Synderinnen som salvet Jesu føtter — Hun Han så annerledes

Hun kom uten å være invitert. Det er det vi må begynne med. Det var en middag hos en fariseer. Det var et privat hus. Det var en sammenkomst for menn med stilling. Og inn kom hun.

«En av fariseerne ba ham spise hos seg. Han gikk inn i fariseerens hus og la seg til bords.» Lukas tegner det opp. Det var en formell middag. Folk lå rundt et lavt bord, slik skikken var – støttet på albuen, med føttene utstrakt bak seg. Det var en samtale mellom likemenn. Simon, fariseeren, hadde invitert rabbien fra Galilea for å se hva han var laget av. Det var ikke et hat-måltid. Men det var ikke et varmt måltid heller. Det er klart i historien at Simon ikke ga Jesus den vanlige gjestfriheten – ingen vann til føttene, ingen velkomstkyss, ingen olje til hodet. Disse var ikke ekstravaganser. De var det enkleste enhver vert skulle gjøre. Simon hadde invitert ham, men holdt avstand.

«Og se, en kvinne i byen som var en synderinne – da hun fikk vite at han lå til bords i fariseerens hus, kom hun med en alabastkrukke med salve.» «Synderinne.» Det er det eneste ordet Lukas bruker om henne. Han nevner ikke hva. Han nevner ikke hvem. Han forteller bare at hele byen visste det. Ikke vanskelig å gjette. En kvinne kjent som «synderinne» i den slags by – det var sannsynligvis det vi ville kalt det også i dag. Hun hadde et navn. Hun hadde en historie. Hun hadde sannsynligvis en mor og en bror og kanskje barn. Men i byens øyne hadde hun bare ett ord rundt seg.

Og hun kom inn. I et fariseerhus. Hos en mann som hadde sagt nei til henne hele sitt liv. Hos menn som ville rynke på nesen og trekke beina inn under seg når hun nærmet seg. Hun visste det. Hun hadde sannsynligvis stått utenfor en stund. Hun hadde lurt på om hun virkelig kunne gjøre dette. Hun hadde kjent blikkene allerede før hun gikk inn. Men hun gikk likevel.

Hun bar alabastkrukken. Det var noe verdifullt. Salve i en alabastkrukke var ikke noe en kvinne fra hennes lag bare hadde liggende. Hun hadde sannsynligvis spart til det, eller arvet det, eller fått det av noen som hadde betalt henne med det. Det var det dyreste hun eide. Hun hadde tatt det med seg.

«Hun stilte seg bak ham ved føttene hans og gråt.» Hun gråt. Det er den første handlingen Lukas registrerer. Ikke salvingen. Ikke kyssene. Tårer. Hun stod bak Jesus, der føttene Hans lå utstrakt på liggeunderlaget. Hun hadde kommet inn for å salve føttene. Men før hun kunne åpne krukken, kom tårene. Hva hadde brakt henne hit? Lukas sier det ikke direkte, men vi kan ane det. Hun hadde sannsynligvis hørt Jesus tidligere. Hun hadde stått i en folkemengde og hørt Ham si noe – noe som traff henne, noe som lot henne gå litt fri på en måte hun ikke kunne nevne. Hun hadde kommet med en gave til den som hadde gitt henne noe ingen andre hadde gitt. Og tårene var det første som kom ut.

«Hun begynte å væte føttene hans med tårer, tørket dem med håret sitt, kysset føttene hans og salvet dem med salven.» En lang setning av handlinger. Tårene falt på Jesu føtter. Hun tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene. Hun salvet dem med salven. Det er handlinger som rommer noe enormt. Håret hennes var løst. Det måtte det være for å tørke føtter. En jødisk kvinne hadde aldri sitt hår løst i offentlighet. Det var en intim ting, et hjemmeting. At hun løste opp håret sitt foran en hel forsamling menn var i seg selv et skandaløst grep. Men hun gjorde det. Kanskje fordi hun ikke hadde noe annet å bruke. Kanskje fordi tårene kom så fort at hun ikke kunne stoppe dem. Kanskje fordi hennes hår var det eneste hun hadde å gi denne mannen utenom alabastkrukken. Hun ga det hun hadde.

«Da fariseeren som hadde invitert ham, så dette, tenkte han med seg selv: ‘Hvis denne mannen var en profet, ville han visst hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun er en synderinne.’» Simon ser også. Han ser samme scene som vi ser. En kvinne. Tårer. Hår over føtter. Salve. Kyss. Men han ser noe annet enn det vi ser. Han ser «en synderinne som rører ved en mann». Han ser problemet. Han ser hva Jesus burde vite, hvis Jesus var den han ble sagt å være. Simons blikk er kategoriserende. Det legger henne i en skuff og holder henne der. Det er to blikk i samme rom.

Det er det dette kapittelet vil at vi skal se. To blikk. Samme kvinne. Simon ser en synderinne som har dratt sin urenhet inn i hans hus. Jesus ser en kvinne som elsker. Hvilket blikk er det rette? Hvilket ser?

«Da tok Jesus til orde og sa til ham: ‘Simon, jeg har noe å si deg.’» Jesus tar ordet. Han kunne ha latt det ligge. Han kunne ha latt kvinnen gå hjem etter at hun var ferdig, og tatt opp samtalen senere. Han kunne ha sagt det indirekte. Men Han adresserer Simon. Med navn. «Simon, jeg har noe å si deg.» «Han svarte: ‘Tal, mester.’» Simon vet at Jesus har lest tankene hans.

«En pengeutlåner hadde to skyldnere. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Da de ikke kunne betale, ettergav han gjelden for dem begge. Hvem av dem vil da elske ham mest?» Lignelsen er kort. Det er to gjeldnere. Den ene skylder ti ganger mer enn den andre. Begge får ettergivelse. Hvem elsker mest etterpå? «Simon svarte: ‘Jeg antar at det er han som fikk mest ettergitt.’» Det er en forsiktig formulering. «Jeg antar.» Som om han ikke helt vil binde seg. Han kan ane hvor dette går. «Jesus sa til ham: ‘Du dømte rett.’»

«Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: ‘Ser du denne kvinnen?’» «Ser du denne kvinnen?» Simon hadde sett henne. Han hadde sett henne komme inn, gå bort til Jesus, gråte, tørke med håret, salve. Han hadde sett hver eneste bevegelse. Men hadde han sett henne? Jesus snur ham mot kvinnen. Han ber ham se igjen. Med andre øyne. Med det blikket som ser personen, ikke kategorien. «Ser du denne kvinnen?»

Det er et spørsmål Jesus stiller alle som ser uten å se. Det er ikke et spørsmål om syn. Det handler om hvor blikket lander. Det er forskjellen mellom å se hva noen er, og å se hvem noen er. Det er forskjellen mellom diagnose og person. Det er forskjellen mellom å fange noen i en kategori, og å la dem være hel. «Ser du denne kvinnen?»

«Jeg kom inn i ditt hus, og du ga meg ikke vann til føttene. Men hun har vætet føttene mine med tårer og tørket dem med håret sitt.» Han trekker sammenligninger. Simon ga ikke vann. Hun ga tårer. Simon ga ikke kyss. Hun har ikke holdt opp med å kysse. Simon salvet ikke hodet. Hun har salvet føttene. Det er ikke at Jesus henger ut Simon. Det er at Han ser. Han ser hva Simon ikke ga – og Han ser hva kvinnen ga. Han ser alt. Han har sett det hele kvelden.

«Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt – det viser hennes store kjærlighet. Men den som blir tilgitt lite, elsker lite.» Det er nøkkelsetningen. Det kan leses to veier, og teologene har strevd med rekkefølgen i mange hundre år. Den ene måten: hun ble tilgitt fordi hun elsket mye. Den andre måten: hun elsket mye fordi hun ble tilgitt mye. Lignelsen Jesus nettopp har fortalt gjør det klart hvilken vei det går. Pengeutlåneren ettergav først. Skyldnerne elsket etterpå. Tilgivelsen kommer først. Kjærligheten er svaret. Kvinnen var sannsynligvis allerede tilgitt da hun kom inn. Hun hadde møtt Jesus tidligere, eller hørt Ham, eller på et eller annet vis fått tak i at det fantes en Gud som tilga henne. Det hun gjorde i Simons hus, var ikke for å bli tilgitt. Det var fordi hun var det. Hennes mange synder var tilgitt. Det Simon så som en uren synderinne, var en tilgitt kvinne. Hun trengte ikke renselse. Hun var det allerede. Det er bare det at ingen andre i rommet kunne se det.

«Så sa han til henne: ‘Syndene dine er tilgitt.’» Han sier det høyt. Han kunne ha latt det ligge. Hun visste det allerede. Hennes handlinger viste at hun visste det. Men Han sa det høyt. Foran Simon. Foran de andre gjestene. Foran hele rommet. «Syndene dine er tilgitt.» Det var ikke for henne. Det var for dem. Det var for at de skulle se. Det var for at Simon skulle vite at hun ikke var kategorien. Hun var en kvinne som var tilgitt av Gud. Hun trengte å høre det også. Et menneske kan tro at det er tilgitt og likevel trenge å høre det sagt, høyt, av noen som har myndighet til å si det. Han ga henne den gaven også.

«Da begynte de andre gjestene å si seg imellom: ‘Hvem er denne mannen, som til og med tilgir synder?’» De murrer. De forstår ikke. Bare Gud kan tilgi synder. Hvem er denne mannen som tar seg rett til det? Det er den samme reaksjonen Jesus får når Han helbreder den lamme i Mark 2 og tilgir hans synder først. Det er en skandale. Det er et brudd på alt de tror. Men i denne historien blir det aldri tatt opp. Jesus svarer dem ikke. Han ser bort fra deres murring.

«Men han sa til kvinnen: ‘Din tro har frelst deg. Gå i fred.’» Han henvender seg igjen til henne. Det er som om alt det andre – Simon, gjestene, murringen – ble en bakgrunn. Han ser henne. «Din tro har frelst deg.» Det samme sier Han til kvinnen med blødninger. Det samme til den blinde tiggeren ved Jeriko. En fast formel hos Lukas: troen som frelser. Hun hadde kommet inn med en alabastkrukke og tårer. Hun gikk ut frelst. «Gå i fred.» Fred. Shalom. Hel. Restaurert. Hun går ut av denne historien hel, mens Simon blir igjen i sitt hus med spørsmål han ikke kan svare på.

Det er noe i denne historien som er verdt å dvele ved. Den unge mannen i forrige kapittel – han gikk bedrøvet bort, fordi han eide mye. Denne kvinnen kom inn med en alabastkrukke, fordi hun hadde lite. Det hun hadde, ga hun. Det Jesus tilbød henne, tok hun imot. Den ene gikk bort, så lenge han hadde alt sitt eget i hånden. Den andre kom inn, fordi hun hadde mistet alt – og likevel hadde hun denne ene krukken igjen, som hun nå ofret. Begge ble sett av Jesus. Begge ble elsket. Den ene tålte ikke å bli sett. Den andre ble hel under blikket.

Det er to slags blikk i denne historien som vi må holde fast i. Det ene er Simons. Simon ser, men han ser kategorien. «Synderinne.» Han stopper der. Han trenger ikke se mer. Han tror han allerede vet hvem hun er. En farlig form for syn. Den lar oss gå gjennom verden uten å bli forstyrret. Vi sorterer folk inn i bokser. Vi vet hvem som er hvem. Vi trenger ikke møte dem som personer. Hvor mange ganger har vi gjort det selv?

Det andre blikket er Jesu. Han ser den samme kvinnen. Han ser også hva hun har gjort. Han er ikke naiv. Han hadde vært klar over hennes liv – det vises av at Han bekrefter «hennes mange synder». Han nekter ikke at det finnes synd. Men det Han ser, er ikke kategorien. Det Han ser, er en kvinne som elsker mye. En kvinne som er tilgitt. En kvinne som lever ut takknemlighet. Han ser handlingen som vokser ut av hjertet. Han ser kjærligheten under handlingen. Han ser personen under merkelappen.

«Ser du denne kvinnen?» Spørsmålet Jesus stiller Simon. Spørsmålet Han stiller oss. Vi ser folk. Vi ser hver dag. Vi ser dem på t-banen, i kirken, i familien, på arbeidsplassen, på sosiale medier. Vi ser folkene som har gjort ting vi misliker. Vi ser folkene som lever annerledes enn vi ville valgt. Men ser vi dem? Ser vi personen under handlingen? Ser vi historien under det vi har bestemt oss for å vite om dem?

Kvinnen i Simons hus levde et liv vi ville kalt for galt, helt fram til den dagen hun møtte Jesus. Men i Hans øyne var hun en hel kvinne med en stor kjærlighet. Han nektet å redusere henne. Det gjør Han med oss også. Han kjenner hva vi har gjort. Han kjenner hva vi gjør. Han kjenner det vi ikke vil at noen skal vite. Men når Han ser på oss, ser Han ikke bare det. Han ser hele personen. Han ser kjærligheten som er i oss, selv når vi har dekket den med ti lag av forfeilede valg. Han ser tilgivelsen som allerede er virksom. Han ser oss som Han så kvinnen. Med et blikk som elsker hva det ser.

Lukas forteller oss aldri navnet hennes. Hun trengte ikke et navn. Hun trengte å bli sett. Og hun ble det. Hun gikk ut av huset med Jesu ord i ørene: «Din tro har frelst deg. Gå i fred.» Hun gikk i fred. Det er det blikket gjør.