Saulus — Hvorfor forfølger du meg?

Han pustet ut trusler og mord. Det er hvordan Lukas introduserer ham. «Saulus fortsatte å puste ut trusler og mord mot Herrens disipler.» Pustet ut. Som om det var hans naturlige utånding. Som om det han bar i sin lunger var trusler og død. Han var en fariseer. Han var oppvokst i Tarsus, men utdannet i Jerusalem ved føttene til Gamaliel — en av de mest respekterte rabbinene i sin tid. Han var nidkjær for sine fedres tradisjoner. Han var lovkyndig. Han var ung og dyktig. Han hadde stått i nærheten av Stefanus' steining. Han hadde holdt klærne til de som kastet steinene. Og nå, ennå ikke mett, dro han mot Damaskus.

«Han gikk til øverstepresten og ba om brev til synagogene i Damaskus, slik at han kunne føre alle han fant som tilhørte Veien, både menn og kvinner, i lenker til Jerusalem.» «Veien.» Det var det de tidlige Kristne ble kalt. De som fulgte Jesus, fulgte «Veien». Det var Jesus selv som hadde sagt: «Jeg er veien, sannheten og livet.» Nå skulle Saulus knuse Veien. Han hadde fullmakt. Han hadde brev fra øverstepresten. Han var en mann med autoritet og oppdrag. Han skulle finne dem og føre dem i lenker til Jerusalem. Han var ikke en lokal pøbel. Han var en offisielt sanksjonert forfølger.

Vi må stoppe og gå tilbake noen sider i Apostlenes gjerninger. Før Saulus dro mot Damaskus, hadde det skjedd noe i Jerusalem som hadde formet ham. Stefanus. Stefanus var en av de første som ble valgt til å tjene den voksende menigheten. Lukas beskriver ham som «en mann full av tro og Den hellige ånd». Han forkynte Jesus med stor frimodighet. Han gjorde tegn og under. Han ble dratt frem for det jødiske rådet. Han talte for dem — en lang tale som gikk gjennom hele Israels historie og kulminerte i en anklage mot dem som hadde stengt seg for Den hellige Ånd og drept Den rettferdige. «Da de hørte dette, ble de rasende i sine hjerter og skar tenner mot ham.» Det er en bibelsk uttrykksmåte for sterk vrede. De skar tenner. De var ute av seg. «Men Stefanus var fylt av Den hellige ånd og rettet blikket mot himmelen. Der så han Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre side.» Stefanus så. Det er det punktet vi må stoppe ved.

«Jesus stå ved Guds høyre side.» Det er en bemerkelsesverdig detalj. Jesus står. Bibelen og kirkens bekjennelser sier ellers at Jesus sitter ved Faderens høyre hånd. Han har gjort sitt verk. Han hviler. Han hersker. Men her — i Stefanus' visjon — står Han. Hvorfor? Det er som om Han har reist seg for å ta imot sin første martyr. Som om Stefanus skulle få æren av å bli mottatt stående. «Se, jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre side!» Det er det første vitnesbyrdet om at Jesus fortsetter å møte mennesker. Han er ikke borte. Han er ikke bare en historisk skikkelse. Han står ved Faderens høyre side, levende, kjent for sin tjener i en kritisk stund.

«Da skrek de høyt, holdt seg for ørene og stormet alle mot ham.» De ville ikke høre det. «De drev ham ut av byen og begynte å steine ham. Vitnene la klærne sine ved føttene til en ung mann som het Saulus.» Der står han for første gang i Lukas' fortelling. Saulus. Han var ung. Han var sannsynligvis ikke gammel nok til å kaste steiner selv — eller han var ikke en av de offisielle vitnene som hadde rett til å kaste først. Men han holdt klærne. Han var med på det. Han godkjente det. «Mens de steinet Stefanus, bad han: 'Herre Jesus, ta imot min ånd!' Så falt han på kne og ropte med høy røst: 'Herre, tilregn dem ikke denne synden!' Da han hadde sagt dette, sovnet han inn.» Stefanus døde med en bønn om tilgivelse for sine drapsmenn — som Jesus hadde gjort på korset. Den unge Saulus hørte det. Han så det. Han var der.

Det er en detalj vi ofte glemmer. Saulus hadde sett Stefanus dø. Han hadde sett en mann som hadde sett Den oppstandne stå ved Guds høyre hånd. Han hadde hørt en bønn om tilgivelse fra en mann som ble drept for sin tro. Det må ha satt seg i ham. Augustin skriver et sted: «Kirken skylder Paulus til Stefanus.» Han mener: uten Stefanus' steining hadde Paulus kanskje ikke fått sin omvendelse. Saulus hadde sett et lys i Stefanus' siste øyeblikk. Et lys han ikke kunne riste av seg. Det var noe der som krevde et svar. Og hans svar — i begynnelsen — var å puste ut enda flere trusler og mord. Han forsøkte å døve det ved å forfølge mer. Det skjer ofte. Når noe rører oss og vi ikke vil bli rørt, gjør vi det motsatte med større kraft.

«Men da han var underveis og nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen rundt ham.» Han var underveis. Han hadde fullmakten i hånden. Han var på vei. Han hadde sine menn med seg. De skulle finne disiplene og føre dem i lenker. Og plutselig — et lys. Lukas forteller historien tre ganger i Apostlenes gjerninger. Hver gang med små forskjeller. Få historier i Bibelen blir gjenfortalt så ofte. Et lys fra himmelen. Det var midt på dagen, sier Paulus selv senere. Det var sterkere enn solen.

«Han falt til jorden og hørte en stemme som sa til ham: 'Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?'» Saul, Saul. Det er et bibelsk dobbeltkall. Det er måten Gud kalte på når Han hadde noe avgjørende å si. «Abraham, Abraham!» da Han stoppet ham fra å ofre Isak. «Moses, Moses!» fra den brennende busken. «Samuel, Samuel!» i tempelet om natten. «Marta, Marta!» da hun bekymret seg om mye. «Saul, Saul.» Det er Hans måte. Han kaller med personlig navn. Han kaller dobbelt når det betyr noe. «Hvorfor forfølger du meg?»

«Meg.» Det er ordet. Saulus forfulgte ikke Jesus direkte. Jesus var løftet opp. Han var ved Faderens høyre hånd. Saulus forfulgte Hans disipler. Men Jesus sier: «Hvorfor forfølger du meg?» Det er et avslørende teologisk utsagn i hele Det nye testamente. Den som forfølger Kirken, forfølger Kristus. Den som forfølger en kristen, forfølger Ham som har gjort den kristne til sin. Det er ikke at Kristus identifiserer seg sympatisk med sine. Han er Ham. Han bor i dem. Det de lider, lider Han. Paulus skulle senere skrive mye om dette. Om kirken som «Kristi legeme». Om at de troende er «i Kristus». Det begynte med denne setningen — som ble talt til ham på veien. «Hvorfor forfølger du meg?»

«Han sa: 'Hvem er du, Herre?'» Det er Saulus' første ord. «Hvem er du?» Han kalte stemmen «Herre» — på gresk Kyrios. Det kan også oversettes «Herre» i den vanlige forstand, eller «Herre» med stor H. Begge oversettelser er mulige. Det viktige er at Saulus visste at det var en autoritet som talte. Han var slått til jorden av et lys. En stemme talte. Han spurte hvem. «Og Han svarte: 'Jeg er Jesus, som du forfølger.'» «Jeg er Jesus.» Det er navnet han hadde forfulgt. Jesus fra Nasaret. Den korsfestede. Han som disiplene hadde påstått var oppstanden. Han var. Saulus hadde forsøkt å bevise at oppstandelsen var en løgn. Han hadde forfulgt dem som forkynte den. Han hadde båret den jødiske ledelses mandat for å knuse denne ny sekt. Og her, fra et lys på en vei, sier en stemme: «Jeg er Jesus.» Hele Saulus' verdensbilde brøt sammen i det øyeblikket.

«Men reis deg og gå inn i byen, og der vil det bli fortalt deg hva du må gjøre.» Det er befalingen. Det er ikke en lang tale. Det er ikke en forklaring. Det er ikke en gjennomgang av alt det Saulus hadde gjort galt. «Reis deg og gå inn i byen.» Han skulle gå videre. Mot Damaskus, men ikke med samme mandat lenger. Han skulle gå og vente på instruksjon. Det er en påfallende detalj i Saulus' omvendelse. Jesus forklarer ikke. Han gir ikke alle svar. Han sier bare: gå inn i byen. Det vil bli fortalt deg.

«Mennene som reiste sammen med ham, sto målløse. De hørte stemmen, men så ingen.» Saulus' følgere stod og så på. De hørte lyden — kanskje uten å forstå ordene, eller med ordene som lyd uten mening. De så ingen. De stod målløse. Det er et bilde av hvor personlig dette møtet var. Saulus så lyset. Saulus hørte stemmen. De andre var med, men de fikk ikke samme erfaring. Den oppstandne møter individer. Han kan møte mange på en gang — som på Pinsedagen — men ofte møter Han enkelte. Stefanus så. Saulus hørte. Hver fikk sin del.

«Saulus reiste seg opp fra jorden, men selv med åpne øyne kunne han ikke se noe. De leide ham ved hånden og førte ham inn i Damaskus.» Han var blind. Lyset hadde tatt synet hans. Han som hadde gått ut med klar misjon, måtte ledes inn i byen som et barn. Det er et bilde vi kan stoppe ved. Saulus som var sterk og bestemt, blir hjelpeløs. Han som hadde fullmakt, må ledes ved hånden. Det er ofte slik Den oppstandnes møte virker. Det ydmyker det som er for sikkert. Det blender det som ser for skarpt. Det stopper det som drøyer. «I tre dager kunne han ikke se, og han verken spiste eller drakk.» Tre dager. Det er det tallet igjen. Tre dager mellom Stefanus' død og Saulus' møte var det ikke. Det var lengre. Men nå, tre dager etter møtet på veien, satt Saulus i blindhet og bønn i Damaskus.

Vi skifter bilde. «I Damaskus var det en disippel som het Ananias. Herren sa til ham i et syn: 'Ananias!'» Det er en parallell scene. Mens Saulus satt blind i et hus i Damaskus, talte Den oppstandne til en annen mann — en disippel — i et syn. Også et personlig kall. «Ananias!» «Han svarte: 'Her er jeg, Herre.'» Det er svaret. Det enkle svaret. Det Samuel ga som ung. Det Abraham ga før ofringen. «Her er jeg.» Saulus hadde spurt «Hvem er du, Herre?» Ananias svarte «Her er jeg, Herre.» Det er to sider av samme tilstand. Begge oppmerksomme. Begge i Hans nærhet.

«Herren sa til ham: 'Reis deg og gå til gaten som kalles Den rette, og spør i Judas' hus etter en mann fra Tarsus som heter Saulus. For se, han ber.'» Han ber. Det er det Den oppstandne forteller om Saulus. Han ber. Den mannen som hadde pustet ut trusler og mord, ber. Det er en gripende detalj i Apostlenes gjerninger. Saulus i tre dager med blindhet — og han ber. «Og i et syn har han sett en mann som heter Ananias komme inn og legge hendene på ham, slik at han kan få synet tilbake.» Det er et koordinert syn. Saulus har sett at Ananias skal komme. Ananias hører nå at han skal gå. Den oppstandne arrangerer.

Ananias er ikke begeistret. «Men Ananias svarte: 'Herre, jeg har hørt av mange om denne mannen, hvor mye ondt han har gjort mot dine hellige i Jerusalem. Og her har han fullmakt fra overprestene til å legge i lenker alle som påkaller ditt navn.'» Han nøler. Det er forståelig. Det er sikrere å la være. «Men Herren sa til ham: 'Gå! For han er et utvalgt redskap for meg til å bære mitt navn fram for hedningefolk, konger og Israels barn. For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld.'» «Et utvalgt redskap.» Det er hva Saulus skal være. Et redskap for å bære Jesu navn til hedningefolk, til konger, til Israels barn. Det er en dramatisk bevegelse, så dramatisk som noen i Bibelen. Mannen som hadde forsøkt å utslette navnet, skal nå bære det. Forfølgeren skal bli forkynner.

«Ananias gikk av sted og kom inn i huset. Han la hendene på ham og sa: 'Saul, bror, Herren har sendt meg — Jesus, som viste seg for deg på veien du kom — for at du skal få synet igjen og bli fylt av Den Hellige Ånd.'» «Saul, bror.» Ananias kaller ham bror. Mannen han hadde fryktet for tre minutter siden, er nå hans bror. Det er hva Den oppstandne gjør med oss. Han gir oss brødre vi aldri ville ha trodd. «Straks falt det noe som lignet skjell fra øynene hans, og han kunne se igjen. Han sto opp og ble døpt.» Skjell falt. Det er bildet Lukas bruker. Noe som hadde dekket Saulus' øyne — som hadde gjort ham blind — falt vekk. Han kunne se. «Han sto opp og ble døpt.» Det er pinsedagens mønster. Tro. Dåp. Den hellige Ånd. Saulus var i kirken nå. Han var en bror.

Vi har lest selve hovedhistorien. Saulus på veien til Damaskus. Men denne historien er bare ett av flere møter med Den oppstandne i Apostlenes gjerninger. Det fortsetter. Den oppstandne fortsetter å møte mennesker. La oss se på noen flere mosaikkstykker.

Peter i Joppa. «Neste dag, mens de var underveis og nærmet seg byen, gikk Peter opp på taket for å be. Det var omkring den sjette timen. Han ble sulten og ville spise. Mens de gjorde i stand maten, kom han i en henrykkelse.» Peter ba. Det var det Jesu disipler gjorde nå. Som flokk og enkeltvis. De ba. Mens han ba, kom det en henrykkelse over ham. «Han så himmelen åpnet, og noe som lignet et stort linklede kom dalende ned, holdt i de fire hjørnene, og det ble senket ned mot jorden. I det var alle slags firbeinte dyr, krypdyr på jorden og himmelens fugler.» En duk med urene dyr. For en jøde var det en avskyelig syn. Den jødiske kostloven — gitt på Sinai — forbød disse dyrene. De var urene. Man skulle ikke spise dem. «Og en stemme lød til ham: 'Stå opp, Peter, slakt og spis!'» Det er en utfordring. «Men Peter sa: 'På ingen måte, Herre! For jeg har aldri spist noe vanhellig eller urent.'» Peter nektet. Han var nidkjær for loven. Han hadde aldri brutt kostbudene. Han ville ikke begynne nå. «Stemmen talte til ham igjen, for andre gang: 'Det som Gud har renset, skal ikke du kalle vanhellig.' Dette skjedde tre ganger, og straks ble duken tatt opp til himmelen igjen.» Tre ganger.

Det er en parallell vi må se. Peter hadde fornektet Jesus tre ganger. Jesus hadde gjenopprettet ham med tre spørsmål om kjærlighet. Nå taler stemmen tre ganger om hva som er rent. Peter forstod ikke med en gang. Men det skulle bli klart. Stemmen handlet ikke om mat. Den handlet om mennesker. Mens han ennå undret seg, kom det sendebud fra en romersk høvedsmann ved navn Kornelius. Han skulle gå til hans hus. Han skulle forkynne for hedninger. «Det Gud har renset, skal ikke du kalle vanhellig.» Det var ikke om dyr. Det var om hedninger. Den hellige Ånd fortsatte å rense.

Mannen som hadde sett Stefanus dø, ble apostel til hedningene. Mannen som hadde sett Den oppstandne på veien til Damaskus, skulle bli mer enn en konvertert forfølger. Han skulle bli Den som mer enn noen andre brakte evangeliet til hedningefolk. Og parallelt: Peter — apostlenes leder — fikk en visjon som åpnet ham for det samme. To linjer mot det samme målet.

Paulus i Korint. «En natt talte Herren til Paulus i et syn: 'Frykt ikke! Tal og ti ikke stille, for jeg er med deg, og ingen skal legge hånd på deg for å skade deg. For jeg har mye folk i denne byen.'» Paulus var i Korint. Han var trett. Han var motstander. Det var hardt. Den oppstandne talte til ham om natten. «Frykt ikke.» Det er Jesus' første ord etter oppstandelsen. Det er Hans ord nå, fortsatt, til en apostel som har det vanskelig. «Tal og ti ikke stille.» Han skulle ikke tøye seg tilbake. Han skulle fortsette å forkynne. «For jeg er med deg.» Det er løftet fra Misjonsbefalingen. «Jeg er med dere alle dager.» Det gjelder. Paulus erfarer det. «For jeg har mye folk i denne byen.» Folk Han allerede kjente. Folk Han ville samle. Det skulle komme en menighet i Korint. Paulus skulle bli i byen ett år og seks måneder.

Paulus i Jerusalem-fengselet. Mange år senere ble Paulus arrestert i Jerusalem. Han stod for det jødiske rådet. Han var i fare. «Natten etter sto Herren ved hans side og sa: 'Vær ved godt mot! For slik du har vitnet om meg i Jerusalem, må du også vitne i Roma.'» «Slik du har vitnet om meg i Jerusalem, må du også vitne i Roma.» Det er en plan. Paulus skulle til Roma. Han skulle bære evangeliet til hjertet av imperiet. Han skulle vitne for keiser Nero — om tradisjonen taler sant. Men før det skulle skje, hadde Han nattlige besøk. Den oppstandne kom til ham. «Vær ved godt mot.» Det er ord vi kan låne. Han er med oss. Han kommer om natten. Han taler om planer vi ikke ennå ser.

«Saligere å gi enn å få.» Det er et Jesu ord som Paulus husker. Det er ikke skrevet i noen av evangeliene. Det er det vi kaller en agraphon — et uskrevet ord. Et Jesu ord som har overlevd utenfor evangelienes tekst. Paulus minner de eldste i Efesos om det: «I alt har jeg vist dere at ved å arbeide slik må vi ta oss av de svake og huske ordene fra Herren Jesus, at han selv sa: 'Det er saligere å gi enn å ta imot.'» Det er en av mange Jesu ord som ikke kom inn i evangelietekster, men som ble båret videre i den muntlige tradisjonen. Den oppstandne hadde lært sine. Det fortsatte å sirkulere. Det er en påminnelse. Vi har fire evangelier. Men det er ikke at de inneholder alt Jesus sa. Johannes selv slutter sitt evangelium med å si at om alt det Jesus gjorde skulle skrives ned, kunne ikke verden romme bøkene. Mye er sagt og gjort som vi ikke har skriftlig. «Saligere å gi enn å få» — det er et fragment av det som ble båret.

Vi har sett en mosaikk. Stefanus så Den oppstandne stå. Saulus hørte Den oppstandne tale. Ananias fikk Den oppstandnes oppdrag. Peter så Den oppstandnes visjon om hva som er rent. Paulus i Korint fikk Den oppstandnes oppmuntring om natten. Paulus i fengselet i Jerusalem fikk Den oppstandnes løfte om Roma. Og et lite ord fra Den oppstandne — «saligere å gi enn å få» — fortsatt sirkulerte blant Hans disipler. Det er ikke en uttømmende liste. Det er en mosaikk. Et bilde av at Den oppstandnes virksomhet ikke stoppet med Himmelfarten. Den fortsetter. Han møter fortsatt.

Det er det vi må stoppe ved på slutten av denne boken. Han er ikke en historisk skikkelse vi har lest om i et evangelium for to tusen år siden. Han er en levende Herre som fortsetter å handle. Han har møtt mennesker hver generasjon. Han fortsetter å møte. Apostlenes gjerninger er ikke en avsluttet bok. Det er en bok som begynner med Himmelfarten og som — i en forstand — aldri sluttes. Den siste vers i Lukas' bok er Paulus i Roma som forkynner. Det stopper midt i en livshistorie. Det er som om Lukas vil si: dette fortsetter. Det fortsetter i deg. Det fortsetter i din menighet. Det fortsetter overalt hvor Jesu navn nevnes. Han møter fortsatt.

Det er en god slutt for denne boken. Vi har sett Ham ved den tomme graven. Vi har sett Ham med Maria, med vandrerne, med Tomas, ved sjøen, på fjellet, ved Himmelfarten, på pinsedagen, på veien til Damaskus. Vi har sett at Han ikke er den samme som før korset — Han er forandret, oppstanden, opphøyet. Men Han er den samme Jesus. Den som spiste med tollere og syndere. Den som rørte ved spedalske. Den som gråt ved Lasarus' grav. Han lever. Det er den enkleste setningen denne boken har å si.

«Hvorfor forfølger du meg?» Det er Saulus' spørsmål. Det er spørsmålet alle som motstår Jesus til slutt må møte. Det er spørsmålet kirken må huske når den vil forfølge andre i Hans navn. «Hvem er du, Herre?» Det er Saulus' svar. Det er det spørsmålet alle som har hørt stemmen må stille. Det er det første spørsmålet i en omvendelse. «Jeg er Jesus.» Det er svaret. Det er alltid svaret.

Vi forlater Saulus i Damaskus. Han skal bli Paulus. Han skal reise gjennom Asia og Hellas og Italia. Han skal skrive brever som har formet kirken i to tusen år. Han skal dø som martyr i Roma — om tradisjonen taler sant — under keiser Nero. Han er en av mange. Han er ikke den siste. Han er bare ett vitne i en lang rekke som strekker seg fra pinsedagen til i dag. Han møter fortsatt.

Det er den siste setningen denne boken vil at vi skal sitte med. Han er ikke død. Han er ikke borte. Han er ikke en historisk skikkelse fra fortiden. Han lever. Han har all makt i himmelen og på jorden. Han er med oss alle dager til tidenes ende. Han skal komme igjen. Og Han møter fortsatt. Stefanus så Ham stå. Saulus hørte Ham tale. Ananias fikk Hans oppdrag. Peter så Hans visjon. Paulus hørte Hans oppmuntring i natten. Det er ikke umulig at Han skal møte deg også. Faktisk er det det vi venter på. Møtet. For Han lever. Og fordi Han lever, kan vi leve. Det er morgenens budskap. Det er bokens slutt. Han er ikke her — i graven. Han er overalt. Han er på veien. Han er i synet. Han er ved bordet. Han er midt iblant sine. Han lever.