Den kloke forvalter — Salig den tjener som Herren finner våken

«Ha beltet spent om livet og lampene brennende.» Det er hvordan Jesus åpner. Det er et bilde fra hverdagen i Hans tid. En tjener som skal være klar til arbeid, har beltet spent om livet. Han har samlet opp den lange kjortelen i beltet for å kunne bevege seg fritt. Han er klar til å løpe, klar til å løfte, klar til å tjene. Og lampene er tente. For når Herren kommer, kanskje midt på natten, skal det være lys i huset. Ingen famling i mørket. Ingen som må kjenne seg fram. Tjenerne skal være klare.

Det er nattvaktene Jesus snakker om. «Vær som mennesker som venter på sin herre når han bryter opp fra bryllupsfesten, så de straks kan åpne for ham når han kommer og banker på.» Det er en herre som er borte. Han er på bryllupsfest et eller annet sted. Vi vet ikke hvor lenge han vil bli borte. Vi vet ikke når han vil komme tilbake. Det vi vet, er at han kommer tilbake. Og at de skal være klare. Bryllupet kunne vare i dager. Tjenerne måtte ikke vite når herren brøt opp. De måtte være klare hele tiden.

«Salige er de tjenerne som herren finner våkne når han kommer!» Det er den første saligprisning i lignelsen. Salig er den tjener Herren finner våken. Det er et speil av lignelsen om de ti jomfruene. Også der var det noen klare og noen ikke klare. Også der var det glede for dem som var klare, og en stengt dør for dem som ikke var det. Men her bruker Jesus et annet bilde. Det er ikke jomfruer som venter på brudgommen. Det er tjenere som venter på sin herre.

«Sannelig, jeg sier dere: Han skal binde opp om seg, la dem sette seg til bords og selv komme og tjene dem.» Det er den underligste detaljen i hele lignelsen. Herren — som har vært på bryllupsfest, som har all rett til å forvente at tjenerne tjener ham — gjør det motsatte. Han binder opp om seg. Han spenner et belte. Han tar tjenerens posisjon. Han lar tjenerne sette seg til bords. Han tjener dem.

Det er et bilde vi knapt vet hva vi skal gjøre med. Herren tjener tjenerne. Vi vet hvor Jesus er på vei med dette bildet. Han skal selv være Den herre som tjener. På den siste kvelden skal Han ta av seg den ytre kappen, binde opp om seg med et håndkle, og vaske disiplenes føtter. Han forteller dem på forhånd hvem Han er. «Selv komme og tjene dem.» Det er Hans signatur. Det er Hans måte. Den som er stor blant dere, sa Han, skal være alles tjener. Han mente det. Han var det.

«Om han kommer i den andre eller tredje nattevakt og finner dem slik, salige er de!» Romerne delte natten i fire vakter. Den andre nattevakten var fra ca. kl. 21 til midnatt. Den tredje var fra midnatt til ca. kl. 03 om morgenen. Det er den mørkeste tiden. Den vanskeligste tiden å være våken. Den verste tiden å høre at noen banker på døren. Jesus sier: salige er de tjenere herren finner våkne også da. Det er ikke nok å være våkne klokka åtte om kvelden. Eller seks om morgenen. Pågåenheten må strekke seg gjennom selve nattens midte. Når kroppen vil sove. Når øynene er tunge. Det er en pause som koster mer enn andre. Å være våken da andre sover.

«Vær også dere beredt! For Menneskesønnen kommer i en time dere ikke venter det.» Det er hovedpoenget. Vi vet ikke når. Det er hovedpoenget gjennom alle disse våkenhetshistoriene. De ti jomfruene visste ikke når. Mannen som banket midt på natten kom på et uforutsett tidspunkt. Enken visste ikke når dommeren ville svare. Tjenerne vet ikke når herren kommer hjem. Alt bygger til samme ene poeng. Vi vet ikke. Derfor må vi være klare hele tiden.

«Peter sa: ‘Herre, er det til oss du sier denne lignelsen, eller gjelder den alle?’» Det er Peter som det er. Han stiller spørsmålet vi alle har lyst til å stille. Er det til oss, Jesus? Mener du dette personlig? Eller er det generelt? Det er et spørsmål som ofte bygger på en feil antagelse. Han tror at det er én lignelse for de utvalgte og en annen for resten. Han tror at det er et indre fellesskap og et ytre fellesskap. Jesus svarer ikke direkte. Han gir Peter en ny lignelse i stedet.

«Herren svarte: ‘Hvem er da den trofaste og kloke forvalteren som herren setter over sine tjenestefolk for å gi dem deres matrasjon i rett tid?’» Nå har vi forvalteren. Det er en høyere rang enn tjeneren. Forvalteren har ansvar for tjenestefolket. Han skal gi dem mat i rett tid. Han skal styre husholdningen mens herren er borte. Det er en ledelsesposisjon. Det er noe ansvar. Og Jesus stiller spørsmålet: hvem er den trofaste og kloke forvalteren?

«Salig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer.» Den andre saligprisning i lignelsen. Den som arbeider når herren kommer. Den som gjør sin oppgave. Den som ikke har lagt seg, ikke har stoppet, ikke har gitt opp ansvaret. «Sannelig, jeg sier dere: Han skal sette ham over alt han eier.» Forvalteren får større ansvar. Han ble funnet trofast i det lille — han får mer. Det er et mønster i Skriften. Den som er trofast i det lille, blir betrodd mer.

«Men om den tjeneren sier i sitt hjerte: ‘Min herre drøyer med å komme.’» Det er den farligste tanken. «Min herre drøyer.» Det er tanken som åpner for utskeielsen. Tjeneren tenker at han har tid. Det blir ikke regnskap akkurat nå. Han kan ta seg en pause. Han kan ta seg friheter. «Og så begynner å slå tjenerne og tjenestejentene og spise og drikke og fylle seg.» Han misbruker sin posisjon. Han slår dem han skulle tjene. Han spiser opp det han skulle dele ut. Han har blitt en herre — for seg selv.

«Da skal den tjenerens herre komme en dag han ikke venter og i en time han ikke kjenner.» Herren kommer overraskende. Ikke alltid for tidlig. Ofte sent. Men når han kommer, kommer han på en dag tjeneren ikke venter. Det er bildet Jesus tegner. Drøyer. Drøyer. Drøyer. Og så — kommer. Den som hadde tenkt «han drøyer», blir overrumplet. Han er ikke klar. Han er ikke i arbeid med det han skulle gjøre.

«Han skal hugge ham i stykker og gi ham hans plass blant de vantro.» Det er hardt. Det er sannsynligvis et idiomatisk uttrykk for streng straff. Jesus sier ikke at herren bokstavelig vil dele tjeneren i to. Han bruker et språk som understreker alvoret. Den som hadde misbrukt sin posisjon, mister den. Han havner blant de utenfor. Han ble funnet utro. Det er ikke en lett straff. Det er en realitetssjekk. Jesus tar ansvarets alvor på alvor.

«Den tjeneren som kjente sin herres vilje, men ikke gjorde i stand eller handlet etter hans vilje, skal få mange slag. Men den som ikke kjente den og gjorde det som fortjener slag, skal få færre slag.» Det er en nyansert dom. Jesus skiller mellom dem som visste og dem som ikke visste. Dem som forsto og fortsatt gjorde feil. Dem som ikke forsto. Begge får dom. Men ikke samme dom. Det er nådig på en måte. Ikke alle får samme straff. Den som visste mer, har større ansvar. Den som visste mindre, får færre slag.

«Den som har fått mye, av ham skal det kreves mye. Og den som mye er betrodd, av ham skal det fordres enda mer.» Det er den bærende setningen i denne delen av lignelsen. Mer betrodd — mer krav. Det betyr at vi som har lest evangeliet, som vet hvem Jesus er, som har Den hellige Ånd, som har Skriften — vi har mye betrodd. Og derfor blir det mye krevd av oss. Ikke fordi Gud er hard. Men fordi vi har mye å forvalte. Vi har sannheter, vi har gaver, vi har fellesskap, vi har historier. Vi har tid med Jesus. Det er ikke for å eie. Det er for å forvalte.

Det er en gripende variasjon på vente-temaet. De ti jomfruene måtte vente med olje. Mannen som banket måtte vente på naboens dør. Enken måtte vente på dommerens nådige stund. Og forvalteren — han skal vente, men ikke passivt. Han skal arbeide. Det er pausens andre form. Det er ikke alltid å sitte stille. Det er av og til å fortsette arbeidet selv om Herren ikke er der. Vi er forvaltere i Hans hus. Vi har fått oppgaver. Han har dratt på reise. Han kommer tilbake. Det vi gjør imens, er ikke ubetydelig. Det er det Han skal regne med oss om.

«Salig er den tjener som Herren finner våken.» Eller, sagt på en annen måte: salig er den forvalter som Herren finner i arbeid. Pausen er ikke fri tid. Pausen er heller ikke krevende tid. Pausen er den rytmen hvor vi er i Faderens nærhet, og samtidig forvalter det Han har gitt oss. Den ene utelukker ikke den andre. De næres av hverandre. Bønnen gjør oss klare for arbeidet. Arbeidet gjør oss takknemlige for bønnen.

Det er en kontrast i en annen lignelse, kort tid senere i Lukas. Den urettferdige forvalteren (Lk 16). Han hadde fått sin posisjon. Han hadde forvaltet sin herres eiendom. Og han hadde sløst med den. Da han ble oppdaget, gjorde han noe overraskende. Han ringte rundt og reduserte gjeldsbrevene. Han skapte seg vennskap med folk som ville hjelpe ham senere. Det var smart. Det var også uærlig. Jesus sier ikke at han var en helt. Han sier at han var klok i denne verdens forstand. Han brukte den tid han hadde til å sikre sin fremtid. «For denne verdens barn er klokere enn lysets barn i omgangen med sin egen generasjon.»

Det er en sammenligning, ikke en moralforsvarelse. Jesus sier ikke: vær som han. Han sier: hvorfor er denne verdens barn klokere enn dere? Hvis denne mannen, korrupt som han var, brukte all sin smartness på å sikre sin fremtid — hvor mye mer skulle ikke vi, som har evig liv som horisont, bruke det vi har på å sikre vår fremtid hos Faderen? Det er en utfordring. Vi har lett for å tenke at fromhet betyr passivitet. At det åndelige er adskilt fra det praktiske. At vi skal være vise i bønn, men ikke i hvordan vi bruker penger, tid, ressurser. Jesus sier det motsatte. Vi skal være kloke. Vi skal bruke det vi har til å sikre vår fremtid hos Gud.

«Skaff dere venner ved hjelp av den uærlige mammon, så de kan ta imot dere i de evige boliger når den tar slutt.» Det er en av Jesu mest gåtefulle setninger. Det betyr ikke at vi skal være uærlige. Det betyr at vi skal være forvaltere. Penger er et middel. Bruk det godt. Bruk det til å skape relasjoner. Bruk det til å investere i mennesker. Bruk det til å gi videre. Den som har vært tro i det lille, sier Han, blir tro i det store. Den som har vært tro med penger — som er en relativt liten sak — blir tro med det åndelige som er stort.

«Ingen tjener kan tjene to herrer.» Han avslutter lignelsen om den urettferdige forvalteren med denne setningen. To herrer. Det går ikke. Du må velge. Gud eller mammon. Det er den harde konsekvensen av forvalter-lignelsene. Vi tror ofte at vi kan ha begge deler. At vi kan være kristne og samtidig leve som om penger var det avgjørende. At Gud kan være en av flere prioriteter. Han kan ikke det. Han er enten Herre eller ikke. Tjeneren kan ikke tjene to herrer.

Tilbake til den kloke forvalteren. Hva er det Jesus ber oss om? Han ber oss om å være våkne — men ikke i en stresset, urolig forstand. Vi skal være våkne ved å være i vårt arbeid. Ved å gjøre det vi er kalt til. Vi skal være kloke — men ikke i en kynisk forstand. Vi skal være kloke ved å vurdere det vi har som om vi snart skal stå til regnskap. Vi skal være trofaste — i det lille. Den som er trofast med en mynt, er trofast med en talent. Det er kombinasjonen av disse tingene som er pausens fullkomne uttrykk. Vi venter på Ham. Men vi arbeider. Vi forvalter. Vi gjør det Han har lagt foran oss. Og når Han kommer, finner Han oss våkne.

Det er noe oppmuntrende ved det. Vi har ikke alle store oppgaver. Mange av oss har bare små oppgaver. Vaskemaskinen som skal vaskes. Barna som skal trøstes. Bønnen som skal bes for naboen som har det vondt. Det er små ting. Men de er det vi er betrodd. Og hvis vi er trofaste der, så er vi forvaltere som Jesus elsker. «Salig er den tjener som Herren finner våken.» Han finner deg trolig i kjøkkenet. Eller på arbeidsplassen. Eller med et barn på fanget. Eller i en stille bønn med en venn som har det vanskelig. Det er de våkne. Det er de små. Det er forvaltere som ikke trodde at de var noen store. Og Han finner dem velsignede.

Det er bokens syvende kapittel. To lignelser om forvaltning. Den trofaste og den kloke. Den utro og den utskeiende. Den kloke i denne verden og den dumme i den neste. Jesus binder dem sammen. Alle handler om hva vi gjør med det vi har fått. Hva vi gjør i pausen — den tiden mellom Hans første komme og Hans gjenkomst. Han har lagt mye i hendene våre. Spørsmålet er hva vi gjør med det.

«Ha beltet spent om livet og lampene brennende.» Det er pausens uniform. Klare til arbeid. Lys til å se. Og når Han kommer, finner Han oss våkne. Han binder opp om seg. Han lar oss sette oss til bords. Han tjener oss. Det er hva som venter. Forvalteren tjener i pausen. Herren tjener i bryllupsfesten. Det er hva vi venter på.