kvinne. Og når Han senere skulle dø, og kvinnene gikk til graven om morgenen med oljer for å salve Ham — så kom de for sent. Han var allerede oppstått. Maria var den eneste som rakk å salve Ham. Den eneste i evangeliene som faktisk forberedte Hans kropp for graven.

«Huset ble fylt av duften fra salven.» Det er bildet vi tar med oss. En liten landsby. Et hus med åpne dører. Disipler ved bordet. Marta med sine retter. Lasarus som spiser. Og Maria som tømmer en alabastkrukke på sin Herres føtter. Duften av nardus over alt. Det er bordet Han hadde den siste rolige uken før det vanskelige. Det var et stille bord. Et trygt bord. Et bord der noen elsket Ham helt ekstravagant og uten å regne på det.

Det er det Han kaller godt. Det Maria gjorde, var godt. Det forblir godt. Det skal være godt overalt hvor evangeliet forkynnes. Hun ga alt. Han mottok det. Og det huset hadde duften av salve i ukens lange dager etterpå. Det var sannsynligvis fortsatt i klærne hennes da hun stod ved korset noen dager senere — Johannes nevner ikke om hun var der, men det er rimelig at hun var. Hun hadde gitt det dyreste hun eide. Hun hadde brukt det på Ham. Det er bordet som kalles godt.

Det er en av de eneste tingene Han etterlater seg som et minne om henne. Et minne som har vart i to tusen år. Et minne som lever videre hver gang noen leser denne historien og kjenner at hjertet bøyer seg. Et minne om henne — fordi hun gjorde noe godt.

«Hun har gjort en god gjerning mot meg.» Det er den fineste anbefaling et menneske kan få. Det er det Han sa om kvinnen som tømte krukken sin. Det er det Han kan si om alle som tømmer sine krukker — av tid, av penger, av oppmerksomhet, av kjærlighet — over Hans føtter. De gir alt. Og Han kaller det godt.