Fotvasken — Den uventede tjenesten

«Det var like før påskehøytiden.» Johannes åpner med en datering. Det er ikke en tilfeldig kveld. Det er den siste kvelden. «Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden til Faderen.» Han visste. Det er hvordan Johannes innleder hele scenen. Han kunne ha åpnet med disiplene som kom inn. Han kunne ha åpnet med bordet som var dekket. Han kunne ha åpnet med påskelammet som var slaktet. Han åpner med Jesus' indre liv. Han visste. Han visste hva som skulle skje. Han visste at Judas allerede hadde inngått en avtale med yppersteprestene. Han visste at Peter skulle nekte. Han visste at en av disiplene som satt rundt bordet skulle reise seg om noen timer og forråde Ham med et kyss. Han visste alt dette.

«Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.» Det er forklaringen. Han visste alt. Og likevel elsket Han dem. Det er ikke at Han elsket dem til tross for det Han visste. Det er at Han elsket dem hele veien gjennom det. Forrådelsen, fornektelsen, alle de andre svikene — Han så det og elsket likevel. «Helt til det siste.» Det greske er eis telos — «til enden». Det er både i tid og i grad. Til den siste tiden. Og til den ytterste grad. Han elsket fullt og helt.

Det var et måltid. Vi vet ikke nøyaktig om det var påskemåltidet — Johannes timeplan er litt annerledes enn synoptikernes — men det er et stort, alvorlig måltid. Disiplene har samlet seg i rommet. De ligger til bords, sannsynligvis i triklinium-stilling — lenet på siden, med føttene utstrakte bak. Det er hvordan romere og hellenister spiste, og hvordan jødiske familier spiste ved store anledninger. «Under måltidet…» Det er der scenen tar plass. Midt i måltidet, midt mellom retter, midt i samtalen.

«Reiste han seg fra måltidet, la av seg kappen, tok et linklede og bandt det om seg.» Han reiser seg. Det er en uventet bevegelse. Måltidet pågår. Vinen er skjenket. Brødet er brutt. Alle har sitt. Hvorfor reise seg? Han tok av seg kappen — det øverste klesplagget — og la den til side. Han var igjen i underkjortelen, eller kanskje med bar overkropp. Det er ikke klart helt hvor mye Han tok av seg, men det var i alle fall en arbeidsplagg Han var igjen i. Han bandt et linklede om seg. Det er tjenerens utstyr.

I antikkens hus var det vanlig at fotvasken skjedde ved ankomst. Gjestene kom inn, en tjener gikk frem med en bolle vann, og enten vasket gjestens føtter eller hjalp gjesten med å gjøre det selv. Det var en praktisk handling — føttene var støvete fra veiene — og en symbolsk handling — du fant deg vel hjemme her, du er ren. Det var det laveste arbeid en tjener kunne gjøre. Det var arbeid for slaver. Ja, ofte arbeid for hedenske slaver. I rabbinsk kommentartradisjon ble det sagt at jødiske slaver kunne fritas fra fotvasken — den ble vurdert som for ydmykende. Det var helt nederst på rangstigen av huslige plikter.

Og Han gjør det. Jesus, Mesteren. Han som disiplene har fulgt i tre år. Han som Peter for noen kapitler siden hadde bekjent som Kristus, den levende Guds Sønn. Han som hadde sittet på fjellet og talte om himmelriket, sittet ved brønnen og talt om levende vann, vandret på Galileasjøen og stilnet stormer. Han som visste — Johannes har nettopp fortalt oss det — at Faderen hadde gitt alt i Hans hender, og at Han var utgått fra Gud og gikk tilbake til Gud. Han. Han ble den hedenske slaven.

Han kunne ha blitt sittende til bords. Han kunne ha tatt brødet og brutt det. Han kunne ha begynt på de store ordene — som Han faktisk skal komme til, etterpå, i de lange avskjedstalene. Han gjorde noe annet først. Han ble den minste. Han bandt seg som en slave. Han bøyde seg ned.

«Deretter helte han vann i et fat og begynte å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkleet han hadde rundt seg.» Han gikk fra disippel til disippel. Vi vet ikke i hvilken rekkefølge. Vi vet ikke om Han gikk rundt bordet. Vi vet ikke om Han begynte med Peter eller Andreas eller Johannes. Vi vet bare at Han gikk rundt og vasket føtter. Han bøyde seg ned ved hver fot. Han helte vann over den. Han brukte hendene til å gni den ren. Han tørket den med det linkleet han hadde bundet om seg. Han gjorde det stille.

Vi kan tenke oss disiplenes ansikter. Han hadde tatt dem på sengen. Det var ingen som hadde forventet dette. Det var ingen i rommet som var forberedt på det. De så på hverandre. De vekslet blikk. De prøvde å forstå hva det Han gjorde, betydde. Noen var sannsynligvis pinlig. Det fantes ingen god respons. Det var ikke noe en god jødisk disippel skulle gjøre — la sin Mester vaske føttene hans. Men Han fortsatte.

Også Judas føtter. Det er en underlig detalj. Johannes har allerede fortalt oss det. «Djevelen hadde allerede lagt det i hjertet på Judas, sønn av Simon Iskariot, at han skulle forråde ham.» Judas hadde gjort avtalen. Judas visste at han skulle gå ut snart og hente vakter. Judas var dypt inne i et forræderi som var i ferd med å bli iverksatt. Og Jesus vasket hans føtter også. Hendene som vasket Judas' føtter, var de samme hendene som om noen timer skulle bli naglet til korset — delvis på grunn av det Judas hadde gjort. Han vasket Hans føtter likevel.

Det er en av de mest sjokkerende detaljene i hele beretningen, og vi går ofte forbi den. Han vasket Judas' føtter. Han kunne ha hoppet over ham. Han kunne ha sagt: «Du, du går jeg forbi.» Han kunne ha gjort et stort poeng ut av det. Han kunne ha avslørt ham foran de andre. Han gjorde det ikke. Han vasket Judas' føtter med samme omhu som Han vasket de andres. Han tørket dem like nøye. Han gikk videre uten et tilleggsord. Det er Hans kjærlighet. Den er ikke et knipetang. Den er for de som er borte fra Ham, også. Helt til siste minutt.

«Han kom da til Simon Peter.» Vi vet ikke om det var sist eller midtveis. Men da Han kom til Peter, ble det stopp. «Herre, er det du som vasker mine føtter?» Peter spør med en blanding av forskrekkelse og forargelse. Det er ikke riktig. Det skal ikke være sånn. Han kan ikke la det skje. Det er den måten Peter er på. Han har sterke instinkter. Han reagerer raskt. Han har sannferdige følelser — men de er ofte feil. Det er Peter som har sagt: «Det skal ikke skje, Herre», da Jesus første gang nevnte at Han skulle dø. Det er Peter som her sier: det skal ikke skje at du vasker mine føtter.

«Jesus svarte og sa til ham: 'Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det senere.'» Han svarer mildt. Han forklarer ikke straks. Han sier ikke: «Du burde forstå dette.» Han sier: «Du forstår det ikke nå.» Det er en innrømmelse. Det er greit at Peter ikke forstår. Det er greit at det Jesus gjør, er forvirrende. «Men du skal forstå det senere.» Det skal komme en tid. Etter korset. Etter oppstandelsen. Etter pinsen. Da skal det Jesus gjorde denne kvelden, gi mening. Det er den slags tro Peter må ha nå. Tro uten forståelse.

«Peter sa til ham: 'Aldri i evighet skal du vaske mine føtter!'» Peter står på sitt. «Aldri i evighet.» Det er en sterk frase. Det er en kategorisk avvisning. Peter har bestemt seg. Han kan ikke se på det Jesus gjør. Han kan ikke akseptere det. Han vil ikke være en del av det. Det er en oppriktig avvisning. Den kommer fra ærefrykt. Peter mener det godt. Han bøyer seg foran sin Mester ved å nekte at Mesteren skal bøye seg for ham. Men det er feil.

«Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg.» Det er det Han svarer. Det er en hard setning. Den setter Peter foran et valg. Enten lar du Meg vaske deg. Eller du har ingen del i Meg. Det er ikke valgfritt. Det er ikke et tilbud du kan takke nei til av høflighet. Det er en betingelse for tilhørighet. «Du har ingen del i meg.» Det er den vanskeligste setningen i scenen. Det er bare to alternativer. Du tar imot. Eller du står utenfor.

Det er der vi ofte er. Vi vil gjerne følge Jesus, men vi vil ikke alltid la oss vaskes av Ham. Vi vil gjøre noe for Ham. Vi vil tjene Ham. Vi vil gi Ham vår tro, vår tid, våre penger. Men la Ham bøye seg ned ved våre føtter? Det er ydmykende. Det føles galt. Han sier: enten lar du Meg gjøre det, eller du har ingen del i Meg.

«Simon Peter sa til ham: 'Herre, ikke bare føttene mine, men også hendene og hodet!'» Peter snur fullstendig. Det er karakteristisk Peter. Når han endelig forstår noe, går han hele veien. Hvis Han skal vaske ham, så vask alt. Hvis Han skal være med ham, så vær med ham med hele kroppen. Det er rørende. Det er rådvilt. Det er Peter på sitt mest entusiastiske. Men Jesus stopper ham igjen.

«Jesus sa til ham: 'Den som er badet, trenger bare å vaske føttene, for han er ellers helt ren. Og dere er rene, men ikke alle.'» Den som er badet. Det er en oppmuntring som er lett å overse. Jesus sier ikke at de er urene. Han sier at de er rene. De har badet. De har vært gjennom et bad — sannsynligvis den ritualistiske rensingen før påsken. De er rene. Bare føttene er støvete fra veien. Det er et trøstende bilde. Det Jesus gjør, er ikke en stor renselse. Han renser det som har blitt skittent i hverdagen. Det daglige støvet. Det som henger igjen fra det daglige. Det er en stille teologi om hvordan synd og nåde virker.

«Og dere er rene, men ikke alle.» En forsiktig kommentar. Han åpner ikke fullt ut hvem som ikke er ren. Johannes forklarer det i neste vers: «For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: 'Dere er ikke alle rene.'» Det var Judas. Men Han avslører ham ikke. Han nevner ikke navnet. Han lar Judas selv velge — om han vil bli ren, eller om han vil gå. Det er Hans varsomhet. Selv i siste øyeblikk gir Han Judas en åpning.

«Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen og satt seg til bords igjen, sa han til dem: 'Forstår dere hva jeg har gjort med dere?'» Han forklarer. Han har gått hele runden. Han har vasket alle. Nå tar Han kappen på igjen, setter seg ned, og stiller spørsmålet. «Forstår dere hva jeg har gjort med dere?» De forstår sannsynligvis ikke. Men Han forklarer det likevel.

«Dere kaller meg Mester og Herre, og dere sier rett, for det er jeg.» Han bekrefter sin status. Han er Mester. Han er Herre. Disiplene har rett i det. Det Han nettopp har gjort, er ikke en avskjed på den statusen. Han er fortsatt det Han er. Men dette er hva Mester og Herre gjør.

«Når da jeg, Herren og Mesteren, har vasket deres føtter, så skylder også dere å vaske hverandres føtter.» Det er befalingen. Han har gitt dem et eksempel. Han forventer at de skal følge det. «For jeg har gitt dere et forbilde, for at dere skal gjøre slik jeg har gjort mot dere.» Et forbilde. Det er det greske hypodeigma — et mønster, en figur, et eksempel. Det er det vi følger. De skal vaske hverandres føtter.

Vi har behandlet dette på ulike vis i kirkens historie. Noen kirkesamfunn har gjort det bokstavelig. På skjærtorsdag samles menigheter og folk vasker hverandres føtter. Paven gjør det. Noen ledere i ulike kirkesamfunn gjør det. Det er en god skikk. Men det er ikke det Jesus først og fremst sa. Det Han sa, var at de skulle gjøre det Han gjorde — den slags tjeneste, den slags ydmykhet, den slags omsorg. Du kan vaske noens føtter uten å gjøre det Jesus mente. Og du kan gjøre det Jesus mente uten å vaske noens føtter. Det handler om innstilling. Det handler om å være den minste. Det handler om å gjøre det vi tror er under vår verdighet.

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: En tjener er ikke større enn sin herre, og en utsending er ikke større enn den som har sendt ham.» Det er logikken. Han er Herre. Han har gjort dette. Da kan ingen disippel si: «Det er under min verdighet.» Det er en god regel for alt kristent lederskap. Hvis Mesteren har vasket føtter, kan ingen tjener finne noe arbeid for ydmykt.

«Hvis dere vet dette, er dere salige dersom dere gjør det.» Det er en interessant formulering. «Hvis dere vet dette.» Det forutsetter at de vet det. De vet at de skal vaske hverandres føtter. Det er informasjon de har. «Er dere salige dersom dere gjør det.» Det er salighet i det å vite og det å gjøre. Det er ikke en automatisk salighet av kunnskap. Det er en salighet for de som vet og gjør. Det er en handling i bevegelse. Han sier ikke: «du skal bli salig hvis du forstår dette på et dypt nivå.» Han sier: «du skal bli salig hvis du faktisk gjør det.»

Det er den oppfordringen Han etterlater oss med. Gjør det Han gjorde. Vask noens føtter. Bind linkleet om deg. Ta tjenerens plass. Det er et av de få stedene Han gir oss en direkte etterligning. «Gjør slik jeg har gjort.» Det er ikke teologi. Det er ikke filosofi. Det er en handling vi skal etterligne.

Det er et varmt bilde fra hele Jesu tjeneste. En mann med vannfat. En mann med linklede. En mann som bøyer seg ned for hver gjest ved sitt bord. Han har visst alt det vanskelige som skal komme. Han har visst om forræderiet. Han har visst om torturen. Han har visst om korset. Og likevel — med all den vekt — bøyer Han seg ned for å vaske føtter. Det er hva kjærligheten gjør når den vet alt.

Det er bordet vi ser i denne boken. Det er ikke et bord der den øverste plassen er for de mektige. Det er ikke et bord der hierarkiet er klart. Det er et bord der Mesteren binder linklede om seg.

«Jeg har gitt dere et forbilde.» Det er hva Han gjorde ved bordet. Og det er hva Han ber oss gjøre. Vi spiser. Men vi vasker også føtter. Eller vi prøver i alle fall. Vi feiler ofte. Vi føler det ydmykt. Vi vil heller ha den øverste plassen. Men Han har gjort det først. Han har vist hvordan det ser ut. Mesteren ved fatet med vann. Mesteren med linkleet om seg. Mesteren som bøyer seg ned. Det er Han.