Den rike unge mannen — Han så på ham og elsket ham

Han kom løpende. Det er den første detaljen Markus gir oss. En mann kom løpende mot Jesus på veien. Noe påfallende ved det. Han var ung. Han var rik. Lukas legger til at han var en av rådsmennene. Det betyr at han var en mann med stilling, en mann med vekt, en mann andre stod opp for når han kom inn i et rom. Slike menn løper ikke. De går rolig. De får andre til å løpe for seg. De har all tid i verden, fordi de er menn andre venter på. Men denne mannen løp.

«Da han gikk ut på veien, kom det en mann løpende. Han falt på kne foran ham.» Han kastet seg ned i støvet. Foran disiplene. Foran folkemengden. Foran sine egne tjenere kanskje. Noe Sakkeus-aktig over det. En velkledd mann som glemte hva han skyldte sin egen status. Som hadde funnet noe viktigere enn det andre tenkte om ham. Den unge mannen ville noe så sterkt at han ikke brydde seg.

«Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Det er et godt spørsmål. Hva må jeg gjøre for å eie det som ikke tar slutt? Hvordan kan jeg komme inn der hvor livet ikke ebber ut? Han stilte det riktige spørsmålet til den rette mannen. Men det ligger noe i selve formen som vi må stoppe ved. «Hva skal jeg gjøre.» Han spurte ikke: hva må jeg motta. Han spurte ikke: hvem må jeg bli. Han spurte: hva skal jeg gjøre. Det er hvordan en rik ung mann tenker. Du oppnår ting ved å handle. Du erverver ting ved å arbeide. Hele hans liv var bygget på den logikken. Han hadde holdt budene. Han hadde stilt seg fram for fedrene sine som en sønn man var stolt av. Han hadde lyktes. Han kom til Jesus med samme tilnærming. Fortell meg hva jeg skal gjøre, så gjør jeg det.

«Jesus sa til ham: ‘Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud.’» Det er et merkelig svar. Han skyver tilbake den vakre tiltalen. «Gode mester.» Som om Jesus sier: vent litt. Vet du hva du sier? Vet du hva du nettopp kalte meg? Dette kan leses på flere måter. Noen har lest det som om Jesus distanserer seg fra å være «god» – som om Han avviser tilbedelsen. Men det er det motsatte som skjer. Jesus tar tiltalen og legger den frem for mannen. «Det er bare én som er god. Det er Gud.» Med andre ord: hvis du virkelig mener det du sa, vet du hva du har sagt om meg? Den unge mannen brydde seg sannsynligvis ikke om det akkurat da. Han hadde et spørsmål han ville ha svar på. Men setningen sitter igjen. Den henger der i rommet. Det er bare én som er god.

«Du kjenner budene: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke rane noen, hedre din far og din mor.» Jesus svarer som en jødisk rabbi ville svart. Han peker på budene. Det er bemerkelsesverdig hvilke bud Han nevner. Han hopper over de første – om Gud, om bilder, om Hans navn. Han starter ved den andre tavlen: budene som handler om hvordan vi behandler hverandre. Det er ikke fordi de første ikke betyr noe. Det er fordi det er disse mannen tror han har holdt. Det er disse han har bygd sitt selvbilde på. «Du skal ikke slå i hjel. Du skal ikke stjele. Du skal ikke bryte ekteskapet.» Det er det ytre. Det er det målbare. Det er den slags moral en respektabel ung mann kan holde uten å lyve om det. Jesus begynner der mannen er.

«Mester, alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» Han svarer uten å nøle. Det er ingen pause. Ingen «vel, jeg har gjort mitt beste». Ingen «det er noen ganger jeg har feilet». Han sier rett ut: alt dette har jeg holdt. Han hadde gjort det helt fra ungdommen. Vi har lett for å lese dette med en mistanke om hykleri. Som om vi tenker: jaha, så du har holdt alle budene? Det er litt drøyt. Men evangeliene gir oss ingen grunn til å mistro ham. Han var sannsynligvis en god ung mann. Han hadde levd et liv som førte ham nær Gud, ikke vekk fra Ham. Han var, etter alle målestokker som var rådende, et godt menneske. Nettopp derfor blir møtet så sårt.

«Jesus så på ham med kjærlighet.» Det er den setningen. Den må vi stoppe ved. Markus, som ofte skriver kort og uten å forklare hvorfor folk gjorde det de gjorde, tar seg tid til denne detaljen. Mens den unge mannen stod der med sitt svar – «alt dette har jeg holdt» – så Jesus på ham. Og det Han så, det elsket Han.

En vakker setning. Den blir vakrere jo lenger man dveler ved den. Jesus så ham. Han så hva mannen hadde gjort. Han så hva mannen hadde unngått å gjøre. Han så hvor mannen kom fra og hva han hadde bygd. Han så det ytre. Han så det indre. Han så det den unge mannen ikke selv kunne se ennå. Han så alt sammen. Og Han elsket det Han så.

Tenk på det. Vi har alle øyeblikk der vi blir sett. En lege ser på røntgenbildet og ser hva som er galt. Eksamenssensoren ser oppgaven vår. En kjæreste ser oss for det vi virkelig er, ikke det vi prøvde å fremstille oss som. Slike blikk kan være avslørende. De kan være kalde. De kan være vurderende. Jesu blikk var ikke det. Han så også – Han så til bunns – men det Han så, vekket kjærlighet i Ham, ikke avstand.

Det er noe vi har vanskelig for å fatte. Vi tror ofte at hvis Gud så oss helt – virkelig helt, med alt det vi har gjemt – så ville Han ta avstand. Vi har lært det av andre. Andre har sett delvis, og det har vært nok til at de har trukket seg unna. Vi tror på et blikk som elsker det vi presenterer. Vi tror ikke på et blikk som elsker det det virkelig ser. Men Markus skriver det rett ut. Jesus så på den unge mannen. Han så ham helt. Han så hva som var bra og hva som ikke var det. Han så hva mannen klamret seg fast i. Og Han fikk ham kjær.

Jesus elsket mange. Han hadde nære venner. Men her, ved siden av denne unge mannen som etter alt å dømme skulle vende seg bort og gå, skriver Markus det inn: Jesus så på ham med kjærlighet. Det er som om Markus vil at vi skal vite det. Som om historien ellers ville være feilforstått. For uten den setningen kunne vi lest dette som en historie om en hard mester som krever for mye av et godt menneske. Med den setningen er det noe annet. Det er en historie om kjærlighet som ber om mer.

Hva var det Han så? Vi kan ikke vite det helt. Markus sier det ikke. Men en lesning ligger nær: Han så en disippel. En som kunne følge. En som hadde det som skulle til – en som kunne ha blitt en av de tolv. Den unge mannen hadde holdt budene fra ungdommen av. Han var fri fra hykleri. Han søkte det evige. Da Jesus så på ham, gjenkjente Han en utkalt. Det er kanskje grunnen til at kjærligheten blusset opp. Ikke som generisk medfølelse. Som hyrdens gjenkjennelse av en som hørte til flokken.

«Én ting mangler du: Gå bort, selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du ha en skatt i himmelen. Kom så og følg meg.» Det Han sier kommer ut av blikket. Han har sett en disippel. Nå sier Han hva en disippel må gjøre. Det Jesus ber om her, er ikke en særlig hard formaning. Det er det Han alltid ba om av dem som skulle gå fysisk med Ham. Peter forlot båtene. Andreas forlot nettene. Jakob og Johannes forlot faren ved sjøen. Matteus reiste seg fra tollbordet og lot pengene ligge. Disippelflokken besto av mennesker som hadde gitt slipp på det som bandt dem til ett sted. Det Jesus tilbyr den unge mannen, er det samme. «Kom så og følg meg.» Følg er hovedordet. Selg er forberedelsen.

Det er ikke ulikt det Gud krevde av sine før. Samson var nasareer fra mors liv. Ikke vin, ikke uklippet hår, ingen berøring av dødt. Samuel var lovet til templet før han ble født. Johannes Døperen skulle aldri drikke vin eller sterk drikk, sa engelen til Sakarja, for han skulle bære Åndens fylde fra mors liv. Spesielle mennesker. Spesielle oppgaver. Spesielle livsbetingelser. Den Han kaller, krever Han hel overgivelse av. Ikke fordi Han er hard. Fordi det Han kaller til, ikke kan gjøres med en hånd på det gamle livet.

Det er derfor «selg alt» ikke gjelder alle Jesus møter. Sakkeus selv sa: halvparten gir jeg. Det var nok. Han skulle ikke gå med Jesus til Jerusalem. Han skulle bli i Jeriko og leve et nytt liv der. Den samaritanske kvinnen ble sendt tilbake til sin egen by. Hun løp og fortalte. Hun ble ikke en av dem som vandret med Ham. Nikodemus beholdt sin posisjon i Rådet. Maria, Marta og Lasarus beholdt huset i Betania – Jesus spiste der gjentatte ganger. Josef av Arimatea beholdt sin rikdom helt til han brukte den til Jesu grav. Ingen av dem fikk «selg alt»-kallet. Fordi de ikke skulle gå fysisk med Ham. De ble sett, ble forvandlet, og levde sine liv videre, der de var.

Men den unge mannen sto foran noe annet. Han var en av få som ble kalt til å gå med Jesus. Og det fordret hva all slik etterfølgelse fordret: at han var fri til å gå. «Én ting mangler du.» Bare det siste skrittet. Slipp det du holder, og kom.

«Da skal du ha en skatt i himmelen.» Det er en bytteforretning, og vi må se det. Jesus ber ham ikke å gi opp uten å få. Han ber ham bytte. Den rikdommen du har i hånden mot en skatt i himmelen. Som om Jesus sier: jeg ber deg ikke om å miste. Jeg ber deg om å bytte til noe som ikke kan tas fra deg. For den unge mannen var det sannsynligvis et matematisk problem. Han hadde noe konkret i hånden. Land. Penger. Status. En posisjon. Det var alt sammen tellbart. Han kunne se det. Han kunne ta på det. Den skatten i himmelen kunne han ikke se. Han kunne bare stole på at Han som sa det, mente det.

«Kom så og følg meg.» Det er det egentlige tilbudet. Salget av eiendelene er bare et middel. Det er ikke målet. Målet er å følge. Hvis han ble kvitt det som tynget, kunne han følge. Hvis han kunne reise lett, kunne han gå hvor Jesus gikk. Tilbudet var Jesus selv. Det er det den unge mannen ikke får tak i. Han hører salget. Han hører «alt». Han hører tapet. Han hører ikke det som kommer etter.

«Men han mørknet ved dette ordet og gikk bedrøvet bort, for han eide mye.» Han mørknet. Markus bruker et ord som beskriver hvordan et ansikt blir overskyet. Som når en sky trekker for solen. Lyset som hadde vært der, sloknet. Mannen hadde kommet løpende. Han hadde falt på kne. Han hadde stilt spørsmålet sitt med iver. Og nå ble alt det grått. «Han gikk bedrøvet bort.» Han gikk. Han forsvant ut av historien. Vi får aldri vite navnet hans. Vi får aldri vite hva som skjedde med ham senere. Han gikk bedrøvet bort, for han eide mye.

Det er en stillferdig, sår setning. Ikke fordi den er voldsom. Ikke fordi den er sjokkerende. Men fordi den er stille. Jesus så på ham med kjærlighet. Mannen mørknet. Han gikk. Ingen kjefting. Ingen forbannelse. Ingen advarsel ropt etter ham på veien. Jesus lar ham gå. Han elsker ham fortsatt. Men Han tvinger ham ikke.

Vi må stoppe ved det. Jesu blikk elsker. Men det tvinger ikke. Den unge mannen kunne ha gjort det Jesus ba ham om. Han kunne ha solgt det, gitt det bort, og blitt den tolvte i disippelflokken i stedet for Judas, kanskje. Eller den trettende. Vi vet ikke. Han hadde et valg. Og han valgte ikke å gå med. Jesus lar ham gå.

Noe vi sliter med. Vi tenker at hvis Gud elsker oss, så vil Han presse oss helt til vi sier ja. Han vil sende én engel etter oss. Han vil ikke la oss slippe. Men Jesus lot ham slippe. Det er en del av kjærligheten, det også. Den krever ikke. Den åpner døren og venter. Og hvis du går ut, holder den ikke i kjolen din og drar deg tilbake. Han ser deg fortsatt der du går.

Det er verdt å sette denne historien ved siden av en annen Jesus fortalte, ikke lenge før dette. «Store folkemengder fulgte Ham, og Han vendte seg og sa til dem.» Han ville si dem noe vanskelig. «Den som kommer til meg og ikke hater sin far og mor, sin kone og sine barn, sine brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, kan ikke være min disippel.» Det er sterk språkbruk. Det er ikke ment som hat i moderne forstand. Det er en jødisk måte å si: hvis du må velge mellom dem og meg, må jeg være først. Han ville være ærlig. Han ville at folk skulle vite hva det kostet før de begynte.

«For hvem av dere som vil bygge et tårn, setter seg ikke først ned og beregner hva det vil koste, for å se om han har nok til å fullføre det?» Det er det første eksempelet. Du planlegger å bygge. Du legger grunnmuren. Og så går pengene tomme. Det huset står der nå. Halvferdig. Vinden går gjennom det. «Alle som ser det, begynner å spotte ham og si: ‘Denne mannen begynte å bygge, men maktet ikke å fullføre.’»

Det er ikke en bagatell. Du må vite hva du går inn i. Du må sjekke om du har det som skal til. Den unge mannen kom løpende. Han spurte ivrig. Han hadde holdt budene fra ungdommen av. Han var vant til å lykkes. Men han hadde ikke sjekket prisen. Da Jesus la den frem, fikk han sannsynligvis et sjokk. «Selg alt.» Han hadde ikke regnet ut det. Han hadde tenkt at det skulle være litt vanskeligere enn det han allerede hadde gjort, men ikke sånn. Det er det Jesus advarte om. Hvis du ikke vet hva det koster, kan du legge grunnmuren – og så går du bedrøvet bort før taket er på.

«Eller hvilken konge som drar ut for å gå i krig mot en annen konge, setter seg ikke først ned og rådslår om han med ti tusen mann kan møte den som kommer mot ham med tjue tusen?» Den andre lignelsen. Krigen er et større bilde. Det er ikke bare ditt eget bygg. Det er to hærer som møtes. Det er liv som står på spill. Det er noe som ikke kan reverseres når det er begynt. Hvis du ikke har det som skal til – send heller utsendinger og spør om fred før du er midt i det.

Det er sterke ord fra Jesus. Det er ikke den milde Jesus som ber barna komme. Det er den ærlige Jesus som ikke vil at folk skal følge Ham på falske premisser. Han vil heller du sier nei med åpne øyne enn ja med lukkede. Han vil ikke at du skal være den unge mannen i Markus 10 – som kommer ivrig og går bedrøvet, fordi han ikke visste hva som ble bedt om.

«Slik kan da ingen av dere som ikke gir avkall på alt sitt eget, være min disippel.» Det er konklusjonen. Hardt sagt. Det er ment sterkt. Men det er ikke ondt ment. Bare ærlighet. Jesu blikk er ærlig. Det er kjærlig, men det er ikke smigrende. Det forteller deg hva det vil koste, ikke for å skremme deg bort, men for å gjøre deg klar. Det Han ber om, er ikke en del. Det er alt.

Vi misforstår dette ofte. Vi tenker at det Jesus ber om, er litt. Litt søndag. Litt offerpenger. Litt tid i bønn. Litt moral. Men når Han ser på oss, ber Han om alt. Og det er fordi Han elsker oss.

Tilbake til den unge mannen. Han gikk. Disiplene stod igjen og så på Jesus. De var like sjokkert som mannen selv. «Jesus så seg omkring og sa til disiplene: ‘Hvor vanskelig det er for dem som har rikdom, å komme inn i Guds rike!’» Her gjør Jesus noe Han ofte gjør. Han tar det konkrete og drar det inn i det universelle. Kallet til den unge mannen gjaldt ham personlig – han var en utkalt som måtte være fri til å gå. Men det Han sier nå, gjelder alle. Det er Jesu undervisningsmønster. Han starter ved en konkret samtale, et konkret menneske, et konkret møte. Og så åpner Han det opp slik at vi alle står inne i det.

Han så seg omkring. Det er en annen liten detalj. Han kikket på dem. Han så hva de tenkte. Han visste at de hadde stått der og hørt det hele. Og så snakket Han.

«Disiplene ble forbauset over ordene hans.» De ble overrasket. Det er et lite signal til oss. I deres kultur tenkte folk at rikdom var et tegn på Guds velsignelse. Den rike var den Gud så på i mildhet. Den fattige måtte ha gjort noe galt. Hvis det er vanskelig for de rike å komme inn i Guds rike, hva med resten? «Hvor vanskelig det er å komme inn i Guds rike!» Han gjentar det. Som om Han vil at de skal høre det ordentlig. «Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.»

Det er et bilde alle har sett for seg. En kamel. Et nåløye. Det går ikke. Han mente det. Det er umulig. «Da ble de enda mer forferdet og sa til hverandre: ‘Hvem kan da bli frelst?’» Det er den riktige reaksjonen. Hvis selv de som virket mest velsignede – de rike, de som hadde det fint, de som var respektable – ikke kunne komme inn, hvem kunne da? Det er spørsmålet alle stiller når sannheten kommer for nær.

«Jesus så på dem og sa: ‘For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. For alt er mulig for Gud.’» Han så på dem. Igjen blikket. Det er ikke tilfeldig at Markus skriver det inn flere ganger i denne historien. Hele kapittelet handler om hvordan Jesus ser. Han så den unge mannen og elsket ham. Han så seg omkring og talte til disiplene. Nå så Han på dem og ga svaret. «For mennesker er det umulig.» Det er en tøff setning. Han bekrefter det de mistenker. Ja, det er umulig. Du klarer det ikke selv. Du kan ikke regne deg fram, klatre deg fram, fortjene deg fram. «Men ikke for Gud. For alt er mulig for Gud.» Det Han ba mannen om var umulig for mannen alene. Det var grunnen til at mannen gikk bedrøvet bort. Han kunne ikke se for seg at det var mulig. Men hos Gud var det mulig. Det Han ba om, kunne Han også gi kraft til. Det avhang ikke av mannens viljestyrke. Det avhang av Guds nåde, som ville gjøre noe i mannen ingen viljestyrke kunne.

Den unge mannen visste ikke det. Han gikk bort med det umulige hengende over seg. Hvis han hadde blitt værende, kunne Jesus ha sagt det til ham. «For mennesker er det umulig, men for Gud er alt mulig.» Men han hadde gått. Han hørte aldri den setningen.

«Peter tok til orde og sa: ‘Se, vi har forlatt alt og fulgt deg.’» Peter er Peter. Han sa alltid det de andre tenkte, men ikke turde si. Han kunne ikke holde det inne. Han hadde nettopp sett en mann som ikke kunne forlate alt. Og nå skulle han minne Jesus om at de andre kunne. «Vi har forlatt alt. Vi.» Det er et øyeblikk vi smiler litt over. Peter. Det er noe rørende ved hans rett-frem-måten. Men også en alvorlig setning. Peter spør ikke direkte, men det henger i lufta: hva får vi?

«Sannelig, jeg sier dere: Ingen har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, uten å få hundre ganger så mye igjen.» Jesus svarer. Det er ikke et avvisende svar. Det er et fullt og varmt svar. Den som har forlatt, skal få hundre ganger igjen. Det er det samme prinsippet som Han la fram for den unge mannen. Du bytter. Du gir avkall, og du får en skatt. Du forlater hus, og du får hundre hus. Det er som om Jesus sier: ja, Peter. Du har skjønt det.

«Nå i denne tid hus og brødre og søstre og mødre og barn og åkrer – sammen med forfølgelser – og i den kommende verden evig liv.» «Sammen med forfølgelser.» En setningen vi ofte glemmer. Det er ikke et glansbilde. Det er ikke en suksessgaranti. Du forlater familien, og du får en ny familie – i flokken som følger Jesus. Du får brødre. Du får søstre. Du får hus å sove i, fordi de troende åpner sine dører. Men du får også motstand. Du får forfølgelser. Det er sant. Det skjedde med apostlene. Det skjer med dem som følger Ham i dag. Det er en del av byttet. Han skjuler det ikke.

«Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste skal bli de første.» Den siste setningen. Det er kanskje rettet mot den som gikk – uten å være ondt ment mot ham. Mannen var en av de første i sitt eget folk. Han var av rådsmennene. Han var en av dem alle så opp til. Han gikk bedrøvet bort. Og kanskje Peter, som hadde vært en fisker i Galilea – den slags mann den unge rådsmannen aldri ville ha invitert hjem til middag – kanskje han skulle ende opp først. Det er Jesu logikk. Den snur opp ned på rangordningen.

En kjernehistorie for denne boken. «Jesus så på ham med kjærlighet.» Seks ord. Men de inneholder hele forskjellen. Den unge mannen kom for å bli sett. Han spurte etter evig liv. Han ville at Jesus skulle sjekke det han hadde gjort og bekrefte at det var nok. Han fikk noe annet. Han fikk et blikk. Et blikk som så ham helt. Et blikk som så hva han hadde, hva han hadde gjort, hva han manglet, hva han holdt fast i. Og det blikket elsket ham.

Den unge mannen kunne ikke bære det. Det er rart å tenke på. Det Jesus tilbød, var akkurat det den unge mannen kom for å få. Han ville ha evig liv. Jesus tilbød ham himmelens skatt. Men prisen var rikdommen i hånden hans. Han kunne ikke bytte.

Vi har lett for å være strenge mot ham. Hvorfor kunne du ikke bare slippe det? Men hvis vi spør oss selv – hva er det vi holder fast i som er like umulig å slippe? Det er ikke alltid penger. For noen er det. Men det kan være status. Det kan være kontroll. Det kan være en relasjon vi vet vi burde gå ut av. Det kan være en synd vi har gjemt så lenge at den nesten føles som en del av oss. Det kan være vår egen overbevisning om å være et godt menneske. Hva ville Jesus se på oss og si: én ting mangler du?

Det er det blikket gjør. Det viser oss hva vi ikke selv kan se. Det avslører hva vi har klamret fast til. Det navngir det vi har unngått å nevne. Og det gjør det med kjærlighet. Blikket som avslører, er det samme blikket som elsker. Ikke to forskjellige blikk. Det er ett og samme blikk fra Han som ser hvem du virkelig er, og som elsker det Han ser.

Den unge mannen visste ikke det fullt ut. Han hørte det krevende. Han så ikke kjærligheten i øynene som så på ham. Han hørte tapet. Han hørte ikke gevinsten. Han gikk. Markus lar oss ikke vite hva som skjedde med ham senere. Kanskje han kom tilbake en dag. Kanskje han var blant dem som ble disipler etter pinsen. Kanskje han delte ut sin rikdom da, da han fattet hva han hadde mistet ved å holde den. Vi vet ikke. Vi vet bare at Jesus så på ham med kjærlighet.

Det er der vi skal være. Ikke i å vite hva som skjedde etterpå. Men i å stå der hvor han stod – under det blikket. For Jesus ser også på oss. Han ser hva vi har, hva vi har gjort, hva vi holder fast i, hva vi har gjemt. Han ser hva vi mangler. Han ser hva som står mellom oss og det evige livet vi sier vi ønsker. Og det Han ser, elsker Han. Spørsmålet er om vi kan bli stående der, under blikket. Eller om vi mørkner og går bedrøvet bort, fordi vi eier mye.