Enken og dommeren — De skal alltid be og ikke gi opp

«Så fortalte han dem en lignelse om at de alltid måtte be og ikke gi opp.» Lukas gjør det enkelt for oss. Han forteller hva lignelsen handler om, før Han forteller den. Det er ikke alltid sånn. Av og til lar Lukas oss undre selv. Av og til er lignelsen åpen og gåtefull. Men her tar han ingen sjanser. «At de alltid måtte be og ikke gi opp.» Det er hovedpoenget. Alt det andre er bilde rundt det.

Jesus er ute i siste fase av sin tjeneste. Han er på vei mot Jerusalem. Han har talt om Menneskesønnens dag — om hvordan Han skal komme på en plutselig måte, slik som det var i Noas og Lots dager. Han har talt om at det skal bli ventetider. Han har talt om at folk skal bli slitne. Og nå, midt i dette, lager Han en lignelse om vedvarende bønn. Det er ikke tilfeldig. Han vet at de skal vente lenge. Han vet at de skal bli matte. Han vet at de skal komme i fristelse til å gi opp. Så Han gir dem denne fortellingen.

«I en by var det en dommer som verken fryktet Gud eller tok hensyn til mennesker.» En grusom åpning. Vi forventer at den positive figuren i en lignelse skal være vakker, eller iallfall sympatisk. En far. En hyrde. En kvinne som leter. Men her starter Jesus med en mann vi umiddelbart vurderer som dårlig. En dommer som verken fryktet Gud eller tok hensyn til mennesker. Det er en katastrofe. En dommer skulle frykte Gud — for det var Guds dom han forvaltet. En dommer skulle ta hensyn til mennesker — det var mennesker hans avgjørelser handlet om. Han hadde mistet både den ene og den andre forankringen. Han var en korrupt domstol.

«I den samme byen var det en enke.» Hun var det motsatte. I jødisk samfunn var enker blant de mest sårbare. Sammen med foreldreløse og fremmede ble de stadig nevnt som de Gud spesielt skulle beskytte. De hadde lite makt. De hadde lite penger. De hadde sjelden noen til å tale sin sak. Hun var alene. Hun hadde en sak. «Hjelp meg å få rett overfor min motpart.» Vi får ikke vite hva saken handlet om. Kanskje en arvedispute. Kanskje en jordtvist. Kanskje en gjeld som ikke ble betalt. Det vi vet, er at hun trengte rettferdighet, og hun gikk til dommeren for å få den.

«Hun kom stadig til ham.» Det er nøkkelordet. Hun ga seg ikke. Lukas bruker imperfektum-form. Hun gjorde det gjentatte ganger. Det var ikke et besøk. Det var en kampanje. Hun visste sannsynligvis at hun ikke hadde mye sjanse. Hun visste at en korrupt dommer ofte krevde bestikkelser. Hun hadde ikke penger til det. Hun hadde bare seg selv og sin pågåenhet. Så hun kom. Igjen og igjen.

«Lenge ville han ikke.» Han avviste henne. Vi vet ikke om han var grov mot henne. Vi vet ikke om han kastet henne ut. Vi vet bare at han ikke ville hjelpe. Han hadde alle grunner til ikke å hjelpe. Hun var fattig. Hun kunne ikke bestikke ham. Hennes sak var sannsynligvis komplisert. Han hadde viktigere mennesker å gi rett til. Så han sa nei. Hun kom igjen.

«Men til slutt sa han til seg selv.» Det er en indre monolog. Han snakker med seg selv. Han er ikke nådig. Han er ikke rørt av medlidenhet. Han er rett og slett trøtt. «Selv om jeg verken frykter Gud eller tar hensyn til mennesker, vil jeg likevel sørge for at denne enken får sin rett. Ellers kommer hun stadig tilbake og sliter meg helt ut.» Det greske ordet for «sliter meg helt ut» er en boksetermin. Det betyr nesten «slår meg under øyet.» Hun banker meg svart. Hun gir meg blå øyne. Det er en uventet detalj. Som om enken hadde slått dommeren ned med pågåenheten sin alene. Hun fikk sin rett.

«Herren sa: ‘Hør hva den urettferdige dommeren sier!’» Det er hva Jesus gjør med lignelsen. Hør på ham. Hør på den urettferdige dommeren. Hør på det han sier til seg selv. Hvorfor? For å lære om Gud — ikke ved likhet, men ved kontrast.

«Skal da ikke Gud skaffe rett for sine utvalgte, de som roper til ham dag og natt? Vil han nøle med å hjelpe dem?» Argumentet er det samme som i lignelsen om vennen på midnatt. Hvis selv en urettferdig dommer til slutt gir rettferd til en enke som ikke gir opp — hvor mye mer skal Faderen ikke gi sine utvalgte rettferd? Det er forskjellen mellom dommeren og Faderen. Dommeren ga rett kun fordi han ble slitt ned. Faderen gir rett fordi Han elsker. Dommeren ble nesten tvunget. Faderen kommer fritt. Dommeren handlet sent. Faderen handler raskt.

«Jeg sier dere: Han skal raskt skaffe dem rett.» Det er en setning som har plaget mange kristne. Vi har bedt lenge. Vi har bedt med oppriktig pågåenhet. Vi har ropt dag og natt. Og Faderen har ikke skaffet oss rett. I hvert fall ikke raskt.

Hvordan skal vi lese dette? «Raskt» her er ikke nødvendigvis i menneskelig tidsregning. Det er Hans tidsregning. «For Herren er én dag som tusen år, og tusen år som én dag,» skriver Peter senere. Det betyr ikke at vi skal ignorere ventetiden. Det betyr at vi skal kontekstualisere den. For Faderen er den ventetiden ikke uendelig. Den er kort, sett fra Hans perspektiv. Den er en del av en plan som er større enn vi kan forstå. Han skal raskt skaffe dem rett — i Hans tid. Det er en trøst, om vi orker å høre den.

Det er noe vi må sette ord på. Lignelsen om enken og dommeren handler ikke om at Gud er uvillig. Det er det motsatte. Den handler om at Gud er villig — så mye mer enn en uvillig dommer. Men den handler også om at vi skal ikke gi opp. Det er to ting samtidig. Faderen er ivrig etter å gi. Og vi er invitert til ikke å gi opp. Begge deler.

Vi spør ofte hvorfor vi må be flere ganger om det samme. Hvis Faderen vet hva vi trenger, hvorfor må vi be om det? Hvis Han er villig, hvorfor må vi banke på flere ganger? Det er ingen enkel svar på det. Men ett av svarene er sannsynligvis: fordi pågåenheten gjør noe med oss. Når vi ber om det samme i ti år, er vi ikke den samme på slutten som vi var i begynnelsen. Bønnen har formet oss. Vi har vokst. Vi har lært tålmodighet. Vi har lært tillit. Vi har lært å skille det vesentlige fra det uvesentlige. Pågåenheten er ikke for Faderen. Den er for oss.

«Roper til ham dag og natt.» Det er ikke pent språk. «Roper.» Det er et fysisk rop. Det er stemmer som tar seg fram med kraft. «Dag og natt.» Det er ikke en gang om dagen. Det er hele tiden. Det er pausens innhold. Vi roper. Dag og natt. Vi er ikke pene. Vi er ikke avmålte. Faderen tåler det. Han elsker det.

Det er en oppmuntring til alle som ber harde bønner. Bønnene som ikke virker pene. Bønnene som er fulle av smerte. Bønnene som vi ber med tårer. Bønnene som vi ber med vrede. Faderen tar dem imot. Han har gitt oss salmene som modell. Halvparten av salmene er klager. «Hvor lenge, Herre, vil du glemme meg?» Det er rop. Det er ikke pene andakter. Det er smerte som velter opp mot himmelen. Og Faderen tåler det. Han tar imot det. Han skaffer rett.

«Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?» Det er Jesu siste setning i lignelsen. Den henger der. Det er et åpent spørsmål. Han skal komme — på Menneskesønnens dag. Når Han kommer, vil Han da finne troen? Det er bekymringen Hans. Ikke om Faderen skal høre. Ikke om Han skal skaffe rett. Det er gitt. Det er sikkert. Bekymringen er om vi skal holde ut til Han kommer. Om vi skal gi opp før vi får svar. «Vil han da finne troen på jorden?» Tro er ikke en avgjørelse vi tar en gang. Det er en utholdenhet. Det er en pågåenhet. Det er å fortsette å banke på, å rope, å vente — også når det føles som om ingen lytter.

Det er en kraftig kontrast til enken. Enken ga ikke opp. Hun fortsatte å komme. Hun fortsatte å rope. Spørsmålet er om vi gjør det. Vi har en mye bedre dommer enn hun hadde. Vi har Faderen. Men har vi enkens pågåenhet?

Det er noe rørende ved bildet av enken. Hun har ingen makt. Hun har ingen status. Hun har ingen penger. Hun har bare seg selv og sin sak. Og likevel vinner hun. Hun vinner ikke fordi hun har gode argumenter. Hun vinner ikke fordi hun har bestikkelser. Hun vinner ikke fordi hun har sympati. Hun vinner fordi hun ikke gir seg. Det er en av lignelsens sterke sannheter. Pågåenheten er mektig. Den kan flytte selv en korrupt dommer. Hvor mye mer Faderen?

Vi må stoppe ved hvem som er vi i lignelsen. Vi har lett for å identifisere oss med dem som ber. Det er enken. Vi er enken. Men vi er også av og til dommeren. Den som ikke vil høre. Den som har stengt seg av. Den som er sliten og som ikke gidder å åpne for andres rop. Vi har vendt det døve øret mot mennesker. Vi har sagt «kom tilbake i morgen» til mennesker som trengte oss i dag. Vi har vært dommeren. Og det er lignelsens lyse alvor: hvis vi var som dommeren — så er Gud bedre enn det. Han er ikke som oss på vårt verste. Han er sin egen rene rettferdighet.

Det er en interessant struktur. Lignelsen om vennen på midnatt har en mann som banker. Lignelsen om enken og dommeren har en kvinne som banker. Jesus pleier å bruke begge bilder. Han har lignelsen om hyrden (mann) og om kvinnen som leter etter mynten (kvinne). Han har lignelsen om mannen som sår frøet (mann) og om kvinnen som baker brød med surdeig (kvinne). Han bruker både menn og kvinner som figurer for det åndelige liv. Begge er gyldige bilder. Begge er invitert til pågåenhet. Det er en stille inkludering. Begge banker. Begge venter. Begge vinner.

«De skal alltid be og ikke gi opp.» Det er forklaringen Lukas ga i begynnelsen. «Alltid be.» Det betyr ikke at hver minutt skal være formell bønn. Det betyr at bønn skal være vår grunnholdning. Vi skal være pågående. Vi skal være vedvarende. Vi skal ikke gi opp. Paulus sier det samme senere. «Be uavbrutt.» «Vær utholdende i bønnen.» Det er en åndelig disiplin. Det er en pause som ikke ender. Det er en vedvarende henvendelse til Faderen.

Det er mer en holdning enn en handling. Vi kan være pågående uten å være krevende. Vi kan være vedvarende uten å være masete. Vi kan vente uten å miste håpet. Den indre holdningen er at vi ikke gir slipp på Faderen. Vi banker. Vi roper. Vi venter. Men vi tror at Han hører, og vi gir ikke opp. Det er pausens hjerte.

«Når Menneskesønnen kommer.» Det er en eskatologisk lignelse. Den siste linjen rammer det hele inn. Det handler ikke bare om personlige bønner. Det handler om Kirkens vente på Jesu gjenkomst. Vi venter på Ham. Vi roper «kom, Herre Jesus.» Vi banker på himmelens dør med spørsmålet: hvor lenge? Det er bønnen som ligger i bunnen av all kristen bønn. Maranata. Kom, Herre. Og spørsmålet er om vi har troen til å fortsette med det ropet til Han kommer.

Han ser tilbake til oss fra fremtidens dør. Han spør: vil dere fremdeles tro? Det er hva enkens lignelse vil sikre. Den vil sikre at troen finnes på jorden når Han kommer. At det finnes mennesker som har holdt ut. At det finnes kvinner og menn som ikke ga opp.

Lignelsen er kort. Bare åtte vers. Men den treffer noe dypt. Den sier at venting er en del av troen. Den sier at å rope dag og natt er en del av venting. Den sier at vi ikke skal gi opp. Og den sier at Faderen skal skaffe rett. Det er det vi tar med oss ut.

Det er bokens sjette kapittel. Den andre lignelsen om bønnens utholdenhet. En enke som ikke ga opp. En dommer som til slutt ga seg. Hvor mye mer Faderen.

Det er pausens grunnpålegg. Ikke å sitte stille i en stol. Å rope. Å vente. Å rope igjen. Og å tro at Han hører. «Skal da ikke Gud skaffe rett for sine utvalgte?» Jo. Han skal. Hold ut.